Modell Anna Skavlans dagbok fra Paris Del 3

Anna Skavlan skal endelig debutere på catwalken i Paris, men alt går ikke helt etter planen. Les siste del her:

-Etter en helg med et halvt dusin fittinger hos oppmuntrende og engasjerte designere, med masse ”ooohh” og ”aaaah” og ”magnifique”, var jeg klar for en ordentlig jobbuke – min siste på denne turen. Å gå visninger er det jeg liker aller best med jobben som modell, og med to uker hvor motivasjonen og responsen hadde vært relativ lav, ga helgens engasjement meg nytt håp.

Les også: Del 1 og del 2 av Anna Skavlans opphold i Paris.

Jeg og Iris spiste koselig middag i Montmartre, før vi ruslet opp til Sacré-Coeur og så på solnedgangen.

Etter byråets tordentale om hva man bør ha på seg på castinger i Paris, begynte jeg å kle meg mer elegant og det så faktisk ut til å fungere. Opsjonene ramlet inn og den helgen jeg trodde jeg ikke hadde noe å gjøre, ble tilbrakt løpende mellom forskjellige designere for å prøve antrekk. Om kveldene spiste Iris og jeg lange middager og gikk endeløse turer. Søndag kveld, etter middag ved Montmartre, bestemte vi oss for å gå opp til Sacré-Cœur og se på solnedgangen. Paris var fantastisk, solnedgangen spektakulær og jeg var sikker på at dette kom til å bli en spennende uke.

Turist for en dag på Louvre-museet. Mona Lisa var en skikkelig skuffelse!

Da jeg våknet mandag morgen var innboksen tom. Ingen show. Men jeg hadde lært for lengst at det ikke nytter sitte inne og deppe. Heldigvis var det ett museum jeg enda ikke hadde rukket å besøke – Louvre. (Et lite tips om du noen gang skal dit: Ikke gå inn ved pyramiden – der er det alltid lang kø. Ta heller inngangen fra metrostasjonen Palais Royal. Der er det aldri kø, og der finnes det en tilsvarende pyramide, bare opp-ned og mye kulere.) Mona Lisa er desidert verdens største skuffelse, men resten av museet er fantastisk.

Nyter det deilige været i Tuileries-hagen.

Etter Louvre, mens jeg gikk gjennom Tuileries-hagen og nøt en nærmest perfekt dag, ploppet det inn en mail fra byrået på telefonen min: Timeplanen for i morgen.. - Jeg skulle endelig få gjøre et show. I helgen hadde jeg hatt to fittinger for show på tirsdagen - et veldig bra, og et litt mindre bra. Jeg fikk det som var litt mindre bra..

Tirsdag var jeg klar for å gjøre mitt beste på visningen, til tross for at bildene aldri kom til å ende opp i nærheten av Vogue. Dette var samme dag som foreldrene mine skulle komme til Paris for å besøke meg og etter å ha spist frokostblanding til middag i flere dager enn jeg tør innrømme, så jeg frem til en stor og dyr middag.

Anna Skavlan i ferd med å debutere på Haute Couture-uken i Paris.

Da jeg satt i sminkestolen for å bli klar til visning, tikker det inn en melding fra Caroline Skjelbred, beauty redatør i ELLE, om at hun hadde møtt foreldrene mine på hotellet sitt. Hun var i byen for Chanel-visningen og Karl & Co hadde innlosjert henne på Relais Christine, hvor foreldrene mine også bodde. Jeg tok meg selv i å ønske jeg ikke skulle gå denne visningen allikevel, slik at jeg heller kunne sitte i hagen på hotellet og drikke hvitvin med de. Men jeg tok meg sammen. Om dette var den eneste visningen jeg kom til å gå i Paris, skulle jeg gi det samme som om jeg åpnet Chanel med mor, far og Caroline på første rad...

På rekke og rad stod vi i en mørk, varm og fuktig kjeller og ventet i det som føltes ut som evigheter. Ti minutter ble til en halvtime og halvtimen ble til tre kvarter. Idét jeg var i ferd med å kaste inn håndkleet og innrømme for meg selv at det ikke var verdt det, var det endelig klart for det store øyeblikket. Anna Skavlan skulle debutere på catwalken i Paris.

Jeg hadde på meg en liten silkeslip som var så kort at da jeg fikk den på, ble jeg stående og vente på å få et par bukser. De kom aldri. Men da jeg gikk ned catwalken, var det ikke det at alle kunne se rumpa mi som bekymret meg. Der på catwalken, mens jeg går så bra som jeg aldri har gått før, merker jeg at den ene stroppen begynner å skli ned fra skulderen min. Jeg tenkte på teipbitene jeg lot henge igjen på stativet mitt og angret på at jeg ikke hadde brukt de. Jeg prøvde å løfte skulderen for å holde kjolen oppe, men fryktet jeg var farlig nær å se ut som jeg holdt en mobil mellom skulderen og øret der jeg gikk.

Jeg så at jeg kun hadde et par meter igjen å gå før jeg nådde fotografene og håpet på det beste. Jeg slappet av i skulderen og økte farten. Da jeg var rett foran fotografene og hørte lyden av et ti-talls kameraer, lurte stroppen seg de siste fatale centimeterne ned fra skulderen min. Jeg hørte et gisp fra noen av de på første rad og følte en lett bris på brystet. Hvordan ville jeg minnes min Paris-debut? Skulle jeg bli husket for å være hun norske modellen som blottet puppen sin foran alle, eller skulle jeg løfte stroppen på plass? Jeg falt ut av rollen som modell, og valgte sistnevnte...

Takk og lov for støttende foreldre og en dyr, fransk middag med god, fransk vin.

Før jeg rakk å tenke over hva som nettopp hadde skjedd, løp jeg bak, skiftet, ga et lite smil til den kjekkeste av de mannlige modellene, og satte meg på første metroen til hotell Relais Christine. Jeg kunne ikke komme fortere frem til foreldrene mine, den kjempestore entrecôten og et glass vin. Senere kom Iris, og over en drink i hagen på hotellet var vi vel ganske enige om at jeg hadde valgt rett da jeg dro stroppen på plass. Det er simpelthen noen bilder man bare ikke vil ha "der ute”, selv om det kan koste deg en jobb eller to.

Et etterlengtet glass vin i hotell-hagen med modell Iris Lie og foreldrene mine.

Onsdagen fulgte og jeg fikk ingen ny sjanse til å presentere meg for markedet i Paris. Men etter nesten tre uker i byen, og med foreldrene mine, Iris og Caroline i nærheten, var plutselig ikke fridagene så fryktet lengre. Etter en uke med hetebølge, etterfulgt av én uke med regn og vind, var Paris nå på et perfekt sted midt i mellom. Jeg hadde ingen castinger å være nervøs for, ingen møter å rekke eller utseende å tenke på. Endelig samarbeidet byen med meg, og jeg kunne bruke all min tid på å nyte den. Jeg var i verdens fineste by med et knippe av de beste menneskene jeg vet om – og mor og far tok regningen.

Koser meg på Café de Flore med Caroline.

På formiddagen, samme dag som jeg skulle fly hjem til Oslo, dro jeg innom byrået for å levere inn castingboken min og takke for meg. Til tross for en beskjeden mengde arbeid denne sesongen, spurte jeg om de fortsatt ønsket meg tilbake til høsten? - Da fikk jeg som svar at det ikke var noe poeng for meg å komme tilbake med mindre jeg gikk visninger i New York eller Milano først. Jeg fortalte at jeg ikke hadde et byrå der enda, med et forsiktig spørsmål om deres hjelp, men nei - dette måtte jeg fikse selv.

Klar for å komme meg hjem og vekk, ble jeg presentert for et siste dokument; sluttfakturaen på leiligheten jeg hadde bodd i her nede. Jeg hadde ikke tjent nok for å dekke kostnadene, og de ville ikke vente på at jeg skulle tjene inn pengene ved å jobbe i Paris. Da ble det plutselig ikke så trist å reise hjem allikevel...

Reiser jeg tilbake til Paris? Helt sikkert. Men neppe som modell med det første. Da er jeg heller en one-hit-wonder en liten stund til.

Á bientôt, Paris!