Du kan umulig ikke ha fått med deg at Birgit Skarstein (30) har svinget seg på parketten i Skal vi danse på TV 2 høsten 2020. En av de mest omtalte deltakelsene i programmets 13-årige historie. Ikke på grunn av halvnakne stunts, livsfarlige fall, rekordlave dommerpoeng eller sjokk-exit, men en rullestol.
Hetsen, hatet og trakasseringen Birgit har opplevd denne høsten, har vært ekstrem. Men det har også de høye dommerpoengene, heiaropene, stemmene fra publikum og danseprestasjonene hun og dansepartneren Philip Raabe har levert lørdag etter lørdag vært.
Som 20-åring ble Birgit lam fra livet og ned etter en operasjon med epidural i ryggen. Dette var en av mange operasjoner både i Asia og Norge etter at hun skadet foten i en badeulykke i Thailand.
Birgit Skarstein: – Noen vinner i Lotto, ander havner i en ulykke
Kjenner du på bitterhet for at dette skjedde med akkurat deg?
– Det er ingen som er blitt lovet noe i livet. Vi får ikke utdelt en bok med fasiten på hvordan livet blir. Det er mye tilfeldigheter på godt og vondt. Noen vinner i Lotto, andre havner i en ulykke. Det er ikke noe å være bitter eller sint for.
Lammelsene etter operasjonen ble varige, og Birgit ble avhengig av rullestol.
– Jeg tenkte praktisk og konkret fra første stund. Det er så utrolig upraktisk å ikke kunne bruke beina. Det var viktig for meg å kunne fortsette å være aktiv og være med på ting sammen med venner og familie. Jeg fant helt nye måter å gjøre ting på, og det er et evig kurs i løsningsorientering. Jeg fokuserer på mulighetene, og bruker minst mulig energi på det som ikke går.
Forskjellsbehandling er noe Birgit har god kjennskap til.
– Mange ting blir usynlige for folk som ikke er i situasjonen selv. Mentalt sett opplever jeg at folk snakker til personen jeg er sammen med og ikke til meg, og folk forteller meg hva jeg ikke kan gjøre basert på egne erfaringer og mangel på kunnskap. Det er også mye fysisk forskjellsbehandling. Mye mer enn jeg hadde trodd.
Bare se rundt deg: Høye fortauskanter, bygg uten heis, do i kjelleren på restauranter ... Det å oppleve å ikke få være med tog, fly, buss, taxi, eller noe så enkelt som at du ikke kommer deg inn på trikken. Og det gjelder ikke bare oss i rullestol, men eldre med rullator, barn, folk med barnevogn. Vi har en vei å gå når det kommer til å utforme samfunnet fysisk slik at det passer for alle.
Verdien av mangfold
Hun mener også at det er viktig å ikke bare akseptere mangfold, men se verdien i det.
– Vi må snakke om hverandre som likeverdige. Vi er alle forskjellige og kan bidra med forskjellige ting, og må identifisere oss med hverandre på tvers av ulikhetene. Dette møtte jeg også med deltakelsen i Skal vi danse. Mange så bare stolen og ikke meg.
Vi fikk masse kritikk lenge før noen en gang hadde sett oss danse. Det er så fort gjort å se på egne rammer for å definere verden. Selv når man ikke har kunnskap om den andres situasjon.
Hvorfor ble du med i Skal vi danse?
– Det har aldri vært aktuelt i forhold til min aktive karriere som idrettsutøver. Men så kom korona, konkurransene ble avlyst og det ble mulig. Å lære meg å danse, fascinerte meg. Det å bruke kroppen på en ny måte.
Jeg har levd i over ti år med at folk definerer meg for hva jeg kan og ikke kan gjøre. Å være «lenket til rullestolen» er et ukjent begrep for meg. Ting er mulig! Jeg lever med dette hver dag, men forstår at noen synes at det er vanskelig.
Birgit Skarstein Foto: Trond Tandberg/Getty Images
Hets og kommentarer
Men hun var redd for hets. Og den kom, men mye mer, verre og aggressivt enn hun hadde fryktet.
– Det er alltid noe når jeg stikker meg fram, så det er jeg vant til. Men det kom mye mer hets enn jeg hadde trodd. Og de tar ikke bare meg, men alle som er som meg. Jeg kan rett og slett ikke se på alt som kommer inn på telefonen min eller publiseres i offentlige forum på nett.
Den enorme hetsen har også påvirket familien hennes.
– Jeg måtte ta en ordentlig prat med dem. De blir så utrolig lei seg. Jeg måtte be dem om å ikke oppsøke det og se en annen vei. For det går over.
Også dansepartneren hennes er mildt sagt sjokkert.
– Det at folk kan være så slemme og dømmende ... Vi er begge vant til å bedømmes ut ifra prestasjon, men her går det på hvem jeg er og kroppen min. Det er overveldende mye usaklig. Det er vanskelig for han å sitte og se på fordi han ser bare mennesker og prestasjon, mens noen ser bare rullestolen, og ikke anerkjenner jobben vi legger ned og prestasjonen fordi jeg ikke kan bøye knærne.
Men sånn er det å være på riksdekkende TV i beste sendetid og komme med noe som, for mange, er uvant. Men det er klart at det koster å gå i front.
Er det verdt det?
– Jeg håper det. Vi viser i alle fall styrken og verdien i mangfold. Dette er ikke OL eller VM, men et underholdningsprogram på TV som skal være med på å speile samfunnet. Da er det plass til noen i rullestol.
Målet med deltakelsen var å vise at dans er for alle og å spre kjærlighet, respekt og empati. Jeg danser for noe mer enn meg selv. Men det er klart at hetsen vi fikk var med på å gjøre det vanskelig for mange å tørre å stikke seg fram. Det reduserer representasjon fordi folk ikke orker eller tør fordi man ser at det kan være så tøft.
Det er trist, men vi fikk også overveldende mye støtte og mange tok oss i forsvar; «selvfølgelig skal dere være en del av fellesskapet, selvfølgelig er det plass til dere».
Medalje i OL er neste mål
Birgit har ti VM-medaljer (seks i roing og fire i langrenn) og er regjerende verdensmester og verdensrekordholder i roing. Hun har vunnet verdenscupen sammenlagt i både roing og langrenn, og står med flere individuelle verdenscupseire i begge grener, og 6. plass i Skal vi danse.
Hva er du mest stolt av å ha oppnådd?
– Det at jeg har klart å løfte blikket. Det har vært tøft i perioder å leve med en så tydelig svakhet, men jeg har klart å snu det til å være en av mange egenskaper jeg har. Jeg lever godt med balansen av styrker og svakheter, noe jeg har klart å formidle på et overordnet samfunnsnivå. Det er jeg stolt av.
Hva er målene dine nå?
– Medalje i OL i Tokyo neste sommer! Oppkjøringen starter 26. november.
Høsten 2020 trente Birgit beinhardt både til OL og i Skal vi danse.
– Jeg trente to vanlige økter morgen og kveld og dans på dagen. Det har ikke vært noe tid til familie eller venner.
Ofrer du mye for idrettskarrieren?
– Prioriterer, ikke ofrer. Men det går av og til utover meg og de nærmeste, men idretten gir meg også mye glede. Og jeg snakker mye med venner og familie om det. En idrettskarriere er på lånt tid, så det andre kommer senere.
Hva tenker du om livet etter idretten?
– «Æ veit itj. Vi får sjå!»
Fikk du med deg denne utgaven? En hyllest til kvinner 2020!