Da jeg var 26 år, skulle jeg ta celleprøve hos fastlegen min – pliktoppfyllende og livredd for kreft som jeg er, tar jeg den selvfølgelig hvert tredje år.

– Hvor lenge har du vær gift nå igjen, Julie Marlen?

– Snart ett år, svarte jeg.

– Og du er født i -88?

– Ja, sa jeg. Og følte meg som en ung fru.

– Og dere har begge jobb?

– Ja, svarte jeg.

Så kom bomba jeg aldri hadde sett for meg da jeg kom inn på legekontoret. Fastlegen lurte på om vi ikke hadde tenkt på barn og informerte meg om at jeg ikke burde vente for lenge.

For lenge??? Jeg var 26 år, nygift, hadde en dårlig betalt jobb som ikke var relevant for mastergraden i motejournalistikk og leide en leilighet til blodpris på Grünerløkka fordi vi langt ifra hadde en halv million i egenkapital til å kjøpe bolig. Og nevnte jeg at mannen min er gitarist?

Jeg følte meg ung og veldig lite klar for å bli mor. Heldigvis var mamma enig. Men 26 år har blitt til 30, og nå har jeg drømmejobben i ELLE, har kjøpt egen leilighet og er fortsatt gift med gitaristen etter 16 år. Og på grunn av alle disse milepælene i livet føltes det overraskende bra å fylle 30.

Menneskerett å vite om jeg skal ha barn snart?!

Men med det runde tallet kom det ett spørsmål. For det virker som om det er en menneskerett å vite «om vi ikke skal ha barn snart»? Spørsmålet kommer fra familiemedlemmer, venninner, kollegaer, på jobbintervju (selv om det ifølge Likestillingsombudet ikke er lov) og til og med fra butikkdama på Coop-en hjemme på Frei. For ikke å snakke om reaksjonen jeg får hvis jeg takker pent nei til et glass vin. Forhåpningsfulle blikk følger med på glasset mitt med Pepsi Max, og spørsmålet kommer: «Er du gravid?» Jeg har også opplevd å bli spurt av en fremmed gammel mann på busstoppet. Eller spurt og spurt. Med Acne-skjerfet pakket godt innunder kåpa mi i 20 minus, klappet han meg på magen og gratulerte. Jeg klarte ikke å dy meg, og svarte at jeg nok bare er feit.

Har folk egentlig noe med om, eller når, jeg skal ha barn? Som Maria Mena så fint skrev det etter å ha blitt bombardert av pressen med spørsmålet om hun var gravid på den røde løperen på ELLE-festen: «Nei, jeg er ikke gravid, og nei, det er faktisk ikke greit å spørre om. Hva om jeg ikke kan få barn? Hva om jeg ikke vil ha barn? Hva om jeg er på sjette året med prøverør? Hva om jeg har kreft i livmora mi? Hva om jeg endelig har lagt på meg etter flere år med anoreksi?»

Og hva med om jeg har lyst på barn, men ikke akkurat nå – fordi jeg er faktisk bare 30 år? Det kan man ikke si for da kommer skremselspropagandaen: Du må ikke vente for lenge, det kan allerede være for sent, cyster, lav eggproduksjon, prøverør, barnløshet, spontanabort, du bør slutte på prevensjon nå, det kan ta flere år, fra damer i ammetåka, med ammehår (for det har jeg hørt er en greie) og en kid på hver pupp. Og jeg tør knapt å si høyt til meg selv at en Chanel-veske og tur til New York står høyere på ønskelista mi enn en baby akkurat nå, i fare for å fornærme de som er «ufrivillig barnløse» og de som har fått barn og som nå sitter i, det jeg ser på som, saksa.

elsker livet uten barn

Jeg elsker jobben min og har ikke lyst til å være borte fra den nå, jeg elsker å gå på Odeon luxe midt i uka, ta en hel lørdag på The Well, trene på Barry’s Bootcamp på søndager og reise til dyre resorts i Hellas med barneforbud. Jeg har ikke råd eller plass til au pair i leiligheten min på Sandaker, og har ikke lyst til å flytte til Bogerud.

Den åpenbare årsaken til at vi venter lenger med å få barn i 2018, er at vi tar like lang utdanning som menn og ønsker å jobbe like mye for å få en stabil økonomi og egen bolig før vi stifter familie. Og så kan du jo slenge på et bryllup og et par reiser i den Chanel-veska.

Fertilitetsekspertene sier at fertiliteten synker betraktelig fra 35-årsalderen. Derfra reduseres sjansene for å bli gravid for hvert år som går, og den «magiske grensa» for å bli gravid på den naturlige måten er 42-43 år. Så selv om man hele tiden leser at kjendiser som Maria Bonnevie (44) og Ellen Arnstad (46) blir gravide etter 40 år, er det langt ifra en selvfølge. Og jeg skjønner vel innerst inne at den biologiske klokka går, og at jeg ikke er som medlemmene i The Rolling Stones, og kan få barn når jeg er 73. Selv om det nok hadde passet meg best akkurat nå.

I år blir det chanel-veske og ikke baby

Ja da, jeg vet at jeg ikke kan planlegge alt, at livet er nå og det kan være over etter lunsjen, at det aldri kommer til å «passe», at barn beriker livet og at å bli mor er noe av det største man kan oppleve.

Så misforstå meg ikke, alle mine fine venninner med deres søte barn som jeg er gudmor og strikker sokker til, og butikkdama på Coop: Jeg ser absolutt for meg at jeg skal få barn, men i år blir det faktisk en Chanel-veske. Og hvis jeg ikke er på The Well, kan jeg godt sitte barnevakt.

Julie Marlen Engel Jenssen Leirvåg er motehistoriker og motejournalist med master i norsk motehistorie i internasjonal kontekst fra London. Hun er digitalredaktør i ELLE.

Flere saker du kommer til å like:

Stjernetegnene som passer sammen

Når sier du egentlig jeg elsker deg?!