Anna Skavlan mot naturen ​

Jeg sliter meg opp et fjell i Flåm – en liten bygd i Aurland kommune. På ryggen har jeg en sekk på femten kilo, som føles som femti. Vennene mine, Kari, Sofie og Emilie, bærer sekker som er vesentlig tyngre enn min og de elger oppover. Jeg vakler bak dem. Vi er på tur.

Vi fant den rødeste ruten på hele turistkartet i Flåm sentrum. Nei, det var de andre som fant den rødeste ruten – jeg stod forskrekket i bakgrunnen og prøvde å komme med én grunn til at det var en dårlig idé å gå opp et fjell. Jeg feilet.

Etter modellkarrieren...

Kroppen min har alltid gjort en god jobb når det kommer til å frakte hodet mitt fra et rom til et annet. Og etter at jeg sluttet å jobbe som modell og begynte å skrive, er det den eneste jobben kroppen min har hatt.

Når den plutselig skal frakte hodet mitt opp tusen høydemeter, er den ikke lenger samarbeidsvillig. Allerede ti minutter inn i turen lurer beina mine på hva det er jeg driver med. De kjennes som om de er fylt med våt sand. Luftrøret er som erstattet med et sugerør, og lungene mine gir meg en brutal påminnelse om at jeg faktisk har astma. Hvor gleden over vertikal stigning kommer fra, vil jeg aldri forstå.

Første halvdel av turen tenker jeg at jeg har funnet en vanntett metode for å ta pauser; jeg stopper opp og sier: «Wow, se på den utsikten!» Så tar jeg av meg sekken, fisker opp telefonen og tar rundt tretti bilder av den samme utsikten jeg tok bilder av for femti meter siden. Denne planen fungerer helt fram til telefonbatteriet dør. Den neste strategien blir å knyte skolissene så ofte som mulig, men etter hvert blir de andre lei av å vente på meg, og jeg blir gående hundre meter bak. Når de andre endelig tar pauser, begynner de å gå det sekundet jeg har tatt dem igjen. Og slik fortsetter vi i fire timer. Fire timer!

Hotell på ryggen

Mitt fjelltur-reisefølge består av de tre vennene jeg har kjent lengst. Tilfeldigvis er de alle også veldig mye bedre rustet til en tur hvor man bærer sitt eget hotell på ryggen, slik hele Norge bestemte seg for å gjøre denne korona-sommeren.

Sofie har gått på friluftsfolkehøyskole og kan gjøre tjue hang-ups på rappen, Kari eier syv ulike skalljakker og takker noen ganger nei til middager fordi «hun skal på topptur», og Emilie kunne helt sikkert satt opp telt med binders og levd en uke på brunsnegler. Jeg, derimot, spiser opp Kvikk Lunsjen i bilen på vei til skituren og synes det å løpe etter bussen er en ganske drøy friluftsaktivitet. Derfor kom ikke planen om at akkurat vi fire skulle telte én uke på Vestlandet fra en felles lidenskap for fysisk aktivitet og natur. Den kom fra et mye renere utgangspunkt, nemlig vennskapet.

Tilbake til fjellet i Flåm. Mine venner ser selvfølgelig at jeg holder på å tape kampen mot stigningen, og de tilbyr seg flere ganger å bære sekken min. Det hadde sikkert gjort turen lettere, men en siste rest av stolthet får meg til å takke nei til tilbudet. Jeg klamrer meg fortsatt til et ørlite håp om at jeg skal bli tur-frelst, og at jeg en dag skal kunne se på en tur over Grønland som et ferieeventyr, og sekken er den eneste fysiske koblingen jeg har til det håpet.

Hvite jeans på fjelltur

Men med innholdet i sekken sprekker Grønlands-illusjonen ganske fort; ullundertøyet mitt er fra Alexander Wang og mye penere enn det er varmt, fjellstøvlene er to dager gamle og ikke inngått og den eneste buksa jeg har tatt med er hvite jeans. I tillegg har jeg insistert på å bære med meg en flaske vin. Jeg kan med andre ord like mye om å gå tur som en fisk kan sykle.

Jeg er forbauset over at ingen av de andre kommenterer at vi går på en bilvei, ikke i naturen. Hver eneste passerende bil er en påminnelse om at vi faktisk kunne ha kjørt opp på dette fjellet. Irritasjonen over dette distraherer meg heldigvis fra følelsen av at alle innvollene mine danser salsa i magen, og mitt eneste kroppslige fokus blir å sette en fot foran en annen.

Igjen og igjen.

Der oppe et sted er toppen – tror jeg i alle fall. Vil jeg i det hele tatt dit? Hvis jeg kunne velge, ville jeg tatt med vennene mine så langt vekk fra dette fjellet som mulig, til en strand i Frankrike eller en vingård i Italia, hvor jeg hadde vært om pandemien ikke endret alles ferieplaner. Jeg fantaserer om kald rosévin på en fransk brygge og bruschetta og Peroni i en italiensk olivenlund, og glemmer nesten (men bare nesten) hvor jeg er.

Utsikt, sa du?

Men alle fjell har en topp, og endelig – endelig! – er vi på vår.

Det hadde sikkert vært utsikt også, om det ikke hadde regnet. Det eneste som finnes der er to hundre geiter som lurer på hvem vi er. Vi finner en plass hvor vi kan sette opp et telt og noe mine venner kaller en gapahuk. I kor slipper alle ut et lettet stønn når vi endelig kan ta sekkene av ryggen. Så får jeg også høre mine venners velsignede klager.

Mens vi lager taco på primusen, dog uten avokado, mais eller salsa, ramser vi én etter én opp hvor vi har vondt og hvilke tur-feil vi har begått. Emilie sin sekk var mye tyngre enn hun visste, Kari har hatt på seg altfor varme klær og Sofie har hatt gnagsår siden vi var halvveis. Alle har hatt det mer eller mindre grusomt på veien opp. Deres klaging blir min belønning, enda mer enn middagen og de tørre, varme sokkene. Det var ikke bare jeg som led – vi har alle lidd i stillhet.

Geiter og vin

Så bryter solen gjennom skydekket, og vi får endelig se utsikten. Geitene er plutselig ganske søte, og gapahuken faktisk veldig koselig. Tacoen, som jeg aldri hadde rørt på havnivå, er den beste jeg noen gang har spist, og jeg drar fram vinflasken jeg har i sekken.

Jeg begynner å lure litt på om en fisk kanskje kan sykle, likevel.