Sivilstatus: Singel... med kjæreste

I fjor bestemte jeg meg for å dra på en kort ferie til Los Angeles. Det gledet jeg meg til; jeg skulle leie en liten Airbnb-leilighet i Venice og sykle til stranda hver dag. Videre skulle jeg jobbe litt på boka jeg skrev mens jeg drakk iste med gurkemeie. Jeg hadde nok bonuspoeng til å betale flybilletten med (jeg bor i New York), og det var lett for meg å ta meg fri fra jobben. Jeg bestilte leiligheten, og først da, etter at alt var ordnet, kom jeg på at jeg måtte fortelle det til kjæresten min. Som jeg bodde sammen med.

– Jeg drar til Los Angeles i mai, sa jeg. Kan du passe på hunden?

– Det kan jeg nok, sa han, noe slukøret.

– Kanskje jeg skulle fortalt deg om dette før jeg bestilte flybilletten?

– Det burde du ha gjort, sa han.

KULTURELT SETT SINGEL

Han hadde et poeng, og enkelte ville til og med ha sagt at dette var et tegn på at jeg er tankeløs. Greit nok, og dette er et begrep jeg har funnet opp – bær over med meg – jeg er kulturelt sett singel. Jeg var vant til å legge reiseplaner på egen hånd; dette har jeg gjort i årevis, så jeg syntes ikke det egentlig var så ille at jeg hadde glemt å diskutere denne turen med kjæresten min på forhånd. Jeg hadde helt enkelt kun oppført meg sånn som jeg pleide da jeg var singel; det var jo sånn jeg var vant til å gjøre ting.

Første gangen jeg fortalte kjæresten min at jeg var kulturelt sett singel, var det for å prøve å få ham til å forstå hvorfor jeg hadde laget en plan som kun inkluderte meg. Da jeg fortalte det til vennene mine, var det flere som mente at også de var kulturelt sett single. Dette var kvinner som hadde vært alene lenge, og som hadde trivdes med tanken på å styre og planlegge livet sitt på egen hånd. Enkelte, som jeg, hadde allikevel endt opp med en partner. Og noen var fortsatt alene.

Denne tilstanden har ført meg mange steder, og spesielt i bryllup. Jeg har faktisk deltatt i 37 vielser, noe som er veldig mange når man kun er 36 år. Jeg har gått alene i 32 av dem. På de fleste invitasjonene har det stått «Jean Hannah Edelstein med følge » fordi mine slektninger og venner som feiret sin evige kjærlighet, håpet at jeg i det minste hadde en jeg hadde sex med, og som jeg ønsket å vise fram … Kanskje det faktum at jeg fikk så mange invitasjoner og hadde så få kjærester å vise fram, ikke hadde noen sammenheng?

SERIEMONOGAMIST

Å leve alene ga meg mer tid til å pleie vennskap. Og flere venner betyr flere bryllupsinvitasjoner – og, jeg ser den; mengder med venner betyr også mindre tid til å finne en mann. Jeg har ikke alltid vært kulturelt sett singel.

I tenårene og tidlig i tjueårene var jeg en stabil seriemonogamist. Den lengste tiden uten kjæreste var 10 dager. Som mange andre unge kvinner, tenkte jeg at å være i et forhold var det eneste rette. Da det ble slutt med min tredje kjæreste, kun noen dager før 24-årsdagen min, var jeg helt knust. Men jeg gikk ut ifra at jeg ville være i et nytt, seriøst forhold i løpet av noen få uker. Jeg så på meg selv som en forhold-person; du kan si at jeg kulturelt sett var et parmenneske. Men jeg fortsatte ikke rett inn i et nytt forhold. Kanskje var det på grunn av alderen min, eller kanskje det var fordi jeg da bodde i en ny og fremmed by (London), hvor jeg ikke helt forsto hvordan jeg skulle navigere i det romantiske landskapet.

Uansett, i mangel på en partner jeg kunne dele regninger og ferier med, en som trøstet meg når jeg var lei meg og fortalte meg at den nye frisyren min slett ikke var så ille, så begynte jeg å se på singellivet som miserabelt. Jeg levde for så vidt ikke i sølibat eller var alene bestandig; jeg datet støtt i jakten på en ny kjæreste, men hele denne perioden uten en fast mann i livet fikk meg til å skjønne at jeg slett ikke trengte å ha et forhold for å kunne leve et normalt liv.

Les også: Stjernetegnene som passer bra sammen!

«IKKE BRA Å VÆRE SINGEL»

Min nye forståelse var ikke helt i tråd med datidens sosiale normer. Jeg var 19 da den første Bridget Jones-filmen kom, og av den lærte jeg at det å være en singel kvinne tidlig i 30-åra ikke var helt bra; da hadde du vært temmelig inkompetent i forhold til å håndtere livet ditt og du var panisk i forhold til å finne en mann. Men det var i 2001.

I dag kan en 32 år gammel singel kvinne fortsatt oppleve å få bekymrede kommentarer fra foreldre og lykkelig gifte venner om den manglende ektemannen. Men det vil ikke være mangel på venner som har valgt å leve alene og som omfavner singellivet av hele sitt hjerte. Rebecca Traisters bok fra 2016, All the Single Ladies: Unmarried Women and The Rice of an Independent Nation, var et utmerket eksempel på hvor mye makt single kvinner har i dag – ikke bare på sjekkemarkedet, men også samfunnsøkonomisk og politisk. Ifølge Traister er 51 prosent av ledende stillinger i USA besatt av single kvinner. Å være kulturelt sett singel handler ikke om å være uten kjæreste eller å være uavhengig eller ha tilfeldig sex med fremmede uten å angre på det. Det er en livsstil som fokuserer på å bruke ressursene dine på deg selv og dine ikke-romantiske forhold. Det vil si å investere i forskjellige typer tilknytninger til folk, og å ha styrke til å gå videre uten dem, om nødvendig. Det handler om å være trygg og tro på seg selv.

Jeg hadde ingen kjæreste å rådføre meg med når jeg skulle ta viktige avgjørelser – hvilket var greit når det var snakk om enkle valg, og ikke fullt så greit når det var vanskelige. Det var ingen som ventet på meg hjemme. Noen ganger kunne jeg riktig nok våkne alene i den store senga og kjenne på et savn, men i det store bildet var jeg takknemlig og glad for å kjenne mange interessante mennesker, å ha så mange gode venner, å ha så mye moro … Og glad for å bli invitert i så mange bryllup. Men det må innrømmes at jeg kjente på et snev av skadefryd hver gang jeg fikk høre om par som slo opp – og at de nå måtte lære seg å fikse ting på egen hånd. Jeg ble ganske god på platoniske forhold. Vennskap med menn som jeg ikke hadde lyst til å ha sex med.

SAMMEN, MEN SINGEL

Da jeg omsider fikk meg kjæreste, etter å ha datet i fem år uten å ha kalt noen av disse mennene for kjæresten min, viste denne mannen seg å være kulturelt sett singel. Vi hadde mye til felles, men vi var ikke i nærheten av å smelte livene våre sammen. Da vi til slutt gikk fra hverandre, var det fordi vi begge følte at det var på tide å flytte sammen – men ingen av oss hadde egentlig noe lyst til det. Vi likte å gjøre ting sammen, men innen rimelighetens grenser. Dette «single» tankesettet er ikke noe nytt. Britiske Joanna Scutts, forfatteren av boka The Extra Woman, forteller historien om amerikanske, single Marjorie Hillis. Hun skrev en populær selvhjelpsbok i 1936, og den ble startskuddet for en kvinnebevegelse som kalte seg «Live Aloners».

Disse glamorøse kvinnene tok sine egne valg og levde ikke livene sine etter andres verdisyn og forventninger til dem. De var revolusjonære i sin tid, og preget av datidens økonomiske endringer. Folk ventet med å gifte seg til de hadde spart opp penger og hadde en trygg økonomi. Det ble lettere for single kvinner å finne seg en jobb, uten å dømmes for at de var ute i arbeidslivet, enn det var for gifte kvinner. Dette førte til at flere kvinner søkte og fant finansiell uavhengighet.

UAVHENGIG OG SELVSTENDIG

Penger er fremdeles et tema blant kulturelt sett single personer. Noen ganger har jeg, som forfatter, vært intenst misunnelig på medsøstre som har kunnet lene seg til partnere med stabile jobber som har betalt husleien, mens de har kunnet utfolde seg kreativt i dårligere betalte jobber. Andre ganger har jeg bare kjent på den vidunderlige friheten jeg har til å på egenhånd ta viktige valg i livet. Som for eksempel da jeg besluttet å flytte til Berlin, uten at jeg trengte å spørre noen om det var greit. Jeg utviklet en sterk tro på at ekteskapet ikke skulle være så bestemmende, eller avgjørende, for mine personlige planer. Vel, dette viste seg å være enklere i teori enn i praksis da jeg giftet meg i fjor.

Jeg glemte kanskje å fortelle det i farta? Jeg er kulturelt sett singel, men jeg ble altså gift. Det 37. bryllupet jeg deltok i var mitt eget. For litt mer enn et år siden møtte jeg en mann og ble forelsket. Han tilga meg for at jeg dro på ferie til Los Angeles uten ham, og vi bestemte oss for å gifte oss. En viktig årsak til dette er utvilsomt at mannen min ikke er som meg. Før vi ble sammen hadde han tre lange forhold bak seg, og to av kvinnene bodde han sammen med. Før han og jeg flytta sammen, hadde jeg aldri delt hjem med en mann.

LYKKELIG GIFT

Jeg måtte lære meg å være kulturelt sett litt mindre singel – jeg må for eksempel si ifra til ham om jeg blir sen hjem en kveld. Jeg prøver å unngå å slenge fra meg klærne mine midt i stua, siden jeg vet at sånne ting irriterer ham. Jeg omgås vennene hans, og jeg har vært lei meg for at mine single venner, som jeg før var mye sammen med, ikke lenger ser på meg som en av dem. «Jeg er kulturelt sett singel,» insisterer jeg, når de oppdaterer meg på hva som skjer i deres alenetilværelser, men de har åpenbart, forståelig nok, mistet troen på at jeg er like engasjert som jeg en gang var.

Mannen min og jeg snakket sammen, og ble enige om å gifte oss. Det var ikke noe frieri, ingen forlovelsesring, og på betingelse av at vi ikke hadde noe bryllup. Ikke bare det at jeg ikke hadde lyst til å verken planlegge eller arrangere det, men tanken på en fest for å feire ekteskapet vårt som et høydepunkt i livet, ville totalt opphevet min status som en selvstendig person. Mannen min er veldig grei og imøtekommende, så vi viet oss på rådhuset i New York. Det hele var over på tre minutter. Jeg hadde på meg en kremfarget Halston Heritage-kjole som jeg hadde kjøpt på nettet, og som ikke satt spesielt bra på meg. Men … Jeg bruker giftering. Jeg elsker mannen min, og jeg er lykkelig.

Jeg får tidsnok vite om jeg alltid kommer til å være kulturelt sett singel. Kanskje jeg en dag kommer til å klage over å måtte spise middag alene (pr i dag elsker jeg det) eller ta mannen min sitt etternavn? For øyeblikket gleder jeg meg over at jeg kjenner meg like knyttet til de single vennene mine som til dem som er i forhold. Og, ikke minst, til de vennene mine som er enige med meg når jeg forteller dem at kulturelt sett er jeg fortsatt singel.

Les også: Slik blir kjærlighetslivet ditt i 2023