Modell Anna Skavlans dagbok fra Paris Del 2

Etter enda en uke i Paris har jeg begynt å føle meg hjemme her. Jeg våkner ikke lengre opp med ”shit jeg er i Paris” panikken, metrokartet begynner å feste seg i minnet og dagene føles kortere. Jeg har hatt en full uke med castinger, så jeg har klart å nyte dødtiden mellom møter, ikke frykte den. Jeg har ikke hatt en full dag for meg selv siden forrige helg, hvor jeg hadde tre fridager på rad.

Da jeg våknet forrige fredag, min første av tre fridager, gikk det opp for meg hvor mange timer det faktisk er i en dag. Hvordan skulle jeg klare å fylle dem? Jeg begynte med å sove litt lengre for å kvitte meg med et par. Resten av dagen brukte jeg til å utforske nabolaget jeg bor i. Her er det 70% eldre, franske mennesker som absolutt ikke snakker engelsk. Jeg er litt mer selvsikker på fransken min enn jeg kanskje burde være, men jeg klarte å bestille en tartar og et glass hvitvin på nabolagets mest trendy (les: der de 30% unge beboere spiser) restaurant, le 41. Jeg konkluderte med at ingen ting i 16. Arrondissement er spennende nok til å være verdt turen i seg selv, men dersom man skulle befinne seg oppe ved Eiffeltårnet kan man vandre over Seinen og bort hit for å nyte litt autentisk, rolig og fransk atmosfære – og tartar på le 41.

Lørdagen tilbrakte jeg med den norske modellen Andrea Langfeldt som også var i Paris denne uken. Etter lunsj i Le Marais vandret vi langs Rue de Rivoli og så på Pride-paraden Det å se så mange mennesker samlet for å feire likeverd og kjærlighet i en så utsatt by som Paris var helt fantastisk og en god grunn til å glemme seg selv og sine små problemer.

Spørsmålet om hvordan castingene hadde gått og om jeg fikk noe jobb til uken, ble ikke så viktige lengre. Der, midt i folkemengden som samlet seg for å ta bilde av Tinders flåte som spiller Prince-musikk til allsang fra publikum, var jeg plutselig en del av et fellesskap - et fellesskap som var helt uinteressert av haute couture.

Søndagen derimot våknet jeg med et lite snev av panikk igjen. Pride-rusen var over, og det var kun meg, Paris og alle dagens timer. Jeg trengte en ordentlig utflukt.

Foundation Louis Vouitton ligger i en nydelig park i nord-enden av Paris. Det ble åpnet i 2014 og er et kunstsenter sponset av LMVH. Museet kombinerer tre ting jeg elsker – kunst, mote og arkitektur. Det tar 40 minutter å komme seg dit fra der jeg bor, så utflukten slukte et par av dagens mange timer. Perfekt. Utstillingen for sommeren er en samling verker av afrikanske kunstnere. Fargene, menneskene og kreativiteten passer perfekt inn med helgens tidligere aktiviteter og jeg leste alle tavler og betraktet hvert eneste verk. Ikke bare for å få tiden til å gå, men fordi det er en vanvittig fin utstilling.

Så kom endelig mandagen og jeg var klar for å være mitt aller beste jeg. 08:00 er jeg ute av sengen, dusjet, pakket casting-vesken og tok på meg svarte jeans og en svart t-skjorte. Jeg sørget for at panneluggen min var på plass, og neglene var pene. ”Hvem vil ikke booke meg nå?” tenkte jeg og ga meg selv et lurt smil og blunk i speilet. Jeg sjekket mailen for å finne dagens plan, men fant ingenting. Ingenting? Tanken på enda en fridag ga meg et snev av panikk, men midt i alle mine forberedelser hadde jeg ikke lagt merke til at resten av leiligheten er helt stille. Jeg var den eneste som er våken. Jeg hørte ut i bakgården og hele bygget er stille. Det gikk opp for meg at franskmenn ikke starter på jobb kl 8. Jeg lo litt av meg selv, og la meg på sengen og halvsov frem til det kommer inn en mail fra bookeren min ved 11 tiden. Jeg hadde én casting den dagen. Og den begynte for en halvtime siden. Heldigvis var jeg allerede kledd og ferdig, så jeg løp ut døren før jeg rakk å bli skuffet over den beskjedne mengden castinger eller fundere over hva jeg skal bruke resten av dagen på. Castingen var i Le Marais og jeg nøt t-baneturen med lydbok på ørene.

Etter 30 sekunder foran en uttrykksløs fransk dame som ba meg ”step back so we can see your entire body” før hun tok et bilde av meg hvor jeg holdt en lapp med navnet mitt over brystet (er det slik det føles å ta mugshot?), stod jeg på gata og lurte på hva i alle dager jeg skulle bruke resten av dagen til. Jeg begynte å vandre, og som en oase i ørkenen så jeg Pompidou-senteret. Jeg satte meg for å spise en laaaang lunsj mens jeg hørte på lydbok, før jeg stilte meg i køen for mitt nye favorittmuseum i Paris. Etter tre timer på Pompidou begynte det å nærme seg middag, og heldigvis var modellvenninna mi Iris ferdig med sine castinger for dagen. Vi spiste middag i Le Marais før vi vandret til Place de Vosges og satt oss på gresset til vakten fortalte oss at parken stengte.

På tirsdag hadde jeg en full dag med castinger. Jo større og viktigere castingene er, desto raskere går de. Jeg rekker så vidt å tenke før jeg går ut foran casting-direktøren, går opp og ned – og om jeg er heldig – svarer på et par spørsmål om høyde, mål og hvor jeg er fra. Likevel blir jeg overlykkelig hver gang jeg kommer til en casting og ser at jeg må vente. Det betyr at jeg kan høre på lydbok og ta et lite pust i bakken. Ulempen er å bli sittende å se på jentene du konkurrerer mot. Noen er selvsikre og snakker med alle rundt seg, andre holder seg for seg selv og ser nesten redde ut. Og så er det de som nesten er for selvsikre, og snur i døra så fort de ser at det er 10 jenter foran dem i køen. Etter castingene vandrer jeg rundt i byen og fortsetter lydboken min.

Onsdag derimot, var det full fokus. Da begynte de store castingene og jeg kunne ikke bruke tiden til å tenke på museum eller hvem morderen i lydboken min var. Jeg dro på meg castingantrekket og begynte dagen. Mellom slagene tok jeg en tur innom byrået for å hente flere kort. Jeg har lært at franskmenn ikke er veldig pratsomme, så jeg har gitt opp å forsøke å godsnakke med bookeren min når jeg kommer. Jeg hentet kort, gikk på toalettet for å friske meg opp litt, og i det jeg tok hånden på dørhåndtaket for å gå ut hører jeg ”Anna! We need to talk”. Jeg stivnet helt. Dette kan enten bety at jeg har fått en viktig jobb, eller at jeg har gjort noe veldig galt. Jeg fryktet sistnevnte. Denne dagen hadde gått så bra. Så bra at jeg kjøpte meg makroner som jeg spiste på metroen. Jeg angret litt på det der å da. Min booker Jenny stod foran meg da jeg snudde meg, så meg opp og ned og sa med en nesten klisje fransk-engelsk aksent ”Why do you dress like this?” ”Like what?” spør jeg og ser på mitt helsvarte antrekk. ”Boring! We need personality! Style! Elegance! There is no point in sending you to castings looking like that!”. Det føltes som om noen satte en pinne i sykkelhjulet mitt. Har jeg virkelig gått på castings i en uke i feil antrekk? Hvorfor har ingen sagt dette til meg før nå? Og hvorfor får jeg vite det rett før den aller største castingen min denne uken? Jeg sa beklager og at jeg ikke ante noen ting. ”Tomorrow you have to come in before the castings so we can approve of your outfit!” Jøss. Må jeg på casting hos byrået mitt også? Jeg beklaget igjen og igjen helt til jeg hadde lukket døren foran meg. Jeg følte frustrasjonen bygge seg opp og jeg hadde lyst til å gråte. Når jeg tenker på det nå, er det faktum at jeg gikk feil kledd en hel uke på castinger, bare en morsom historie fra min første runde i Paris. Men der og da føltes alle castingene jeg allerede hadde hastet til, totalt bortkastet.

Jeg gikk ut fra castingen enda mer frustrert enn tidligere. Jeg klarte å gå feil retning foran en av bransjens viktigste casting-direktører. I tillegg begynte det å regne og jeg hadde selvfølgelig ikke paraply. Jeg tenkte at denne dagen ikke kunne bli mye verre og gledet meg til å dra hjem og legge meg – og gråte litt.

Jeg tok turen innom Monoprix på hjørnet for å kjøpe meg noe å spise. Oppi det hele hadde jeg glemt å få i meg mat siden frokost. Inne på butikken tekster jeg litt med kjæresten til broren min, Mille, som også bor i Paris. Jeg betalte og før jeg gikk ut av butikken tok jeg en sjekk i vesken min om jeg hadde med meg alt. Jeg fant lommeboken, solbriller, nøkler, metrokort - men ingen mobil. Jeg fikk et sug i magen. Jeg lette gjennom vesken en gang til, men hadde en følelse innerst inne om at jeg ikke kom til å finne den. Etter å ha løpt gjennom butikken og snakket elendig fransk med de som jobbet der innså jeg at den mest sannsynlig var stjålet ut av vesken min. Men istedenfor å slippe løs all frustrasjonen og legge meg i fosterstilling å gråte midt i frokostblanding-avdelingen på Monoprix (som jeg egentlig hadde lyst til på dette punktet), løp jeg hjem, tenkte på hvor mye jeg hatet Paris og motebransjen, og sjekket Find My iPhone mens jeg ringte mamma på facetime. Kartet viste at mobilen ikke var på Monoprix, men på den andre siden av elven. Den var stjålet. Jeg sendte facebook-meldig til kjæresten til boren min for å fortelle hva som hadde skjedd. Moren min og jeg begynner og se etter nærmeste Apple butikk og om det er noen mulighet for å få et nytt norsk Sim-kort til Paris. I det jeg begynte å se etter flybilletter hjem, fikk jeg en melding fra Mille ”Jeg vet mobilen din er stjålet. Jeg snakker med de som har den nå.” Det viste seg at noen hadde funnet den på gaten og tatt telefonen da Mille hadde ringt. Hvordan den havnet på gaten er fortsatt et mysterium, men mitt godtroende jeg regner med at de som stjal den fikk dårlig samvittighet og la den fra seg for noen andre å finne. Mille kommer til meg, vi planlegger å møte den som har telefonen ved metroen

Jeg gikk hjemover med telefonen trygt i hendene. I gledesrusen glemte jeg alt om castingene og byrået og dagen var ikke lengre så kjip. Helt til jeg åpnet mailen og fant en ulest mail fra bookeren min, Jenny - som minnet meg på alt hun hadde fortalt meg tidligere. Denne gangen mer detaljert, og med morgendagens plan inkludert. Kun to castinger dagen etter. Ingen viktige. Ingen ny sjanse hos de store casting-direktørene. Regnet pøste ned igjen og jeg lot meg selv bli gjennomvåt (Mest for dramatisk effekt). Jeg ringte moren min for å fortelle at telefonen er tilbake på plass, men ender opp med å fortelle hvor liten og håpløs jeg føler meg her alene i Paris.

Etter ordentlig trøst fra moren min, slik kun mødre kan, gjorde jeg meg klar for å legge meg tidlig og sove bort hele dagen, og drømme meg hjem igjen. Plutselig kom det en melding fra norske Stéphanie som inviterte meg til å ta et glass vin på taket hos kompisen hennes. Jeg tvang meg selv opp av sengen, på med klærne og ut døra i et siste forsøk på å redde dagen min. Den kunne ikke bli mye verre nå, tenkte jeg.

Og jeg hadde heldigvis rett. Der på taket til den franske designstudenten Youssef sammen med en svensk filmdistributør, en canadisk student, Stephanie og et knippe franskmenn satt vi og så på solnedgangen over Paris. Ingen kommenterte hva noen hadde på, snakket om haute couture eller stjal mobilen min. Vi drakk vin og lo til langt på natt og jeg tenkte at Paris kanskje ikke var så ille allikevel..

Les også: Anna Skavlans dagbok fra Paris Del 1.