Formelen for suksess: La meg si noe litt kontroversielt; jeg har enorm respekt for Kardashian-familien.

I min nye hjemby London og hyper-intellektuelle, liberale omgivelser, er det like ille som å si man respekterer Trump eller ikke har lest Shakespeare.

The Kardashians

Familien er blitt en pekepinn på alt som er galt med verden vi lever i og er personifiseringen av overfladiske verdier og nepotisme. Min respekt for dem har dog ikke noe å gjøre med at jeg nødvendigvis liker dem. Men de fem søstrene, og moren Kris, har uansett en unngåelig plass i samtalen om suksess.

La meg forsøke å forklare hvorfor.

Det er ikke uvanlig å påstå at Kardashian ikke kan være suksessfulle når de ikke har talent. Men hva er egentlig talent? Hvor sitter det? Det er ikke en del av intelligensen, for da ville den mest talentfulle av oss vært den mest intelligente – og det vet vi ikke stemmer.

Sitter den i sjelen? Vel, den mest sjelfulle er neppe den mest talentfulle heller. Jeg tror talent er en sammensetting av fantasi og besluttsomhet. Fantasien til å se for seg noe, kombinert med besluttsomheten for å faktisk implementere det. Med bare fantasi blir man en drømmer, og med bare besluttsomhet blir man en byråkrat.

De talentfulle har både besluttsomhet og fantasi, og dette tør jeg påstå verdens mest omdiskuterte familie også har. I 2009, under andre sesong av Keeping up with the Kardashians, sa en 14-år gammel Kendall Jenner at hun fantaserte om å bli modell og satte sammen en egen bok med bilder for å vise til foreldrene sine.

I dag, 10 år senere, er hun verdens best betalte modell. Kylie Jenner fikk mye oppmerksomhet for sine stadig voksende lepper, og lanserte med det samme en leppestift i 2014. I år er Kylie Cosmetics verdt 900 millioner dollar. Og vi vet alle hva storesøster Kim Kardashian klarte å gjøre med en sex-tape.

Suksess

Suksess krever også et fruktbart grunnlag, og der har Kardashian-familien trukket et vinnerlodd. En av årsakene til at nettopp de har vokst fram til å bli en av verdens mest berømte familier, tror jeg er av samme årsak som at Steve Jobs, Bill Gates og Google-sjef Eric Schmidt er suksessfulle – de ble født på rett sted til rett tid.

Gates, Jobs og Schmidt ble alle født i 1955, tidsnok til å vokse opp parallelt med introduksjonen av den personlige datamaskinen i 1979. Dermed kunne de utnytte og videreutvikle teknologien samtidig som den ble lansert. Alle Kardashian-barna ble født i løpet av en 20 års periode, 1979 - 1997, og under høyden av reality-TV på midten av 2000-årene, hadde Keeping up with the Kardashians premiere.

Videre har de vokst opp samtidig som introduksjonen av sosial media, og som en allerede eksponeringssøkende familie kunne de utnytte disse plattformene fra begynnelsen, og forstår bedre enn de fleste hvordan de fungerer og hvordan man kan kapitalisere på det.

Det jeg dog anser som den aller viktigste faktoren til suksess, har jeg fått fra forfatter Malcolm Gladwell. I sin bok Outliers, som handler om nettopp suksess, snakker han om “10 000 timer-regelen”. For å bli ekspert i noe kreves 10 000 timer med hardt arbeid. Dette er rundt 20 timer i uka i 10 år. Det er en sannhet de færreste har lyst til å akseptere, når det er så mye mer behagelig å ikke gjøre noen ting og heller vente på at gode ting kommer til deg. (Jeg har kanskje 9000 timer igjen før jeg blir en så god skribent som jeg fantaserer om å være, så dere får bære over med meg i mellomtiden.) Men uansett fantasi, besluttsomhet eller utgangspunkt kommer man seg ikke veldig langt uten hardt, tidkrevende og ofte demotiverende arbeid.

Flere spalter fra Anna Skavlan: Maraton mot voksenlivet

– Med bare fantasi blir man en drømmer, og med bare besluttsomhet blir man en byråkrat.

Selv The Beatles hadde sine 10 000 timer. De ble ikke verdens mest berømte band simpelthen fordi de var eksepsjonelt talentfulle. Før de lanserte sin historiske karriere i Liverpool og noen visste hvem de var, spilte de rundt 1200 show på barer, strippeklubber og utesteder i Hamburg. Bill Gates fikk tilgang til en datamaskin så tidlig som 1968, i en alder av 13 år, og tilbrakte derifra rundt 10 000 timer foran skjermer for å utvikle sitt talent.

I 1991 hadde Kris Jenner og hennes daværende ektemann Bruce Jenner (nå Caitlyn Jenner), åtte barn mellom seg og, skal man tro Jenner selv; «bare 200 dollar i banken». Kris håndskrev og satte sammen 7000 brev hun sendte ut i håp om å gjøre den tidligere olympiske-utøveren Bruce til en foredragsholder, og jobbet som hans manager fram til hun møtte Ryan Seacrest i 2007 som ville sette familien hennes på TV.

Men det er en essensiell ting som overgår talent, utgangspunkt og 10 00 timer, og som er grunnen til at jeg respekterer Kardashians for deres ambisjon og harde arbeid, men ikke liker dem. Jeg tror de overnevnte faktorene mister noe av sin verdi med mindre du er en person andre har lyst til å se bli suksessfull. Det å være en person som overgår sjalusi og hans onde tvilling shaudenfreude.

Det gjør ikke Kardashians, og derfor faller de ut av likningen min. De bruker sin suksess til å promotere et ekstremt usunt skjønnhetsideal, dele groteskt overdådige bilder av sin mektige luksus og virker, på slutten av dagen, ikke veldig hyggelige. Det betyr ikke at de ikke kan være inspirasjon for å jobbe hardt for å implementere fantasiene sine og ta nytte av utgangspunktet sitt. Det er bare viktig å huske at de også er en advarsel på hvordan suksess kan formidles.

Hardt arbeid

Da jeg vokste opp trodde jeg lenge at suksessen jeg var omringet av skyldes et medfødt talent, et vinnerlodd i det genetiske lotteriet eller å ha blitt dyttet fram av krefter utenfor sin egen kontroll. Men etter at jeg flyttet til London, en by hvor arbeidsdagen er dobbelt så lang som i Oslo og noen følgere på Instagram ikke er nok til å få en invitasjon til den kuleste festen, fikk jeg oppleve hva suksess faktisk innebærer.

Suksessfulle mennesker finnes over alt i denne byen, men det er langt imellom de man faktisk ønsker å se være suksessfulle. De ydmyke, vennlige og generøse, som deler suksessen sin og er like lykkelige over den som de har vært hardtarbeidende. De som har jobbet hardt fordi de virkelig brenner for noe, ikke nødvendigvis de som har jobbet hardt for å legge ut et bilde av en Birkin-veske i setet på en privatjet.