Anna Skavlan skriver denne måneden om sin kjærlighet til et av 1990- og 2000-tallets største populærkulturelle fenomener.
Anna & The City
For syv år siden satt jeg på en buss i New York med omtrent førti andre kvinner med et aldersspenn fra min til min bestemors alder. På slep var det også en håndfull småirriterte kjærester, fedre og ektemenn. Foran i bussen stod en høylytt, noen-og-tyve år gammel jente som skrek inn i en mikrofon: «Ok, so do you guys remember the scene where Carrie throws her bouquet at Mr. Big after he doesn’t show up to the wedding?!» (Selvfølgelig husket vi det.) «Well, this is the exact spot where that scene was filmed!»
Foto: Getty Images
Bussen stod utenfor New York Public Library, og alle passasjerene dro fram telefoner for å ta bilder av en helt vanlig New York-gate.
Men for oss var ikke dette en vanlig gate. Det var populærkulturell asfalt, en fysisk tilknytting til serien vi alle forgudet, og grunnen til at vi hadde betalt 50 dollar for å sitte i en varm buss i 4 timer. Det var en bit av Sex & The City.
Denne bussturen var den ikoniske Sex & The City Tour. En buss som tar med passasjerene gjennom alle New York hot-spotene fra TV-serien: Leiligheten til Carrie, kirken hvor Samantha vil ligge med presten, Mirandas treningssenter og sex-sjappa Pleasure Chest hvor Charlotte kjøper sin første vibrator (alle på bussen fikk 10 % rabatt i butikken).
Det rullet klipp fra serien på små skjermer over setene, og turguiden delte fun facts og historier og stilte passasjerene spørsmål om episodene. Stemningen i bussen var på linje med et utdrikningslag, bare uten Cosmopolitans, og istedenfor én brud som skulle drikkes ut, var det fire; Carrie Bradshaw, Miranda Hobbes, Charlotte York og Samantha Jones.
Sex & The City Tour er bare en av utallige manifestasjoner av TV-seriens kulturelle arv. Nesten 20 år etter har bilder, sitater og antrekk fra Sex & The City en like stor plass i verdens østrogen-Instagram-feed som en Kardashian. Seriens (ofte tvilsomme) livsråd blir fortsatt hentet fram av fulle venninner for å trøste enda fullere venninner på jentevors.
For noen uker siden ble det også annonsert en helt ny sesong av serien, som skal vise hvordan Carrie, Miranda og Charlotte lever nå – dog uten Samantha (så nå kan serien like gjerne bare hete The City).
Jo eldre Sex & The City blir, desto mer har mangelen på mangfold, ensidig tilnærming til seksualitet og utdatert kvasi-feminisme plassert serien som en relikvie av en måte man tenkte før, men ikke burde tenke nå.
Men Sex & The City er fortsatt en drømmeverden jeg gjerne besøker. Et glansbilde av New York, kun bebodd av veldig pene mennesker som går rundt i sted du kan skrive én spalte i uka og fortsatt ha råd til en to-roms på Lower East Side og flere par Manolo Blahniks enn det faktisk er plass til i en to-roms. Selv om jeg har lært at livet (dessverre) ikke kan være som Carries, ser jeg seriens 94 episoder litt oftere enn jeg tør å innrømme.
Hver eneste gang lar jeg meg bli transportert til en verden av cocktails, kjekke menn, kjappe one-liners og regninger som aldri forfaller. På Sex & The City Tour kunne den femten år gamle jeg, for 50 dollar, viske ut grensene mellom virkelighet og fantasi – helt til bussen stoppet.
Men da serien først ble vist på TV, var den mer enn en fantasi. Det var en banebrytende framstilling av kvinner som kunne snakke åpent om sex, dating og forhold. Den representerte en helt ny form for feminisme; en verden hvor kvinner kunne oppføre seg som menn, med sin feminine makt som et hemmelig våpen.
De fire venninnene var karikaturer av den moderne kvinnen; Miranda ville jobbe, Charlotte ville finne den store kjærligheten, Samantha ville ha sex og Car- rie prøvde på en aller annen måte å være kombinasjonen av de tre venninnene sine.
Foto: Getty Images
Sex & The City ga det kvinnelige publikummet en mulighet til kjenne igjen idealversjonen av seg selv på skjermen. Og det skjer fremdeles – jeg tror ikke det er én vennegjeng på fire jenter som ikke har hatt samtalen om hvem de er i serien.
Jeg blir alltid Carrie – mye takket være kombinasjonen av denne spalten og blonde krøller. (Men hvor er Mr. Big?!)
På bussen i New York stilte den energiske og noe irriterende turlederen oss også dette spørsmålet, og ba alle Samanthaer, Mirandaer, Charlotter og Carrier rekke opp hånda etter tur. Lite overraskende var det omtrent dobbelt så mange Carrier som Mirandaer. (Alle har jo lyst til å være heltinnen.)
Tross en semi-ironisk tilnærming til den absurde opplevelsen bussturen var, ga den meg en helt unik følelse av tilhørighet: I en svett buss i New York har kvinner i alle aldre og alle nasjonaliteter samlet seg rundt en felles kjærlighet for en 20 år gammel TV-serie om fire amerikanske venninner i 30-årene.
Uansett om det var Mirandas ambisjon, Charlottes naive tro på kjærlighet, Samanthas hotte kjærester eller simpelthen Carries skosamling vi identifiserte oss med, ble serien en mulighet for oss alle til å føle oss litt nærmere hverandre. (Og litt nærmere en drømmeverden.)
De irriterte kjærestene, fedrene og ektemennene, derimot, kan jeg ikke svare for. De fikk i det minste gratis cupcakes på bussens stoppsted utenfor Magnolia Bakery – de eksisterer i det minste også utenfor drømmeverdenen.
