I 2020 ble vi kjent med den folkekjære komikeren, Christine Koht (53), på nytt.
Selv om Christine har vært kjent for å by på seg selv, er det likevel sider av henne som har ligger skjult bak skam og en fargesprakende fasade. Høsten 2020 kom "Kohts bok" ut, og på forsiden; en usminket og ærlig Christine, klar for å dele om det vondeste og vakreste i livet.
– God til å leve her og nå
Hva har det gjort med deg å ha vært så syk som du har?
– Jeg er egentlig litt ambivalent til om man lærer noe av å være syk. Jeg liker ikke helt forestillingen om at man blir klokere av å få kreft. Da jeg fikk kreft, sa jeg til en venninne «men jeg blir jo sikkert veldig klok, da», og så sa hun, «jeg syns du er klok nok som du er». Men det er jo sant at du får tid til å tenke over livet ditt, og at du må sortere litt når du tror du skal dø.
En ting jeg lærte var at jeg er god til å leve her og nå, til å bare være. Og så faller masse grums og uvesentligheter bort, sånn at det bare er kjærligheten som står igjen. Og den er det så mye av. Jeg har vært båret av så mye omsorg og kjærlighet.
Har sykdommen påvirket forholdet mellom Pernille og deg?
– Det er renere på en måte, tror jeg. Og mer akutt. Hvis jeg noen gang skulle hatt en forestilling om at jeg kunne klare meg uten Pernille, vet jeg jo nå at det ikke stemmer.
Jeg skjønner ikke helt hvordan hun har holdt ut den lange sykdommen min, for da hun ble akutt syk og nesten døde, var det virkelig uutholdelig for meg. Og så føler vi oss som et superteam, liksom. Vi har gått gjennom noen skikkelige vinternetter sammen, og det er det kraft i. Vi har fått enda større respekt for hverandre og for forholdet vårt. Vi er overlevere sammen.
Åpen om fortiden
Hvorfor valgte du å åpne opp om fortida di med rus og psykisk sykdom akkurat nå?
– Det er litt et resultat av de mange, lange timene i stillhet i sykesenga. Hva var dette livet mitt, hva handlet det om? Hva var jeg redd for? Og så henger det litt sammen med den beslutningen jeg tok når det gjaldt kreften og så kortison-fjeset mitt: At jeg heller ville vise det fram og være ferdig med det, så jeg slapp å snike meg rundt og skamme meg.
Det var det så mange som satte pris på, og jeg er omgitt av så mye støtte fra folk, og da tenkte jeg: Når jeg kan være ærlig om fysisk sykdom og resultatene av det, skal jeg da holde munn om en psykisk lidelse og resultatene av den?
«Den beste medisinen mot skam er åpenhet», skrev en veldig vennlig, kristen mann til meg, og det er godt sagt. Jeg vil gjerne være med på det laget. Og så er det jo Joachim Førsund som har skrevet "Kohts bok", og han visste jeg at jeg kunne stole på. Han laget den fine podkasten, Koht vil leve, og han er en like god journalist som forfatter og menneske.
Har du noen gang vært bitter for at akkurat du fikk bipolar lidelse og kreft?
– Ja, jøss! Det absurde er at hele det siste året før jeg fikk kreft var jeg så sikker på at jeg kom til å få det. Det var veldig ekkelt, som om jeg hadde tenkt på meg en sykdom. Sånn er det jo ikke. Men det er klart, jeg har tenkt «måtte det bli meg? Så typisk!».
Alle har selvmedlidende sider, tror jeg. Og det tok meg så lang tid å forstå at jeg har bipolar. Det var en kronglete vei. Men det er jo min vei. Jeg eier den.
Det er jo ganske mye jeg setter pris på med bipolar også. Jeg tilhører en gjeng rare, morsomme og ville mennesker. Bipolare er kreative og intelligente, vi trengs så ikke hele menneskeflokken blir for ordentlige og redde for å riske litt.
Foto: Agnete Brun/Gyldendal
Når du ser tilbake – har det kommet noe godt ut av alt det vanskelige du har gått igjennom de siste åra?
– Jeg har fått veldig sterke bekreftelser på at de aller fleste mennesker er varme, kjærlige og omsorgsfulle og har lyst til å uttrykke det. Helsevesenet et fullt av sånne folk, jeg har blitt båret gjennom denne sykdommen av helt fantastiske mennesker. Og så møter jeg den samme varmen utenfor sykehuset. Det er neste ufattelig og veldig, veldig godt for hjertet.
Vi blir ofte fôret med forestillinger om at vi er så kyniske og selvopptatte, alle sammen. Men det er ikke sant, og det gjelder å minne oss selv på det.
Hvem er de viktigste kvinnene i livet ditt?
– Det er jo Pernille, det. Og mamma og søsteren min, Jeanette. Vi er et team. Uten dem hadde det ikke gått.
Christine Koht: – Du må kjenne på det
I boka di snakker du om å ha følt mye på skam, og at du har hatt problemer med å tilgi deg selv for tidligere oppførsel. Har du klart å legge dette bak deg nå?
– Det kommer an på dagsformen. Jeg kan få sånne lynnedslag av skam og tenke «hvordan kunne jeg?». Og det er grusomt, men ikke bare usunt, tenker jeg.
Pernille er helt ferdig med det, men jeg vet ikke om jeg blir det fullstendig noen gang. Og sånn er det vel litt å være menneske. Du skal ikke bare legge ting bak deg. Du må kjenne det. Ikke så du blir knust av det, men du må kjenne det.
Du har sagt i et intervju at du drømmer om å bli en gammel dame sammen med Pernille – hva tenker du om den drømmen i dag?
– Jeg kan ikke tenke langt framover lenger. Jeg tør ikke. Og noen ganger i denne tiden, når jeg har vært veldig kraftløs – og det er jeg jo iblant fremdeles – da føles det litt som om vi er gamle damer allerede. Men så skjer det noe gøy, og så er vi ikke så gamle.
Det var en stund jeg og Joachim tenkte at boka skulle hete Hvis du er lei deg, hjelper det å le, for det var noe jeg sa en gang. Fint slagord.
Hvis du kunne bestemt akkurat hvordan 2021 skal bli – hvordan ser året ut da?
– Da kommer konrona-vaksinen, så jeg endelig får klemme vennene mine! Og så fortsetter jeg å bli gradvis sterkere og er i gang med et passelig krevende og givende prosjekt. Sammen med Pernille.
