Annonse
– Jeg opplever en stor økning i behov for støtte og veiledningssamtaler. Det er mye ensomhet, angst, depresjon og frykt.
Fastlege og spesialist i allmennmedisin Marianne Vestnes (48) om den nye hverdagen.
Annonse
Marianne Vestnes, 48 år Fastlege/spesialist i allmennmedisin ved Skøyen helsesenter og medisinsk ansvarlig lege ved Klinikk Blue
Hvordan har koronavirus-utbruddet påvirket din arbeidshverdag?
– Det ble en brå endring i kontaktformen med pasienter. Fra å ha en hverdag fylt med fysisk tilstedeværelse på legesenteret, ble kommunikasjonsformen dreid over til mange e-konsultasjoner, video- og telefonkonsultasjoner. Dette har gjort hverdagen annerledes på mange måter. Det er utfordrende å stille diagnoser når man ikke har det kliniske verktøyet. Samtidig har det vært en fin opplevelse å se at til tross for denne nødvendige avstanden, så har pasienter vært tilpasningsdyktige og forståelsesfulle, og vi har klart å ha en form som har fungert greit, sett i lys av situasjonen. Jeg har forsøkt å hjelpe etter beste evne og være tilstede for pasientene uavhengig av karantene eller ei. Dette er den største krisen norsk helsevesen har hatt på over 100 år, og vi vet lite om de konsekvensene og omfanget den vil faktisk vil ha. Dette preger helt klart hverdagen vår.
Føler du deg utrygg på jobb?
– Helt ærlig så gjør jeg det. Jeg er jo klar over at jeg i yrket mitt som lege har mer nærkontakt med mennesker enn de fleste andre nå, og at vi til tross for nøye vurdering av hvem som skal få komme til legekontoret, ikke har noen smittegaranti. Flere viser seg også å være smittet av covid-19, uten å ha de klassiske symptomene med hoste, feber eller tungpust. – Samtidig har jeg sett på det som en oppgave å balansere egen frykt, redsel og fornuft i en situasjon der så mange andre er redde og trenger støtte. Langtidseffektene av sykdommen er ikke kjent, det er mange spørsmål som ikke kan besvares og vi sitter ikke med fasiten. Jeg har nok ikke vært så redd for å bli smittet selv, men sett i lys av å ha barn hjemme, aldrende foreldre og all usikkerheten omkring sykdomsforløp hos den enkelte, så må jeg jo innrømme at også jeg har kjent på denne redselen, som alle andre. Vi er alle blitt satt på prøve. Vi vet ikke hvor lenge det vil vare eller hvor alvorlig dette blir, og alt det gjør noe med oss. Meg også.
Er du redd for å bli smittet på jobb?
– Jeg har selv hatt 14 dagers karantene nylig, etter at en pasient som var hos meg testet positivt på covid 19. Jeg fikk kort tid etterpå symptomer med hodepine og tung pust, og fikk kjent på kroppen den usikkerheten og redselen som mange har. Men det gjelder å unngå panikk, samtidig som at man skal ta inn over seg alvoret. Jeg har tro på det norske helsevesenet, og har følt takknemlighet for å bo i et land som Norge denne tiden.
Beskriv en arbeidsdag i denne perioden.
– Jobben min de siste 14 dagene har vært å logge seg inn på hjemmekontor, svare på henvendelser etter beste evne. Arbeidsdagen har bestått av videokonsultasjoner, e-konsultasjoner og telefoner, og jeg har forsøkt å være tilstede for pasientene på fastlegelisten så godt det har latt seg gjøre. Jeg er heldig som har gode kollegaer som jeg kan drøfte og diskutere med, og som har hjulpet hverandre så godt som mulig. Alle legene ved mitt legesenter har nå hatt sine runder i karantene av ulike årsaker. – Nå er jeg igjen tilbake fysisk på kontoret. Vi tar imot pasienter som før. Det er viktig å presisere, da mange tror at vi ikke gjør det. Pasientene får bare ikke sitte på venterommet lenger, men venter ute og blir ringt til når det er klart for dem å komme inn. Folk med luftveissymptomer slipper ikke inn. De som likevel viser seg å ha symptomer som vekker mistanke om covid-19-infeksjon, snus raskt i døren og får videre hjelp og veiledning over telefon fra oss. Det skjer nesten daglig. Vi gjør alt vi kan for å redusere smittefaren til et minimum for pasienter, ansatte og oss selv, men vi har ingen garanti. – Henvendelsene gjennom e-dialog har hovedsakelig vært omkring Corona-situasjonen. Det meste har dreid seg om å informere, sile ut hvem som er i risikogruppe, hvem som er i behov for videre undersøkelser, innleggelser, berolige, støtte og være et medmenneske.. Det er jo fremdeles så mye usikkerhet omkring symptomer, sykdomsforløp og hvem som vil rammes hardest. Isolasjon gjør også noe med oss mennesker. Jeg opplever en stor økning i behov for støtte og veiledningssamtaler. Det er mye ensomhet, angst, depresjon og frykt. Som forståelig er.
Hvordan synes du myndighetene har taklet situasjonen?
Annonse
– Vi fikk et brått skifte fra en harmonisk tilværelse og fredfylte liv, til at coronaviruset snudde alt på hodet. Mulig gikk regjerningen for varsomt frem med strakstiltak den første tiden, men jeg synes det blir helt feil å snakke om håndteringen av denne situasjonen nå når vi står midt oppe i det hele. Det er selvfølgelig på sin plass å diskutere i etterkant, som for eksempel beredskapslagre og mangel på smittevernutstyr. Det å ha møtt pasienter i førstelinje uten å ha tilstrekkelig smittevernutstyr på plass, har vært en ekstra utrygghet og belastning. Men det er en svært vanskelig oppgave å formidle alvoret til folket, og samtidig virke samlende og betryggende uten å bygge oppunder for mye frykt. Det synes jeg myndighetene har klart.
Hvilke tilbakemeldinger får du av folk du treffer på jobb?
– Jeg får mange hyggelige tilbakemeldinger fra pasienter, som viser stor forståelse for jobben vi har og situasjon vi alle er i. Folk skjønner at vi sliter som følge av mangel på tilstrekkelig smittevernutstyr, som har gjort oss ekstra utsatt og sårbare. Pasienter har tatt hensyn og fulgt våre nye smittebegrensende tiltak i praksisen. Det virker som de aller fleste har satt seg godt inn i retningslinjer, holder seg oppdatert på fhi.no og følger disse tiltakene vi er pålagt.
Kjenner du en dame du beundrer ekstra i disse dager?
– Coronakrisen likner ikke noe annet vi har stått overfor i moderne tid. Vi er alle blitt satt på prøve, stor som liten, helsepersonell eller ikke. Jeg beundrer det norske folk rett og slett. Jeg beundrer faktisk alle som har kastet seg rundt i en slik felles dugnad som nå, med å finne alternative løsninger. Jeg er imponert over skolene, lærerne som på kort tid har laget en digital hjemmeundervisning for våre barn. Alle voksne som nå må hjelpe barn å takle bekymring og engstelse mens de selv er redde. Det er så mange enkeltpersoner som har gjort så mye, og jeg klarer ikke trekke frem en spesiell.
Hvordan tror du ting blir etter dette?
