Annonse
Stort intervju med jazzlegenden
Girl power: Karin Krog
Annonse
Denne høsten mottok Karin Krog (84) Kulturrådets ærespris for sin innsats for norsk jazzmusikk.
Hennes enorme engasjement har ikke bare bidratt til et rikere musikkmiljø for hele Norge, men også hennes egen musikk har vært en referanse og inspirasjon for flere generasjoner jazzmusikere.
Karin Krog var den første norske musikeren som fikk gi ut en plate på amerikanske Verve Records, samme plateselskap som også har gitt ut musikkens til legender som Nina Simone, Ella Fitzgerald og Billie Holiday.
Hun har provosert og sprengt grenser med sin eksperimentelle, elektroniske tilnærming til jazzmusikken (og det lenge før Kygo ble født). Hun har jobbet med anerkjente musikere over hele verden, og er medaljert med alt fra Spellemannpriser og Buddyprisen til utmerkelsen ‘Lifetime Achievement’ fra Riksforbundet Svensk Jazz.
Men samtidig som hun siden 50-tallet har bygget stein på stein i sin egen karriere, har hun også beriket og bidratt til å skape et solid norsk musikkmiljø, og sørget for at jazzen omsider fikk en verdig arena i Oslos nye kulturelle storstue.
Annonse
Først av alt – gratulerer med Kulturrådets ærespris! Hva betyr denne prisen for deg?
– Den betyr veldig mye. Det er en stor ære at mitt arbeid blir satt pris på.
Du har hatt en lang karriere, der mye har endret seg fra du begynte til nå, men la oss gå helt tilbake til starten. Hva var ditt forhold til musikk i oppveksten?
– Min mor sang mye for min søster og meg. Det gikk mye i Margrethe Munthes barnesanger, som er bygget på norske folketoner. Men vi spilte også en del jazzmusikk hjemme. Min far hadde spilt trommer i sin ungdom, og han var interessert og hadde en del plater. Så jeg hørte en del musikk hjemme, både jazz og klassisk.
Men når begynte du selv å synge?
– Jeg hadde en veldig flink lærerinne på Uranienborg skole. Jeg tror kanskje vi var hennes første kull. Hun oppmuntret meg til å synge. Det resulterte i at jeg fikk komme på kringkastingen for å synge i radioen, akkompagnert av Johan Øyan. Da var jeg vel 10–11 år gammel.
Når vil du si at du oppdaget jazzen utenfor din fars plate- samling?
– Det var vel i tenårene. På den tiden hadde vi to jazzklubber i Oslo. Det var et Dixieland-band som het Big Chief Jazzband. De holdt til på en klubb på Majorstua, i Majorstukrysset i noe som egentlig var et danselokale, men som de leide hver søndag, og spilte Dixieland-musikk. – Og så var det en annen klubb på Bislett, i Pilestredet ved Fagerborg kirke, hvor det lå et selskapslokale, og der spilte Penguin Club, eller «pingvinklubben». Og da var vi en gjeng som pleide å dra sammen hver søn- dag, for da var det jam-session, med Penguin Club fra 18 til 20, og da spilte de beste jazzmusikerne i byen. Men etter klokka 20 ble det voksenmusikk, eller dansemusikk, så da gikk vi hele veien til fots til Majorstua for å høre på Big Chief Jazzband.
Det høres ut som en perfekt søndagstradisjon. Hvem var i denne gjengen?
Annonse
– Det var søsteren min og en venninne, og et par gutter som senere ble jazzmusikere, blant annet «Totti» Bergh og Erik Amundsen – de var med, og så dro vi og hørte på alle disse gode norske jazzmusikerne, blant annet Rowland Greenberg, spille jam. – På den tiden spilte flere av de beste jazzmusikerne som regel på restauranter, hvor de måtte spille «restaurantmusikk» eller kommersiell musikk til dans, så da fikk de spille sin egen musikk på jam på søndager.
Følte du allerede da at dette var noe du ville vie livet ditt til?
– Det var jo ikke sånn at du kunne bestemme deg for å bli sangerinne eller ha en karriere innen musikk på den tiden, for det var jo ikke noe yrke – eller, det ble ikke sett på som et yrke. Det var mer noe som var interessant og morsomt. Men etter hvert kom det også større musikere til Oslo. Louis Armstrong og Billie Holiday. Jeg husker godt da det skulle være kveldskonsert med Billie Holiday, men der fikk jeg ikke billetter. Heldigvis satte de opp en matiné også, så der fikk vi unge gå.
Tenk at du har sett Billie Holiday live – det må jo ha vært helt utrolig?
– Det var helt fantastisk. Hun hadde lang hvit kjole, blomst i håret og vi ble jo helt ... Karin sperrer opp øynene og slår hendene sammen for å illustrere en følelse av å være full av beundring.
Ååååå!
– Konserten var på Colosseum. Det var ikke noen særlige konsertlokaler på den tiden, så da leide Oslo Kino ut Colosseum til konserter. Etter det hørte jeg masse på hennes plater, alt jeg kunne komme over. Jeg hører fortsatt mye på Billie Holiday.
Men fikk du spille noe selv, da?
– Jeg fikk spille på skoledans da jeg gikk på Nissen videregående. Og så hadde vi noen amatørkonkurranser på skolen, så jeg var med på et par stykker, sier hun og ler lurt. Men etter hvert fikk jeg spille med denne «pingvinklubben», da, med de store gutta. Og så ble jeg liksom litt oppdaget gang på gang, og fikk blant annet tilbud om å synge med Kjell Karlsens orkester, og var med der en stund, og sang på dansetilstelninger og sånt, men så skulle jeg jo utdanne meg og finne et ordentlig yrke, da.
Så, Karin begynner på husmorskolen, med planer om å ta utdanning innen ernæring. Men heldigvis for norsk kulturliv så blir det ikke sånn.
Annonse
Gjennom musikken møter Karin sin første mann, Johannes Bergh, og sammen får de to døtre før Karin har fylt 23 år. Men hun fortsetter å synge, og dyrker interessen for musikk gjennom å lytte til plater – det går mye i Billie Holiday ...
Hva var det med Billie Holiday som traff deg?
– Tekstfremføringen, kanskje først og fremst, men også det musikalske og rytmiske.
Og kort tid etterpå får Karin en helt unik mulighet til å lære mer om nettopp tekstfremføring.
– Jeg møtte på Kari Simonsen, og dette var før hun begynte med Fleksnes og sånt. Men da fortalte hun at hun gikk til Anne Brown, sangerinnen. Og det gjorde også Liv Ullmann og flere andre skuespillerinner. Så Kari foreslo at jeg skulle kontakte Anne og prøve å få timer hos henne, fordi det trodde hun jeg ville like.
Anne Brown var en amerikansk sangerinne, og var den første afroamerikanske sangerinnen som studerte ved Juilliard School i New York. Brown er mest kjent for å ha spilt rollen som Bess i den aller første oppsetningen av George Gershwins opera Porgy and Bess i 1935. Summertime er kanskje det mest kjente verket fra musikalen. Anne Brown flyttet senere til Norge, og bodde her resten av sitt liv.
– Så da fikk jeg sangtimer hos henne. Og hun var en aldeles sjarmerende og hyggelig dame. Og hun hjalp meg med mange ting, blant annet tekstuttale, som hun hadde mye erfaring med fra teateret, men også tekstanalyse. Hvilken historie fortelles her? Hva er meningen? For finner du meningen, så får du også en følelse på ordene, og låtens virkelige klimaks.
Men vi gjorde også stemmegymnastikk og sang skalaer. Jeg lærte mye av Anne, og sang hos henne i fem år.
Annonse
Anne Brown var klassisk skolert – hvordan var det overførbart til jazz?
– Det er jo ulik teknikk i jazz og klassisk, men man kan også si det sånn at egentlig er det bare én teknikk, og det er å synge riktig. Men vi jobbet mye med hva man ikke skal gjøre, og hun visste jo hvor jeg ville. Hun visste at jeg ikke skulle synge opera. Anne hadde vokst opp i samme nabolag som Cab Calloway, en amerikansk jazzlegende, og de spilte sammen i Porgy and Bess. Så hun hadde jo jazzen med seg, og visste hva jeg var etter .
Hva ble veien videre?
– Nei, jeg fikk jo stadig flere oppdrag, og så åpnet Metropol, en jazzklubb i Oslo. Så jeg fikk noen oppdrag der, men det var fortsatt ingen ambisjoner om en karriere. Det som kom, det kom naturlig. Og så opplevde jeg nok flere ganger det som kan kalles for et slags «gjennombrudd», men i løpet av en sangkarriere er det egentlig mange gjennombrudd. Det er som å gå på ski i fjellet – du tror at du er på toppen, men så skal du kanskje ned en dal, før du skal bestige en ny topp, som kanskje er enda høyere.
Så det har vært noen daler også?
– Ja, mange daler. Og i dag er det så veldig mye ... Ja, kanskje spesielt hvis man ser på popbransjen, så er «nytt stjerneskudd, ny stjerne» også «pang» – sånn var det var heldigvis ikke den gangen. Det gikk mer rolig for seg.
Men følte du på de periodene der det ikke gikk så bra?
– Ja, men det er kanskje nettopp det som er viktig å vite, at det går aldri bare pent oppover, det går alltid opp og ned. Det er vel det mange ikke takler, rent psykisk.
Hvordan har du klart å stå i det, da?
Annonse
– Nei, jeg har vel brukt sunt bondevett, da. Og tatt det med en klype salt. Når det hender noe som er hyggelig, så er det hyggelig, og så tar man med seg det.
Hva tenker du om hvordan media omtaler artister i dag?
– It’s a rat race. Det er farlige greier. Og jeg sitter og ser på alle disse talentprogrammene på TV, og det er mange av dem som er jævlig bra, men hvor blir de av? Og hvordan føles det at man bare stemmes ut? Det er fæle greier. Jeg tror det er veldig skadelig. Og at de hauses opp, «nye ditt og nye datt», og så er det kanskje ikke et holdepunkt for det. Mange er jo kjempeflinke – men hvor blir de alle av? – Og det er heller ikke mange nok arbeidsplasser. Vi utdanner og utdanner, og har ikke arbeidsplasser. Hvor blir de alle av? Det er et stort spørsmål.
Og Karin snakker av erfaring, for Oslo var på ingen måte forberedt på bølgen av jazztalenter som var i ferd med å ta over hovedstaden da hennes karriere blomstret.
– Jeg hadde vært i Sverige og jobbet en del med svenske musikere, og vi hadde jo bare puber å spille på her hjemme. Røykfylte steder, ofte preget av mye bråk. Men i Sverige hadde de begynt å spille på museer, på Moderna Museet. Munchmuseet hadde nylig åpnet i Oslo på den tiden, på Tøyen, så da jeg kom hjem fra Sverige kom jeg til å tenke på det som en mulig arena. Der var det også en kjempefin konsertsal, så jeg tenkte at vi måtte prøve å komme oss inn der, og at det kunne være en mulighet til å løfte jazzen inn i en konsertform. – Så vi samlet oss, flere musikere, og da vi forhørte oss med Munchmuseet fikk vi beskjed om at vi måtte søke kommunen for tillatelse til å spille der, så da startet vi Norsk Jazzforum i 1965, søkte om tillatelse, og fikk et ja. Da var vi fem–seks stykker som jobbet med det, og gjorde alt fra å trykke plakater til å stemme piano, og satt sammen band av norske musikere, slik at også andre fikk fremføre sin musikk på en ordentlig scene.
Men det var ikke et ja uten forbehold.
– Vi fikk også beskjed om at vi måtte oppføre oss ordentlig og ikke gjøre noe galt med museets flygel.
Sammen med norske musikere som blant annet Jan Garbarek, Egil Kapstad og Terje Bjerklund, jobbet Karin i flere år for å fylle Munch med musikk. Og da Munchmuseet igjen åpnet i Bjørvika, i ny drakt denne høsten, var Karin en selvskreven æresgjest på åpningsprogrammet.
For selv om de kanskje ble sett på som bråkete jazzmusikere med behov for tydelige regler i 1965, så fikk de til slutt en verdig arena, og musikk på Munchmuseet er nå en tradisjon som vil leve videre med største selvfølgelighet.
Annonse
I dag er Karin bosatt i Bærum, sammen med kjæresten over mange år, den anerkjente britiske saksofonisten, John Surman. De har jobbet sammen siden 70-tallet, og i 1976 kom deres første felles plate, Cloud Nine Blue, ut.
Karin trekker frem John som musikeren som har inspirert og influert hennes arbeid aller mest, gjennom hele karrieren.
Helt til slutt – hva betyr det for deg at Munchmuseet ønsker å videreføre ditt initiativ med musikk på Munch?
