Spise alene på restaurant: Siden jeg flyttet til London i september for å studere, har jeg tilbrakt utallige timer på restaurant. Jeg har mine faste stamsteder hvor èn bestemt stol begynner å forme seg etter bakdelen min, og navnet på restauranten har fått en egen fane i forbruksoversikten hos DNB. Ved de fleste av disse besøkene har jeg vært alene.

​Hvorfor kvier så mange seg for å gå alene på restaurant? Sannsynligvis fordi de ikke vil fremstå som venneløse og patetiske – og fordi de tror at det er dyrt, stusslig og et tegn på grusom ensomhet å spise alene. «Hovmester, kan jeg få et bord til én – og et tau?»

Spise alene på restaurant

​Tanken på å gå på restaurant alene slo meg aldri før jeg satt på et hotellrom i New York i en alder av 17 år, uten å kjenne noen jeg kunne ringe og invitere med på middag. Men sulten var jeg, og da var det bare én ting å gjøre. Gå ut.

Jeg gikk på en mexicansk restaurant i Tribeca og ba om et «table for one». Mitt eneste selskap var en utgave av New York Magazine, fordi jeg tenkte at hvis jeg leste i et blad, ville jeg ikke se like ensom ut. Men det bladet ble liggende uåpnet.

Det å kunne spise mat uforstyrret var en enormt undervurdert opplevelse. Å spise hva jeg ville i mitt eget tempo var en luksus jeg sjeldent hadde opplevd. Å sitte der ble som å sitte på et fly; i tiden mellom jeg gikk inn på restauranten og forlot den, var det ingen som forventet noe av meg og ingenting jeg måtte gjøre.

Det var en åpenbaring; å spise alene var en gave til meg selv, ikke et nederlag.

Ensomt?

​Da jeg senere dro til Paris for å jobbe som modell, ble hovmestrenes «oui» da jeg spurte om bord til én et glimt av glede i en ensom, kaotisk hverdag som for det meste bestod av «non».

Den franske tradisjonen med å fôre arbeiderklassen med rause porsjoner og overfylte karafler, lever fortsatt i de delene av byen som ikke er tatt over av rike turister som tror fransk mat må koste like mye som flybilletten dit. Jeg unnet meg selv ett slikt restaurantmåltid hver dag og lærte mer om Paris og parisisk kultur under mine alene-middager, enn av noe annet jeg gjorde der.

Det ble også de få timene i løpet av en dag jeg fikk ha egen vilje, og ikke bli kommandert til å «walk», «turn» eller «go home».

Det gikk heller ikke inn på meg da en modellkollega en dag kom forbi mitt fortausbord og sjokkert minnet meg på at «that glass of wine will make you super bloated».

Det sier vel litt om mine modellambisjoner at jeg da bestilte et glass til.

Sitt i baren

​På en restaurant på Melrose Avuenue i Los Angeles som heter Lucques, oppdaget jeg en lur ting ved det å spise alene: Sitt i baren.

Første gang jeg gjorde dette tilbragte jeg en hel kveld med å prate med bartenderen og de andre alene-spiserne. Det eneste de andre rundt bardisken visste om meg var at jeg var sulten.

Ikke noe om at jeg hadde et kjent etternavn i Norge, eller at jeg jobbet litt som modell. Jeg kunne vært hvem som helst, og endte med å være mer livlig og pratsom enn jeg hadde vært om jeg spiste med en venn. Restauranten bød på mat og drikke og vi bød på oss selv.

​Jeg har ennå ikke helt klart å finne London-erstatninger for alle Oslo-vennene mine, så jeg har hatt mange alene-kvelder her i min nye hjemby.

For å gjøre det beste ut av det går jeg på restaurant og ber om et «bord til én».

Da har jeg i det minste kommet meg ut, kledd meg, sminket meg litt, og viktigst av alt så får jeg meg noe å spise.

Det er sant det bestemoren din sier; mat kan kurere alt fra hodepine til et knust hjerte.

Det å sette seg alene ved et bord er en måte å ta kontroll over ensomheten, fremfor å begrave seg i den eller blogge eller lage podkast om den.

Du er ikke alene

Ensomheten er en klegg som ikke fortjener all den oppmerksomheten man gjerne gir den. Når jeg heller setter meg alene på en restaurant ser jeg rundt meg på de andre gjestene som ler, som gråter, som prater eller som sitter med bøyd nakke og blått lys ansiktet. Til tross for at det kun er et sett bestikk på mitt bord, er jeg ikke alene.

Jeg er sammen med de andre gjestene, og energien fra tusenvis av sultne mennesker som har spist der før meg sitter i veggene. De andre gjestene underholder meg uten at de vet det og jeg kan fundere uforstyrret over hvem de er og hva de snakker om. Og husk at ingen av disse menneskene tenker på deg like mye som du tenker på deg selv. De er alle for opptatt med å bekymre seg over den meldingen de sendte som aldri ble besvart.

​Sist men ikke minst; i fellesskapets navn spiser alle fra samme kjøkken. Vi mennesker er sannsynligvis den eneste arten på jorden som deler måltid med de vi ikke er i familie med. Noe jeg syntes vi skal være stolte av.

Table for one

​Den aller fineste opplevelsen jeg har fått ved å spise alene, var da jeg dro tilbake på Lucques halvannet år etter at jeg delte livshistorier med bartenderen og en gjeng fremmede.

Det var enda en slik uunngåelig ensom kveld som du kan havne i når og hvor som helst.

Da jeg gikk inn dørene ble jeg møtt av en smilende bartender som sa «Anna! Great to see you again! You alone?»

Jeg var visst ikke så ensom likevel.

Men til spørsmålet svarte jeg uansett, stolt: «Oh yes, I am.»

Du kan følge Anna i London på Instagram!

Og få med deg neste spalte som kommer i den nye utgaven av ELLE mandag 8. april!