Da han ble hun​

Modellen Teddy Quinlivan forteller om livet sitt som transperson.

Under moteuka i New York sist september gikk jeg offentlig ut med at jeg er transperson – først i et intervju på nettet med CNN Style, og deretter på Instagram-kontoen min, siden det er det man gjør nå for tiden når man har noe viktig å fortelle omverdenen. Og i den grad det kom som en stor overraskelse på folk, så er nok det fordi jeg de siste årene har hatt en karriere som kvinnelig modell.

Månedens covermodell i ELLE er gødt som gutt!

Hormoner

Jeg begynte å ta hormoner da jeg var 17. Jeg vokste opp i Boston, og det eneste jeg visste var at jeg var veldig kvinnelig, til tross for anatomien min. Jeg pleide å snike meg inn i min mors garderobe og kle meg ut med hennes klær. Og uten at mine foreldre visste det, pleide jeg å sminke meg og skifte til jenteklær med én gang jeg kom til skolen om morgenen. Allerede i ung alder forstod jeg at mote hadde med identitet og personlig uttrykk å gjøre, og at vi understreker kjønnstilhørigheten med hvordan vi kler oss.

Jeg fikk en del reaksjoner, og flere ba meg om å ta av meg kjolen siden jeg var en gutt. Men jeg var en rebell, og når noen ba meg slutte å kle meg i skjørt og kjole, tenkte jeg: «Greit! Jeg skal ha på meg kjole eller skjørt hver eneste dag!» Jeg ble ertet mye, og når jeg prøvde å forsvare meg, var det jeg som havnet i trøbbel. Hver eneste gang jeg havnet på rektors kontor, var leksa den samme: «Hvis du ikke vil bli plaget mer, så kle deg som en gutt!»​

Ikke homofil

Hjemme var det litt bedre. Selv om begge foreldrene mine var ganske konservative, oppmuntret de mine kreative sider. Og lenge trodde de at jeg var homofil, men det var jo feil. En kveld betrodde jeg meg til moren min, og fortalte henne at jeg ønsket å leve som kvinne. Og hun sa: «Ok! Hvis du skal gjennomføre en slik transformasjon, må du gjøre det skikkelig! Ta hormontablettene dine når du skal, og sørg for å ikke slurve med prosessen!»​

Hun var veldig opptatt av at vi skulle finne de beste legene, hun ønsket ikke at jeg skulle ha et utfordrende liv og var opptatt av min sikkerhet. Faren min hadde litt problemer med å forstå i begynnelsen. Men han anstrengte seg, spesielt etter at jeg begynte å leve og fremstå som en kvinne. Han så at jeg kunne klare meg, og at jeg kunne leve et trygt og behagelig liv.

De lot meg skifte skole, og jeg begynte på Walnut Hill School for the Arts, en internatskole i Massachusetts. Og da vi skulle besøke skolen for første gang, ba min mor meg om å kle meg og presentere meg som en gutt. Hun ba meg pent om å se normal ut. Og for hennes skyld gjorde jeg det, for jeg hadde veldig lyst til å komme inn på denne skolen. Alle de andre elevene på skolen hadde av en eller annen grunn opplevd å bli utstøtt, og jeg følte et sterkt fellesskap med de andre fra første dag. Med én gang jeg begynte på Walnut, begynte jeg også å bruke høye hæler hver eneste dag, og for første gang kunne jeg selv få bestemme hvilket pronomen jeg var. Jeg hadde en kunstlærer som spurte meg om han skulle si «han» eller «hun» om meg, og jeg svarte at jeg ville bli kalt «hun». Det var helt revolusjonerende; jeg sa at jeg ville bli omtalt som «hun», og fra og med den dagen ble det slik.

Haider Ackermann, Chloé, Coach, Oscar de la Renta

Frarådet Teddy Quinlivan å stå fram

Faren min frarådet meg alltid til å stå fram som transperson offentlig – rett og slett fordi det er mange mennesker som vil skade transpersoner bare fordi vi eksisterer. Så da jeg begynte som modell etter ungdomsskolen, valgte jeg å skjule sannheten om meg selv. Og fordi jeg så lett passerte som kvinnelig, slapp jeg å fortelle det til noen. Jeg hadde et normalt liv.

Men det å endre kjønn handler om mer enn å la håret gro, gå i sko med høye hæler og ta hull i ørene. Og det å ta hormoner påvirker humøret, det er nesten som å bli født på ny. Det forandrer ikke bare hvordan du ser ut, men også hvordan du ser på verden. Samtidig som karrieren min tok av – jeg ble signert da jeg var 22 år gammel – gikk jeg gjennom en tøff tid følelsesmessig. Plutselig begynte jeg å oppføre meg som en jentunge i puberteten. Og siden jeg skjulte identiteten min, var det ingen som forstod noe som helst. Så for omtrent et år siden bestemte jeg meg for å snakke med bookerne mine, Michael og Pedja. Og de hadde ikke hatt den fjerneste anelse. Men det å fortelle dem sannheten om meg selv, åpnet øynene deres og gjorde det lettere for dem å forstå meg. Og da skjønte jeg at jeg var klar for å fortelle verden.

Feil framstilling av transpersoner

Transpersoner blir ofte framstilt som stereotyper, som om det er noe mentalt galt med oss. For eksempel blir transpersoner framstilt som ubrukelige i militæret, og upassende på enhver normal arbeidsplass. Men dette er jo bare tull! Jeg er selv et bevis på det motsatte; jeg er en suksessfull modell, som tilfeldigvis er transperson. Og motebransjen har en enorm påvirkningskraft, annonsørene og motebransjen definerer hvem og hva vi syns er attraktivt. Det er en vanskelig bransje å trenge inn i, men jeg har klart det!

Jeg kan ikke forholde meg stille når vi har en reality-TV-stjerne som president, og når han aktivt gjør det han kan for å hindre at mennesker som meg skal få leve et normalt liv. Det er ingenting som tyder på at transpersoner blir perverse når vi er på offentlige toaletter. Det er viktig at min stemme blir hørt – jeg er en amerikansk borger og skattebetaler, som krever at jeg selv og alle transpersoner blir behandlet med samme verdighet og respekt som andre borgere. Og hvis jeg har lært noe av at Trump ble valgt som president, så er det at absolutt alt kan skje. Så hvorfor kan ikke en transperson gå på catwalken for Versace – eller stille som presidentkandidat? Vel, jeg har allerede inntatt catwalken – og hvem vet, kanskje jeg en gang stiller som presidentkandidat?

Derek Lam, Fendi, Marc Jacobs, Gucci

Hørt om singeldiskriminering? Les mer her!