Annonse
– Det jeg frykter mest er konsekvensene dette har fått for de mest sårbare barna i landet vårt. De som ingen har sett.
Barnevernspedagog Siw Elise Anine Narmo (26) om den nye hverdagen.
Annonse
Siw Elise Anine Narmo, 26 år Barnevernspedagog, Gjøvik og Land barnevernstjeneste
– Arbeidshverdagen er totalt forandret. Før var dagene fylt opp av møtevirksomhet med ulike samarbeidspartnere i tre kommuner, oppfølging hjemme hos familier, noe som førte til mye kjøring. Generelt mange møter mellom mennesker, både internt og eksternt. Nå jobber de fleste fra hjemmekontor, men de som innimellom må møte klienter kan fortsatt benytte kontoret ved behov. Heldigvis hadde vår barneverntjeneste etablert gode hjemmekontorløsninger lenge før korona-krisen rammet, dette forenklet hverdagen vår en del. Vi har likevel måtte tenke kreativt, og mesteparten foregår over Skype, Teams og telefon. Jeg er imponert over alle familiene og samarbeidspartnere, som alle bidrar på hver sin måte til at vi kan følge opp så godt som mulig i denne situasjonen. Direktoratet har etter hvert utarbeidet retningslinjer for det kommunale barnevernet i pandemiperioden, og tjenesten implementerer disse ettersom de kommer.
Hvordan har korona påvirket din arbeidshverdag?
– Ledelsen tar situasjonen på alvor og har gode rutiner på ivaretakelse av ansatte. På denne måten har jeg ikke følt meg utrygg på jobb, og har alltid en tilgjengelig leder å drøfte med dersom det er behov.
Føler du deg utrygg på jobb?
– I utgangspunktet er jeg ikke veldig redd for å bli smittet selv. Dersom det skal foretas klientkontakt i form av hjemmebesøk, utføres alltid en smitterisiko-analyse i hver enkelt sak. Dersom man skal møte klienter har vi tilgjengelig smittevernutstyr på kontoret som vi kan benytte. På bakgrunn av dette er jeg ikke direkte redd for å bli smittet i jobbsammenheng. Det vil alltid være en restrisiko man aldri kan være sikker på, og siden det tyder på at man kan være smittebærer uten å ha symptomer er det selvfølgelig et ubehag jeg kjenner på. Både ovenfor meg selv og andre jeg møter.
Er du redd for å bli smittet på jobb?
– Hver morgen startes med avdelingsmøte via Skype, deretter møter med andre instanser, familier med påfølgende drøftinger rundt omsorgssituasjonen til hvert enkelt barn. Dersom det vurderes at barna er i en svært sårbar situasjon og noen i husstanden har luftveissymptomer, gjøres en risikoanalyse og man gjennomfører da besøk i henhold til smittevernrutiner. Det er likevel utfordringer med denne situasjonen dersom det oppstår akutte situasjoner. Normalt sett ville jeg ha reagert raskt og reist dit jeg trengs. Siden dette ikke lenger er mulig opplever jeg at effektiviteten reduseres og ønske om å hjelpe så raskt som mulig til riktig tid, er ikke like tilfredsstillende som før. Man prøver å gjennomføre en vanlig arbeidshverdag, med teknologiske løsninger og gode ideer.
Beskriv en arbeidsdag i denne perioden...
Annonse
– Jeg personlig tenker de kom litt sent i gang med nødvendige tiltak, de hadde mange muligheter til å reagere tidligere enn de gjorde. Når det er sagt, mener jeg det var riktig med så drastiske tiltak som de iverksatte, selv om det var og er enorme forandringer for hele nasjonen vår. Nå er det jo vanskelig å vite om det har vært riktig. Fasiten er det ingen som har enda.
Hvordan synes du myndighetene har taklet situasjonen?
– I denne situasjonen har jeg spesielt ei venninne/kollega jeg beundrer ekstra. Hun starter arbeidsdagen kl 07:00 og avslutter den kl 22:00 på kvelden, dette fordi hun fungerer som lærer for to skolebarn og førskolelærer for et barnehagebarn. Hun jobber samtidig 100 prosent som familieveileder der hun veileder familier hjemmefra via Skype. Jeg ser hvordan hennes hverdag er , og ser på henne som et forbilde ved at hun nå har flere roller, intensive dager med mer og følge opp, samt være der for klienter som trenger oppfølging og råd. Hun står sterk i dette og jobber fra morgen til kveld for å få gjennomført arbeidsoppgaver og oppfølging av egen familie.
Kjenner du en dame du beundrer ekstra i disse dager?
– Jeg tror at vi kommer til å måtte leve med konsekvensene av dette lenge. De økonomiske konsekvensene er enorme for mange små og store bedrifter i landet vårt, og det er ikke slik at alt blir som før den dagen vi åpner opp landet igjen. Det kommer til å prege oss på mange nivåer, og det jeg frykter mest er konsekvensene dette har fått for de mest sårbare barna i landet vårt. De som ingen har sett. På en annen side tror jeg at denne krisen har gjort at samfunnet vårt står sterkere, mer samlet på en måte som fører til at flere bryr seg om hverandre. Jeg håper vi alle vil fortsette å sette pris på alle yrker som bidrar til at landet vårt har den standarden vi har, for det tror jeg man fort glemmer å sette pris på. Jeg håper og tror vi alle lærer å sette pris på de små tingene i livet, også når dette er over.
Hvordan tror du ting blir etter dette?
