Et kjærlighets­brev til populær­kulturen​

Denne måneden skriver Anna Skavlan om hvordan vi finner oss selv og skaper samhold, gjennom noe vi egentlig er litt flaue over å innrømme at engasjerer oss. ​

Anna Skavlan: Et kjærlighetsbrev til populærkulturen

Da jeg begynte å skrive denne spalten for ELLE, var det et halvt år siden jeg hadde flyttet fra Norge til England for å studere Liberal Arts på King’s College London. Bare navnet på studiet mitt er nok til å få noen til å himle med øynene og lure på hva jeg skal gjøre med en slik pretensiøs grad. (Himlerne har helt rett – det er litt pretensiøst. Første dag med mine nye klassekamerater skulle vi én etter én si hva favoritt Shakesparestykket vårt var.) Jeg hadde meldt meg inn i en verden av høykultur og prestisje, en verden jeg da, for tre år siden, trodde var viktigere og mer interessant enn populærkulturen i Instagram-feeden min.

Når jeg skriver denne spalten, har jeg kun én eksamen igjen før jeg er ferdig med bachelorgraden min. Det viktigste jeg har lært meg i løpet av disse tre årene er ikke hvilket Shakesparestykke som er min favoritt. Nei, det viktigste jeg har lært meg er at når jeg forlater klasserommet og møter vennene mine på middag eller setter meg ned ved pulten min for å skrive, så er det populærkulturen jeg helst vil snakke og skrive om - og som London har lært meg mest om.

Når man begynner å studere, så gjør man gjerne det hånd-i-hånd med et ønske om å finne ut hvem man er. Da jeg skulle velge studie, var jeg opptatt av eksklusiviteten og mystikken rundt høykultur. Jeg trodde det å kunne sitere Proust eller høre forskjellen på Mozart’s 16. og 29. symfoni var nøkkelen til en dypere forståelse av livet. (Jeg var litt pretensiøs jeg også.) Jeg ville være en del av gjengen i svarte høyhalsere som røykte sigaretter, drakk rødvin og hadde diskusjoner om franske tenkere på kjøkkenet, mens festen egentlig foregikk i stuen.

I løpet av de siste tre årene har jeg hatt mange av disse kjøkken-diskusjonene. Men de har egentlig bare foregått i klasserommet, ikke på fester. Flere ganger har jeg til og med hatt på meg svart høyhalser. Jeg har startet setninger med, «Dette minner meg om hva Barthes skrev i «Forfatterens Død»….» eller, «Det som er så spennende med Jean Luc Godard’s ny-realisme er…». Pompøse betraktninger som har blir møtt med bekreftende nikk fra mine medstudenter og, om observasjonen var god nok, et validerende «Good thinking, Anna!» fra professoren min.

Men når jeg ikke er i klasserommet, er det ikke nødvendigvis høykulturen vi snakker om.

Da jeg spiste den siste middagen med jentene jeg studerte med, var vi ikke en eksklusiv gjeng med groteske studielån og sorte høyhalsere. Vi snakket om Love Island. Vi delte vår begeistring for Englands største reality show ved å slenge rundt oss med adjektiv som definitivt ikke hadde avfødt noen «Good thinking»-kommentar fra professoren på King’s College. Men det var også en diskusjon om influenserkultur og de etiske spørsmålene ved å sette sårbare mennesker på TV. Vi snakket om Dua Lipa og om hvor mye vi gledet oss til å være tilbake på favorittklubben og danse til musikken hennes, men også hvorfor det er nettopp hennes musikk vi nesten ikke kan vente på å danse til. Og så snakket vi om Harry Styles. Vi snakket mye om Harry Styles. Veldig mye.

Samtalen handlet om det som foregikk på telefonene våre, TVen eller plakatene som dekket bussene i London. Hva vi ser på på Netflix, bøkene vi kjøper på flyplassen, profilene vi velger å følge på Instagram og musikken vi legger inn i spillelistene våre på Spotify. Ansiktene, klærne og fargene du bladde forbi i denne utgaven av ELLE før du kom til spalten min. Populærkulturen som både et speil som hjelper oss å forstå oss selv, men også et medium som påvirker verden den eksisterer i.

Når jeg ser tilbake på hva jeg har skrevet i denne spalten gjennom tiden som student på en av verdens mest høykulturelle skoler, så er det ikke tunge akademiske teorier jeg har brukt til å fortelle om livet mitt og tankene mine. Det er populærkulturen. I snart tre år har jeg brukt filmene vi ser på eller kjendisene vi snakker om for å belyse hvem vi er.

Jeg har fortalt om hva Kardashian-familien har lært meg om suksess. Hvordan et bilde av Kendall Jenner fikk meg til å gå i en alt for stram kjole på en fest i håp om at jeg skulle føle meg like selvsikker som hun så ut (Noe jeg selvfølgelig ikke gjorde) Jeg har utforsket hva Miley Cyrus lærte meg om å bli tenåring, og hva TikTok lærte meg om å bli voksen. Jeg har skrevet om hvordan Sex and The City både ga meg en falsk ide om livet i en storby, men også hvordan serien ga meg med ambisjonen om å flytte til en storby i det hele tatt. Jeg har innrømmet at dårlige filmer får meg til å gråte på fly, og hvorfor jeg fantaserte om å bli groupie på grunn av favorittfilmen min Almost Famous.

Alle timene jeg har lest og snakket om Shakespeare eller franske filosofer har vært viktige for å forstå hvordan jeg kan se på populærkulturen på en mer avansert og nyansert måte. Noen ganger har de abstrakte teorier vi har diskutert blitt igjen på seminarrommet mens andre ganger har de blitt konkrete hjelpemidler til å se verden rundt meg. Utdannelsen min har gitt meg verktøyene til å kunne definere hvor viktig populærkulturen er for meg. Jeg har lært at man ikke kan verdsette høykultur uten å anerkjenne populærkultur og vice versa - på samme måte som man ikke vet at hummer smaker godt uten å spise fiskepinner fra tid til annen. (Og fiskepinner er ofte mer mettende enn hummer.)

Når de intellektuelle klasserom-samtalene har dekket århundrer med tanker, handler samtalene vi har om Harry Styles eller Love Island om en delt opplevelse av å leve akkurat nå. Det er det jeg har lyst til å snakke om og skrive om. Det er i populærkulturen jeg tror vi finner vår felles platform. Det er i hvertfall der jeg har funnet mange av mine egne puslespillbiter i løpet av de tre siste årene.

Men det betyr ikke at du aldri vil finne meg i svart høyhalset på kjøkkenet under en fest med replikken, «Det som er så spennende med Jean Luc Godard’s ny-realisme er…» (Jeg er kanskje litt pretensiøs fortsatt.)