Filmene vi elsker fra 80-tallet

Filmer fra 80-tallet: Vi er i det nostalgiske hjørnet om dagen, og henter mye inspirasjon gjennom å se gamle filmer og serier. Tidligere har vi skrevet om (noen av) våre favorittfilmer fra 90-tallet, men jeg vil nesten påstå at 80-tallet var filmens store gullalder.

Vi snakker E.T., Top Gun, Blade Runner, Ghostbusters, Dead Poets Society, Sophie's Choice, Back to the Future, Dirty Dancing, Footloose, Fame, Risky Business og Blues Brothers – for å nevne noen, det er rett og slett en NeverEnding Story (pun intended) av store klassiskere.

Veldig mange av de virkelig ikoniske filmene og scenene som fortsatt inspirerer og refereres til i både film og moteverdenen er fra denne tiden, og det er ikke uten grunn. Det er en slags sentimental optimisme over 80-tallet som føles veldig treffende akkurat nå, og ikke minst er det mye å hente, rent visuelt.

When Harry met Sally (1989)

Denne filmen er som en vitamininnsprøytning av alt som er bra. Vennskap, kjærlighet, New York, og vår evige girlcrush – Meg Ryan. Jeg vil nesten også påstå at denne filmen er angstdempende, og kunne vært gitt ut på blå resept (les: jeg har ingen forskning annet enn min egen som backer denne teorien).

Vi møter Harry (Billy Crystal) og Sally (Meg Ryan) idet de hopper inn i en bil, og skal kjøre sammen hjem til New York fra University of Chicago etter graduation. Harry dater Sallys venninne, og Sally har lite til overs for Harry. I løpet av kjøreturen presenterer Harry sin teori om at menn og kvinner ikke kan være venner, fordi det alltid vil oppstå romantiske følelser fra en av partene tilslutt, og Sally demonstrerer for Harry hvor realistisk en kvinne kan fake en orgasme. Med andre ord – dette er starten på noe stort.

Deretter møter vi dem med flere års mellomrom, hvor de etterhvert utvikler et nært vennskap. Vi følger dem gjennom oppturer, nedturer, livskriser og ulike stil-epoker (og hårsveiser) mens de prøver å finne ut av både kjærligheten og livet – det hele akkompagnert av Harry Connick Jr.

Ferris Bueller's Day Off (1986)

I veldig mange år lurte jeg på hvorfor Sarah Jessica Parker egentlig var gift med Matthew Broderick, i et hav av kjekke menn i Hollywood – hvorfor han? Hva var greia? Det var før jeg hadde sett Ferris Bueller's Day Off. Matthew Broderick er dødskul – that's why.

I filmen, som omtales som et kjærlighetsbrev til byen Chicago, møter vi Ferris Bueller. Han går siste året på High School, og er en måned unna graduation da han bestemmer seg for å spille syk for å skulke skolen. Resten er et stykke ikonisk filmhistorie, og tar oss med gjennom tidenes ditch day der Ferris tar Chicago i bruk som sin private fornøyelsespark. Denne må du bare se.

The Breakfast Club (1985)

Det kan ha seg sånn at hovedingrediensene for den perfekte filmen er a brain, a beauty, a jock, a rebel and a recluse.

Nok et must på listen. The Breakfast Club har alt (inkludert noen utdaterte kommentarer som ville gitt Che Diaz enda mer bakoversveis enn hva de allerede har). Såre, misforståtte, ensomme, neglisjerte tenåringer. Outsiders, flassende hodebunner, og psykisk helse, men også samhold, uventet tilhørighet, og et ærlig portett av de rare årene midt mellom barndom og voksenlivet.

Ikke minst må det nevnes at jeg alltid får klump i halsen når Simple Minds - Don't You Forget About Me spilles i sluttscenen.

Steel Magnolias (1989)

Når du får Shirley MacLaine, Dolly Parton, Daryl Hannah, Julia Roberts, Olympia Dukakis og Sally Field i én og samme film, er det bare å trykke play, lene seg tilbake og la dette stjernelaget ta deg med på en reise som spenner fra latterkrampe til krokodilletårer.

Filmen handler om det unike båndet som kan oppstå mellom kvinner, og hvordan ekte søsterskap kan tåle selv livets mest brutale vendinger.

Working Girl (1988)

Det er ingen tvil om at filmindustrien anerkjente me too lenge før 2017 (denne filmen beviser det), og at Melanie Griffith i rollen som Tess er 80-tallets svar på Elle Woods. Tess er en hardtarbeidende, overkvalifisert og undervurdert aksjemeglers sekretær med store ambisjoner, og liten respekt hos sine mannlige kolleger (tale as old as time...) selv om de mer enn gjerne utnytter hennes kloke hode.

Hun sier opp jobben sin etter at sjefen hennes sender henne på et møte der en samarbeidspartner av bedriften prøver seg på henne (true as it can be...).

Noe jeg tipper at er (les: århundrets mest elendige) HR-avdelingen (?) bestemmer seg for å gi Tess en ny sjanse, selv om de mener at hun bare skaper drama, og tilbyr henne jobben som assistent for Katharine Parker (Signourney Weaver). Herfra håper vi naturligvis at Tess og Katharine skal teame opp og ta rotta på alle bedriftens bedritne menn, men den gang ei. Katharine har dessverre aldri hørt Eurythmics og Aretha Franklins fengende hit, Sisters Are Doin' it For Themselves (selv om den kom ut tre år før denne filmen) eller møtt Brooke Davies (Hoe's over Bro's) som til den fiktive Katharine Parkers forsvar, ble født samme år som denne filmen kom ut (ifølge One Tree Hill Wiki)

Men, det ordner seg alltid for bad ass damer, jeg lover.

Moonstruck (1987)

Filmen som sikret Cher en Oscar, trenger vi å si mer?

Handlingen følger Loretta (Cher), som bor sammen med sin mor, Rose (Olympia Dukakis), og far, Cosmo (Vincent Gardenia), på den noe (mildt sagt) turbulente veien mot kjærlighet og ekteskap. For det blir dramatisk (og morsomt) – vi snakker overtro, fullmåne, affærer og den overveldende effekten av La bohème. Ikke minst besvarer den det evige spørsmålet: – Why do men chase women?

Rose: You love him, Loretta?

Loretta: No.

Rose: Good. When you love them, they drive you crazy.

Paris, Texas (1984)

Paris, Texas handler om traumer, og om å ta ansvar for egne handlinger. Vi møter en stum Harry Dean Stanton i rollen som Travis i et slags forsøk på å flykte fra seg selv og virkeligheten, og følger hans reise mot å rette opp i smerten han har forårsaket sin sønn og kone.

Jeg anbefaler å se denne med en pakke Kleenex i nærheten, og advarer på forhånd om at det kan bli tårer.

Travis: How long have I been gone, you know?

Walt: Four years.

Travis: Is four years a long time?

Walt: It is for a little boy

Molly Ringwald

Hvis Meg Ryan var the it-girl of the 90s, så er Molly Ringwald the queen of the 80s prom. Faktisk kommer vi ikke utenom å nevne hele tre av filmene hun medvirket i, på denne listen. Vi har allerede vært innom The Breakfast Club, men må selvfølgelig også innom Pretty in Pink og Sixteen Candles.

I Pretty in Pink (1986) møter vi Molly Ringwald i rollen som Andie, og Jon Cryer i rollen som bestevennen Duckie. På mange måter er denne filmen en slags amerikansk High School-versjon av Frida med hjertet i hånden, der usikre tenåringer prøver å manøvrere seg gjennom den første forelskelsen, "den kule gjengen" og ønsket om å passe inn.

Har du noen gang opplevd at familien din glemmer 16-årsdagen din fordi den selvopptatte, perfekte storesøsteren din skal gifte seg dagen etter? Vel, da har noe noe til felles med "Sam" Baker (Molly Ringwald). Først av alt – takk Gud for at denne gjengen ikke hadde Snapchat. Sixteen Candles (1984) får frem den samme "men herregud kan hun ikke bare si at hun liker han?!"-følelsen som jeg satt med under store deler av Noora + William-sesongen av SKAM, samtidig som den minner oss alle på hvor vanskelig det er å være tenåring.

Blue Velvet (1986)

Nok et forvirrende og forstyrrende mesterverk signert David Lynch. Da collegestudenten, Jeffrey Beaumont (Kyle MacLachlan), finner et avkuttet øre blir det starten på en rekke uheldige (destruktive, voldelige, og blodige) hendelser der Jeffrey både fungerer som skurk og helt, på en måte.

Vi møter også Isabella Rosselini som den uheldige (les: en sterk underdrivelse) nattklubb-sangerinnen, Dorothy, Laura Dern (selvfølgelig) som Jeffreys kjæreste, Sandy, og Dennis Hopper som gangsteren, Frank.

Alt i alt er denne filmen et slags studie i menneskets mørkeste sider. Og derfor et must å få med seg.

The Color Purple (1985)

Noen av mine sterkeste minner fra barndommen involverer Oprah. Jeg var rett og slett fan. Jeg elsket hvordan hun brukte store ord og var så vanvittig inderlig i alt hun gjorde. Jeg husker hvordan hun alltid pratet om og refererte til The Color Purple, og hvordan denne filmen ble som en slags del av showet til den grad at jeg følte at jeg hadde sett den, uten at jeg selvfølgelig hadde det – det er tross alt ganske heftig kost for et barn.

The Color Purple er basert på den Pulitzer-vinnende boken av Alice Walker, med samme navn, og mottok hele 11 Oscar-nominasjoner, uten å vinne en eneste en.

Say Anything (1989)

Say Anything er kanskje mest av alt kjent for Lloyd's (John Cusack) ikoniske grand gesture som involverer en boombox og Peter Gabriels In Your Eyes.

Så ja, dette er en kjærlighetshistorie som tar for seg en ung manns urokkelige kjærlighet og lojalitet, til tross for en saboterende svigerfar, politietterforskning og det faktum at drømmedama, Diane (Ione Skye) er waaaay out of his league.

Cinema Paradiso (1988)

Kanskje en av tidenes beste filmer? Cinema Paradiso er en kjærlighetserklæring til film og filmens storstue. Om hvordan helter og opplevelser fra barndommen former oss og motiverer oss gjennom hele livet, og om hvordan felles lidenskap bringer mennesker sammen på tvers av alder og livssituasjon.

Jeg blir rørt bare av å tenke på denne filmen.

Zelig (1983)

Vi kan alle kjenne på et ønske om å passe inn, det er tross alt en ganske stor del av det å være menneske. Leonard Zelig (Woody Allen) innehar den unike egenskapen av å være en menneskelig kameleon, og kan derfor tilpasse seg absolutt alle han møter. Dette er naturligvis forårsaket av et enormt behov for bekreftelse – også en ganske stor del av det å være menneske, dessverre.

Coming to America (1988)

Kronprins Akeem Joffer av Zamunda er lei av sin overdådige livsstil, og da foreldrene ber han velge seg en passende brud blant deres nøye utvalgte kandidater, blir det dråpen som får begeret til å renne over.

Den unge kronprisen bestemmer seg for å reise til New York og friste lykkes i håp om å finne en selvstendig kvinne som kan elske han for den han er. Med på reisen tar han med seg sin beste venn, Semmi, og null kunnskap og verken dating eller livet i New York.

Terms of Endearment (1983)

Det er få relasjoner som kan sammenlignes med den mellom mor og datter, og på godt og vondt er denne filmen et bevis på det. Den evige "drakampen" mellom å løsrive seg og trenge hverandre håpløst, driver Aurora (Shirley MacLaine) og Emma (Debra Winger) delvis til vanvidd, men sørger også for livets mest absolutte kjærlighet.

Beaches (1988)

En av de mange filmene mamma har sagt at jeg må se, og som jeg siden har sett igjen og igjen. Beaches tar for seg det unike vennskapet mellom "C.C." Bloom (Bette Midler) og Hillary (Barbara Hershey) og viser hvordan de, til tross for alle ulikheter, klarer å holde på vennskapet livet ut.

Vi følger dem gjennom ekteskap, skilsmisse, graviditet, glede, sorg, latter, morsrollen, karrierevalg og sykdom. Igjen, jeg anbefaler Kleenex.