Forleden kveld – enda en lørdagskveld i karantene – hadde jeg akkurat lagt meg i badekaret med en bok da telefonen min summet. Det er slik jeg har tilbrakt de aller fleste fredager og lørdager siden jeg kom hjem til Oslo for to måneder siden; i badekaret.

Mens jeg kjente roen senke seg og duftlysene gjøre jobben sin, kom det inn en melding fra min venn Tim: «Bli med ut!»

#FOMO

Først syntes jeg nesten det var morsomt, for å «bli med ut» er ikke noe jeg har gjort siden barene stengte.

«Ikke i kveld. Ligger i badekaret,» svarte jeg og la mobilen vekk.

Men med den avvisningen følte jeg på noe jeg ikke har følt siden jeg forlot London: «FOMO» – frykten for å gå glipp av noe.

Mobilen ble ikke liggende lenge før jeg sendte Tim en serie meldinger for å forsikre meg om at jeg ikke gikk glipp av noe.

«Barene stenger jo om en time?», «Det skjer jo ingen ting nå?» og «Herregud. Vi trenger ikke gjøre noe i kveld». Da jeg sendte meldingene, hadde jeg allerede bestemt at badekaret ikke var et blivende sted denne kvelden.

Så kom det melding fra Tim: «Vi drar til Joachim ved Ringen kino.»

Jeg pustet lettet ut. Jeg kjenner jo ingen Joachim ved Ringen kino – og med det kunne jeg putte proppen tilbake i badekaret, fylle opp med nytt varmt vann og snuse inn duften av lysene.

Alle var der...

Dagen etter, eksepsjonelt uthvilt etter lørdagens bad og ti timers søvn, snakket jeg med Frida, en av mine aller beste venner.

«Hva gjorde du i går?» spurte jeg.

«Jeg dro til Joachim ved Ringen kino».

En følelse av meningsløs ensomhet fylte kroppen min. Jeg orket ikke engang tanken på å spørre om det hadde vært gøy. Det gikk noen timer, og jeg prøvde å ikke tenke på at alle vennene mine hadde ledd, drukket og danset uten meg, helt til jeg fikk en melding av min venn Sophie:

«Du skulle vært med til Joachim i går! Han som bor ved Ringen kino».

Det var som et nakkeskudd.

I et forsøk på å roe nervene mine og forsikre meg om at Sophie, Tim og Frida var de eneste jeg kjente som hadde vært der, spurte jeg hvem andre som hadde vært hos Joachim.

«Alle var der, Anna! Til og med [navn på gutt jeg synes er kjekk].»

Det plaget meg hele søndagen at jeg ikke var på festen hos Joachim ved Ringen kino.

Det plaget meg hele mandagen også

Til og med store deler av tirsdagen var jeg plaget.

Absolutt alle...

Da jeg fortalte dette til en venn over kaffe på onsdagen, innrømmet hun at hun også hadde vært hos Joachim ved Ringen kino.

Det jævla badet endte med å bli det minst avslappende jeg har tatt i hele mitt liv.

Egentlig skulle jeg ønske jeg ikke hadde noen fest å forholde meg til i det hele tatt. Panikken kommer ikke fra at jeg var hjemme istedenfor for å være på fest. Den kommer fra at alle vennene mine gjorde noe jeg ikke var med på.

Jeg har vært besatt av å være på riktig sted til riktig tid helt siden jeg var gammel nok til å få venner. Hver eneste helg sirklet spørsmålet rundt som myggen i teltet: Hvor skal alle, og hvor burde jeg være? På videregående var hele ukas agenda avhengig av at man var på riktig fest i helgen. Da jeg begynte å jobbe i motebransjen, kom det glitrende invitasjoner i innboksen min hver eneste uke, og jeg takket ja til dem alle sammen. Ikke bare fordi jeg syntes det var gøy, men fordi jeg hadde en idé om nettverksbygging som en essensiell del av min nye jobb.

Så flyttet jeg til London med relativt tom kontaktliste og kalender, men FOMO ble med i bagasjen.

Der leste jeg i selvbiografien til min avdøde favorittspaltist, A.A. Gill, at grunnen til at han var en god skribent ikke var fordi han hadde skrevet mye, men fordi han hadde levd mye.

«Duftlys gir ikke lukten av levd liv»

Jeg kunne ikke bli en god spaltist av å sitte på biblioteket i ukedagene og ligge i badekaret i helgene. Duftlys gir ikke lukten av levd liv – derfor kunne en kveld ikke avsluttes før den var opplevd.

Jeg tør til og med påstå at FOMO er en urmenneskelig angst som sitter i DNA-et vårt. Den som ikke hadde en plass rundt bålet, fikk ikke varme seg, og den som ikke fikk varme seg, frøs i hjel. For hver eneste person jeg fikk høre var hos Joachim ved Ringen kino den lørdagskvelden, følte jeg meg kaldere og kaldere.

Men så, i mars 2020, ble spørsmålet om hvilket bål man kunne varme seg rundt ikke lenger relevant.

Det eneste valget jeg hadde en lørdagskveld var om jeg skulle lese en bok i badekaret eller legge meg og sove.

Faens Joachim ved Ringen kino

Jeg har aldri vært roligere, eller mindre desperat. De siste to månedene har jeg lest en bok i uka. Det eksepsjonelle er ikke bare at jeg faktisk har klart å lese åtte hele bøker, men at jeg ikke har lest en eneste av dem for å lære meg selv noe.

Jeg har opplevd gleden av å slippe!

Ikke bare slippe å sminke meg, barbere leggene og stå i kø for å høre en DJ som kanskje er flink, men som mest sannsynlig er som alle andre DJ-er.

Jeg har sluppet å forholde meg til hva noen andre vil gjøre. Jeg har kun gjort det jeg har lyst til selv, uten å fundere, skrolle, tekste eller ringe for å finne ut hvor alle andre er, og hvor de tror at jeg er. For første gang siden jeg gikk i barnehagen, har jeg vært helt sikker på at jeg har vært på rett sted til rett tid. FOMO har jeg nesten glemt hvordan staves.

Og så bestemte Joachim ved Ringen kino seg for å ha fest.

Faen.