– Jeg er en ekstrem introvert som lever et ekstremt ekstrovert liv

Et utdrag fra vårt eksklusive intervju med Bianca Ingrosso, som du finner i vår store sommerutgave:  

Livet hennes har forandret seg drastisk de siste årene, fra sofa til sirkus, og Bianca Ingrosso kan fortelle at hun er på en selvutviklingsreise. En reise der destinasjonen er henne selv. 

– Jeg går absolutt i terapi. Det er jo sånn at i veldig mange «rom» jeg befinner meg i, handler det om meg og det er jeg som er i fokus. Og det kan jo virkelig gjøre noe med deg som menneske. Jeg er også en person som har et stort behov for å bare være «en i mengden» og være en del av en gjeng, så jeg er egentlig ikke så komfortabel med å være midtpunktet hele tiden.

– Det er jo stor forskjell på den jeg er nå sammenlignet med den jeg var. Nå er jeg sjef for mange ansatte, og driver flere selskaper, i tillegg til å være en offentlig person. Det er nok rart for mange som har levd med meg hele livet, og det er lett å se det som om jeg kanskje framstår mer bestemt, eller at jeg har fått så god selvtillit at jeg har fått «hybris». Men min egen oppfatning er at jeg bare utvikles, så det der går som en berg-og-dal-bane. Jeg skal liksom være så mye for så mange.

– Ja, og du har et enormt apparat rundt deg, men har du noen gang alenetid?

– Ja, jeg tvinger meg selv til det. Jeg prioriterer ikke venner like mye, selv om jeg til tross for det tenker at jeg omgås vennene mine ganske mye ... Men når jeg kommer hjem, legger jeg meg i sofaen og blir der til jeg sovner, og det elsker jeg. Jeg er en ekstrem introvert som lever et ekstremt ekstrovert liv. Men det kan også være rart for andre når jeg plutselig blir stille, fordi jeg ikke lenger orker å være den som er helt i hundre i alle rom, eller bidrar til stemningen. Da er det vanlig at folk reagerer og spør hva som er galt, fordi jeg er stille. Men da er det bare fordi jeg er rolig. Og hjemme hos meg selv kan jeg være rolig. Da ligger jeg på gulvet og hører på musikk og sier ikke et ord på flere timer. Jeg tror også det er mye av grunnen til at jeg elsker podkast, for da kan jeg høre på andre mennesker snakke. Men jeg er glad i å være alene, og det er nok også mye av grunnen til at jeg stortrives som singel.

... Men har du alltid hatt et stort behov for alenetid?

– I min familie er det flere som er ganske ekstrovert, og lillebroren min Benjamin har alltid tulla med at jeg ikke har venner. Han treffer jo gjerne én venn til frokost, en annen til lunsj og en tredje til middag – det hadde jeg aldri klart. Jeg kan gjøre showet mitt (journ. anm Bianca talkshow) i 10 timer i strekk, men det å omgås med venner hele dagen kan jeg bli helt utmatta av. Så jeg har alltid vært et typisk «mellanbarn» som har få venner, som elsker å være alene på rommet sitt, og kan få ro av tanken på at jeg ikke har planer til helgen, annet enn å være hjemme – at jeg ikke engang må forlate leiligheten for å kaste søppel, liksom.

– Mamma er helt lik. Det beste hun vet etter en lang turné er å komme hjem, ligge på sofaen og scrolle på telefonen og «zappa» på TV-en, framfor å møte venner. Jeg får veldig mye ut av det å være alene. Jeg får lande i min egen energi og får bearbeide, reflektere og analysere ...

Jeg er en ganske engstelig person som føler mye på energier. Det er kanskje mange som sier at de har det sånn, men da får jeg være «en av dem». Jeg håndterer ikke dårlig stemning, så om det blir stille så må jeg lette på den. Eller om noen sitter utenfor, så vil jeg inkludere dem ... Men i styremøter kan jeg for eksempel finne på å si ting som er gan- ske upassende, snakke høyt om sex og sånn, bare for å lette på stemningen. Da blir det liksom høyt under taket med en gang. Og sånn har jeg vært så lenge jeg kan huske, også på skolen.

Jeg tror det også bidrar til at mange tenker at de kjenner meg godt, fordi jeg er så åpen, men jeg er sånn med alle. Det er mange som sier at jeg deler så mye privat, men jeg tenker ikke på det sånn selv, for det er likevel mange ting jeg ikke deler. Men for meg er det ikke privat å snakke om krangling, relasjoner, sex eller penger ...

I min familie har det alltid vært høyt og lavt. Vi inviterer folk «inn» gjennom å snakke om oss selv. Da jeg vokste opp, var det ofte sånn at når mine venner kom over på middag, var det ingen som stilte dem et eneste spørsmål, alle bare prata om seg selv, noe som kanskje høres ugreit ut, men det gjorde også at det ble lettere for dem å være åpne fordi alle andre var det – og det var aldri noen som dømte hverandre. Men etter hvert som jeg ble eldre forsto jeg også at jo mer åpen man er, dess mer opplever andre at de har rett til å dømme deg. Så nå prøver jeg å finne balansen i forhold til hvor privat jeg kan være, fordi det ligger i min natur å være sånn. Men det er kanskje ikke alltid så lurt når man er offentlig ...

– Wahlgrens Värld er jo en helt spesiell dokumentasjon av livet ditt, eller i det minste en del av det. Kameraene har fulgt deg fra du var en tenåring hjemme på sofaen hos mor, og til der du er i dag, som en karrierekvinne med enorm suksess. Hvordan har det vært å dele den reisen?

– I starten var det krevende ... Fordi jeg aksepterte jo selv at jeg var 20 år gammel og ikke helt visste hva jeg ville med livet mitt. Greia er jo den at ... Jeg i utgangspunktet er en ganske lat person. Det er jobben min som gjør at jeg ikke er lat, ellers hadde jeg sikkert våkna klokka 10 og lagt meg klokka 4 ... Da jeg fikk covid, for eksempel, altså jeg har aldri hatt det bedre enn da jeg ble tvunget til å ligge hjemme alene og «binge» serier. Men jeg husker at jeg syntes det var krevende da jeg var 20 år, at det liksom ikke var helt greit at jeg bare lå på sofaen og så på TV og var trøtt. Det var mange for- ventninger utenfra om at jeg skulle jobbe og starte en karri- ere. Jeg tror også at fordi man er et «kjendisbarn», så bidrar det til at man må bevise seg enda mer. Det var jo liksom ikke «min feil» at dette skulle på TV.

– Men i dag er det ganske gøy å se på–fordi jeg er en helt annen person nå. Nå finnes det jo ingen mulighet for meg til å stå opp klokka 10! I starten av karrieren min forsov jeg meg kanskje tre dager i uka, og våkna klokka 11 og innså at «shit, jeg har gått glipp av to møter allerede». Men det var fordi jeg ikke hadde rukket å vokse opp, men nå har jeg det. Så det er interessant å se hvordan folk dømmer deg og stiller krav til deg, som du ikke engang er voksen nok til å stille til deg selv. Så det gjør at jeg selv synes det er vanskelig å stille krav til andre, fordi mennesker jeg aldri har møtt, eller kommer til å møte, har stilt krav til meg. Og en sånn person vil ikke jeg være.

– Vi må snakke om kjærligheten. Du hadde jo lenge et av-og-på-forhold med Phillipe Cohen, som har vært en slags føljetong i livet ditt, der dere har gjort det slutt, og blitt sammen igjen – ofte i forbindelse med sesongstart av Wahlgrens Värld.

– Ja, stakkars Phillipe – som kom inn i et sånt sirkus. Men nå er vi ikke sammen, og vi er sterkere uten hverandre. Noe som egentlig er fint, at vi har kommet til den innsikten.

– Hvorfor tror du at dere har funnet tilbake til hverandre så mange ganger?

– Vi har hatt en enorm kjærlighet til hverandre, men aldri vært på samme sted til samme tid. Nå høres jeg ut som en sånn krystalldame, men våre energier har aldri vært i balanse. Vi har heller ikke fått så mye privatliv, og har samtidig vært svært ambisiøse på hver vår kant. Det handler jo også om å finne ut hvem man er uten den andre, da vi har vært sammen siden vi var så unge. Og det var nok bra, fordi vi har aldri sett hverandre så lykkelig som nå ... Noen ganger må man sette hverandre fri. Han har vært en enorm trygghet, men jeg hadde nok behov for å utfordre meg selv og finne ut av hvem jeg er på egen hånd. Hva skjer når jeg faller, og det er helt stille? Og som man vokser på det.

Les hele intervjuet med Bianca Ingrosso i vår juli/august utgave av ELLE.