Det var ingen tvil om at Camilla Stoltenberg måtte være en av våre tre cover-damer på årets siste utgave, hvor vi hyller norske kvinner som har utmerket seg i 2020. Men å få tak i direktøren for Folkehelseinstituttet (FHI) denne høsten var en utfordring.
Vi hadde faktisk ikke trodd at vi kom til å klare det. Gleden var derfor enorm i redaksjonen da vi fikk ja, og fikk skvist inn en smittevernvennlig foto-shoot i den ekstremt travle hverdagen hennes.
Det er vi utrolig stolte og ydmyke over.
Hvis du ikke hadde hørt om, eller sett, Camilla Stoltenberg før mars 2020, så har nok de aller fleste både notert seg navnet og vet godt hvem den rakryggede, seriøse dama med det krøllete håret er nå.
Og ikke fordi hun er søstera til Jens, eller dattera til Thorvald.
Annonse
Camilla Stoltenberg (62) har informert oss, opplyst oss og, til tider, beroliget oss med beundringsverdig ro og stødig stemme gjennom et av de tøffeste årene i Norges historie.
Hva har vært den største utfordringen til Norge i forhold til pandemien?
– Det har endret seg gjennom året. Til å begynne med måtte Norge vinne tid for å bygge opp systemet med testing og sporing, få tak i smittevernutstyr for å håndtere epidemien i kommunene, i staten og i helsetjenestene – i sykehus og sykehjem. Nå er den store utfordringen å leve med tiltakene over tid, på ubestemt tid, og med skiftende smittepress. Tiltakene griper dypt inn i livene våre, fratar oss frihet og skader samfunnet og økonomien.
Hun ble ansatt ved Folkehelseinstituttet i 2001, som er et statlig forvaltningsorgan underlagt Helse- og omsorgsdepartementet. Fra 2002 som divisjonsdirektør for epidemiologi og senere assisterende direktør.
Siden 2012 har hun vært direktør på åremål, og ble i 2018 utnevnt for en ny periode på seks år.
I løpet av årene i FHI har hun ledet store prosjekter som Dagens helsetall med modernisering av de sentrale helseregistrene ved instituttet, og hun har ledet den nasjonale FUGE-plattformen Biobanker for helse.
Annonse
I desember i fjor startet koronautbruddet i Wuhan i Kina, 7. januar 2020 ble covid-19 identifisert av kinesiske helsemyndigheter, 30. januar erklærte Verdens helseorganisasjon (WHO) utbruddet som en «alvorlig hendelse av betydning for internasjonal folkehelse», 26. februar fikk Norge sitt første bekreftede smittetilfelle og 12. mars var pandemien et faktum globalt.
De fleste av oss fikk hverdagen snudd på hodet.
Også Camilla som, på pressekonferansen klokken 14.00 den dagen, stod på talerstolen sammen med helse- og omsorgs- minister Bent Høie, statsminister Erna Solberg og helsedirektør Bjørn Guldvog, og presenterte de nye inngripende tiltakene med hele Norge som tilskuere.
På hvilken måte har jobben din vært annerledes i år enn tidligere år?
– På alle måter. FHI er en kriseorganisasjon som jeg leder, og jeg har jobbet nesten utelukkende med koronapandemi- en siden januar. Jeg har jobbet tett med Helsedirektoratet, Helsede- partementet og regjeringen. Siden jeg gikk i karantene 13. mars har jeg jobbet mye hjemmefra. Jeg savner å se medarbeidere og samarbeidspartnere, de små samtalene i hverdagen.
– I mitt daglige arbeid er det utfordrende å gi råd når kunnskapsgrunnlaget er svakt og stadig endrer seg. Jeg vet at vi kan ta feil, og at det kan få konsekvenser for mange. Samtidig har det vært overraskende lite vanskelig å lede en stor organisasjon som håndterer krisen. Det er mange engasjerte, kloke og dyktige medarbeidere som jobber med dette. De er fantastiske.
Får du noen gang prestasjonsangst? Hva gjør du da for å komme ut av det?
– Puster. Strekker meg og løfter blikket mot himmelen, taket, det som er over meg.
Hun synes konsekvensene pandemien har fått er skremmende.
– Pandemien er global. Det er skremmende å tenke på at så mange har vært alvorlig syke eller er døde, har mistet en de står nær, har mistet jobben og sitt sosiale liv, og er bekymret for framtiden. At samfunn og økonomi skades.
– Hadde du noen gang forestilt deg at en pandemi som korona kunne inntreffe i Norge?
– Ja, dette har Folkehelseinstituttet vært forberedt på. Det betyr ikke at vi var forberedt på akkurat dette viruset og disse tiltakene. Vi visste at en ny pandemi ville komme, men ikke om den ville komme i min tid. Nye pandemier vil også oppstå etter denne. Vi må lære av koronapandemien og forberede oss.
Vi kjenner henne som FHIs ansikt utad og kjenner godt til hele familien Stoltenberg, men hvem er egentlig Camilla og hvordan ble hun direktør for FHI?
Camilla ble født i Oslo 5. februar 1958, og hadde en internasjonal oppvekst som diplomatbarn i USA og Beograd sammen med de yngre søsknene Jens og Nini. Pappa Thorvald var profilert politiker, fredsmekler og utenriksminister, mamma Karin statssekretær for Arbeiderpartiet, ekspedisjonssjef i flere departementer og og sterkt engasjert i likestilling for kvinner i Norge og globalt. Men det var ikke lege, forsker og direktør som stod øverst på lista til Camilla.
Da hun var ferdig på Steinerskolen som 15-åring, søkte hun ikke på gymnaset, som det da het. Hun ville jobbe. Men det var vanskelig å få jobb uten utdanning eller erfaring, og den bohemske, livsglade jenta, som holdt store fester og interesserte seg for dramatikk og politikk, endte opp på Oslo katedralskole.
Utdanningen der ble kortvarig. Hun sendte en høytidelig oppsigelse, og sammen med fem venner reiste hun fra Oslo i en rød Ford Transit ut i Europa som Det rullende gymnas. De så teater i London og Berlin og ble kastet ut av Øst-Tyskland. Det var på reisen hun fant ut at hun skulle bli teaterregissør.
Har du noen gang angret på at du ble lege, forsker og direktør, og ikke teaterregissør som du drømte om i ungdommen?
– Nei, aldri. Mitt yrkesliv har vært over alle forventninger.
Har du møtt motgang fordi du er kvinne?
– Ja, det tror jeg. Men jeg har først og fremst hatt medgang i livet mitt.
Hvilke kvinner ser du opp til?
– Min mor Karin.
Hun søkte aldri regilinjen på Dramatiska Institutet i Stockholm, men endte jo opp på et institutt, i og for seg ...
Etter to år på Forsøksgym og et år på Vor Frue Hospital, ble det sosiologi og medisin ved Universitetet i Oslo og medisinsk antropologi ved University of California.
Karrieren som lege startet med turnustjeneste på Helgelandskysten.
Videre var hun assistentlege på Rikshospitalet, legevaktlege i Aurskog-Høland og i Storgata i Oslo.
Hun var tilknyttet FAFOs levekårsudersøkelse i Gaza, Vestbredden og Jerusalem, og tok doktorgrad i epidemiologi om «effekter av inngifte og foreldrenes utdannelsesnivå på medfødte misdannelser, dødfødsler og spedbarnsdødelighet».
Hvilke råd ville du gitt deg selv som 30-åring?
– Ta deg fri. Lær deg å crawle.
Men tar hun seg egentlig noen gang fri?
Vi har lest et sted at arbeidsdagene dine i år ofte har vart, og varer, i 16 timer. Hvordan kobler du av?
– Ja, det stemmer. Heldigvis liker jeg å jobbe og er i grei form. Men jeg trenger også å hvile og oppleve noe annet. Det beste er å være sammen med familie og venner, gjerne ute. Bevege meg, plukke sopp, sykle til jobben, gå meg nesten vill i skogen og spise middag som min mann har laget.
Listen over ting hun har gjort og oppnådd er lang, og består blant annet av en bistilling som professor II ved Universitetet i Bergen, i 2019 ledet hun et ekspertutvalg om kjønnsforskjeller i skolerepresentasjoner, hun har vært fast skribent i Morgenbladet, ble utnevnt som æresdoktor ved Københavns Universitet i 2014, og i september i år fikk hun åpenhetsprisen Flaviusprisen av Norsk Presseforbund for sitt bidrag i den offentlige samfunnsdebatten.
Og ja, vi glemte nesten at hun spilte en meget viktig rolle i avsløringen av Jon Sundbøs forskningsjuks i 2006 ...
Hva er du mest stolt av å ha oppnådd?
– At jeg har et godt og kjærlig forhold til familie og nære venner.
Hun og mannen Atle Aas, som er arkitekt, bor i tomannsboligen på Nordberg som de deler med Jens og kona Ingrid Schulerud, som nå er bosatt i Brussel. De har to voksne sønner, Emil og Mathias.
Hvordan tror du 2021 blir i forhold til korona?
– Det er det store spørsmålet, og jeg håper vi skal klare å ha oversikt og beholde kontrollen til vi får vaksiner som kan hjelpe oss med å komme ut av pandemien.
Hva drømmer du om å gjøre når du ikke lenger er direktør i FHI?
– Jeg drømmer først og fremst om alt jeg har lyst til å gjøre som leder i FHI. Og om å bidra til
en bedre verden.
