Vi kjenner alle ordtaket: En ulykke kommer sjelden alene.
Det er ikke deg, det er pandemien
I mars da det braket løs, befant jeg meg bak lukkede dører i mine foreldres hus i Manchester. Mens stormen raste utenfor, satt vi klistra til TV-skjermen og fulgte med på hvordan sykdommen spredte seg som ild i tørt gress. Siden det var lockdown, ble jeg adskilt fra kjæresten min, som jeg hadde vært sammen med i sju og et halvt år, av en motorvei; en barriere kun marginalt større en den store kløfta som hadde oppstått mellom oss.
Forholdet hadde vært turbulent en stund allerede, men i mai – da jeg greide å snike meg tilbake til London for å være sammen med ham, så vi fort at det gikk mot slutten på forholdet. Vi krangla om hvor vi skulle være i karantene, hvor mye oppmerksomhet vi kunne kreve av hverandre under en lockdown, hvor lite oppmerksomhet vi vanligvis ga hverandre parallelt med at vi begge hadde travle jobber og fullpakket fritid. Men det store spørsmålet, som ingen av oss hadde mot til å ta opp, var: Om vi dør under denne krisen, vil vi dø lykkelige, vel vitende om at vi hadde tilbrakt så mange år lenka sammen? Eller er det på tide å finne nye jaktmarker?
Det kan muligens virke dramatisk å tenke seg at et virus kan få dødsklokka til å ringe for det som en gang ble betrakta som et ‘evigvarende’ forhold, men kaoset (ja, la oss være ærlige her – det metafysiske tankesurret dette kaoset har ført til) har resultert i uforutsette samlivsbrudd over hele verden.
Da Storbritannia stengte ned i mars, og restriksjonene ble strengere i Kina, ble det rapportert om en betydelig økning av skilsmissesøknader. Det viste seg at pandemien var blitt en detonator i forhold der par ble tvunget til å holde seg hjemme sammen. De var sammen på en helt ny måte, en måte de aldri hadde opplevd før. Dette var et kraftig varsku til resten av verdens befolkning, og så akkurat som selve viruset begynte effekten å spre seg til alle verdenshjørner.
Foto: Park Jongha
"Det er ingen tvil om at en lockdown setter press på forholdet"
«Det er ingen tvil om at en lockdown setter press på forholdet,» sier Sandra Davis, som er advokat og partner i et firma i London som har jobba med familierett og skilsmissesaker i mer enn 40 år – og som har prinsesse Diana og Jerry Hall på klientlista.
«I begynnelsen av nedstengningen ble folk fratatt muligheten til å drive med fritidsaktiviteter. Uten de vante adspredelsene, ble negative følelser i forholdet forsterka, og små eksisterende rifter ble til store hull og brudd,» forklarer hun.
Siden nedstengningen har hun sett skilsmissesøknadene strømme på. Da det ble letta på restriksjonene i juli, tilspisset det seg og par som hadde vært ulykkelig innesperra sammen, stakk av gårde så fort beina kunne bære dem.
«Vi har hatt det veldig travelt her, og vi hører også fra andre advokatfirmaer at henvendelsene om skilsmisser er atskillig høyere nå enn de pleier å være på denne tiden av året,» forteller Sandra Davis, og sier videre at de også får henvendelser fra par som ønsker å få juridisk hjelp til planleggingen av en potensiell framtidig lockdown fordi de nå vet hva som kan skje rundt neste hjørne.
«Folk har vært om seg. Jeg tror noe av årsaken bunner i at de ønsker å være forberedt og sikre seg før en ny nedstengning, som kanskje kan føre til at de ønsker å gå fra hverandre,» sier hun.
Den farta folk nå beveger seg i for å avslutte forholdene sine – i Storbritannia økte antall innkomne separasjonssøknader, ifølge Co-Op Legal Services, med 42 prosent fra 23. mars (den dagen UK ble nedstengt) til midten av mai – må betegnes som en dramatisk økning.
«Kriser er relasjoners akseleratorer,» forklarer Esther Perel, som er parterapeut og forfatter av bestselgerboka Mating in Captivity. «Vi mennesker tenker: Livet er så kort, så la oss få barn, eller: Livet er så kort, jeg er så ulykkelig – det er på tide å gå videre.»
Kriser fungerer også som forsterkere. «Vi har alle lært mestringsmekanismer. Da vi var barn, bidro disse til å gjøre oss trygge. Men for voksne er konteksten annerledes, og noen ganger er ikke de tillærte mestringsmekanismene til hjelp for oss. Når folk opplever perioder med langvarig usikkerhet (sånn som under en pandemi), vender de seg mot sin tidlige måte å mestre problemer på. I et forhold basert på kjærlighet kan det, når mestringsmåten ikke er synkron, føre til et høyere konfliktnivå.
For et år siden
For et år siden følte Aimee seg mer etablert en noensinne. Hun og hennes ektemann gjennom 26 år hadde gjødslet og ivaretatt sitt langvarige, lykkelige forhold. Det hadde reist jorda rundt sammen og alltid kommunisert åpent og godt om ekteskapet sitt. Sett fra utsiden, og iallfall fra Aimees side, var de et par som skulle holde sammen til evig tid. Som i alle forhold, var det også her ett og annet, og på slutten av fjoråret begynte Aimee å mistenke at mannen hennes skjulte noe for henne.
En kveld, etter at han hadde sovna, sjekka hun telefonen hans og fant en tekstmelding fra en av venninnene sine.
«Han bedro meg,» forteller hun. «Det kom som et sjokk, men jeg ville ikke miste det vi hadde sammen, så jeg ble værende.»
I de påfølgende månedene prøvde de å finne ut av problemene med parterapi, og hun undertrykte den økende angsten sin. Så kom pandemien.
Under nedstengningen begynte Aimee å se på ekteskapet sitt med nye og klarere øyne.
«Han ble mindre snakkesalig, og han var ikke lenger verken leken eller interessert i det samme som før. Og hans oppførsel i forhold til meg var dramatisk forandret.»
Covid-19 tvang dem til å se hverandre og hvem de hadde blitt over tid tydeligere.
«Å være sammen hele dagen, hver eneste dag, gjorde meg i stand til å se nærmere på dette,» forteller hun.
Forbindelsen de hadde med hverandre var brutt, og mannen hennes distanserte seg mer og mer fra ekteskapet deres. Til slutt ble det for mye, og da det ble letta på restriksjonene, bestemte hun seg for å flytte 3000 kilometer vekk og bo sammen med foreldrene sine. Like etterpå søkte hun om skilsmisse.
«Jeg føler meg overhodet ikke ensom,» sier hun.
«Jeg forlot ham fordi å bli værende ikke lenger var et alternativ.»
Partnere delegerer alltid
«Partnere delegerer alltid følelser til hverandre,» sier Esther Perel.
«Den ene minimerer, og den andre maksimerer. Den ene imploderer, og den andre eksploderer. Men i situasjoner preget av et høyt stressnivå blir denne polariseringen mer intens.»
«I de fleste forhold er disse stressende periodene overvinnelige. En del av parlivet er å gjøre ting på egen hånd; dere sitter ikke oppå hverandre til enhver tid. Men under pandemien er denne polariseringen blitt forverret av at vi har mistet frihetsfølelsen vår, og muligheten for individualisme i forholdene har forsvunnet. Livet vårt, og den rollen vi har i det, er blitt sterkt begrenset innen fysiske rammer,» fortsetter Perel.
«Normalt reiser vi, vi drar på trening, på kontoret og tilbringer tid hjemme. I år har denne konteksten kollapset. Nå sitter vi igjen med bare volumknappen: Vi le- ver hele livet vårt hjemme, der vi også skal håndtere jobbene våre. Ikke bare tilbringer vi dagene på hjemmekontor, vi må også jobbe med hjemmet vårt. Hvert eneste lille aspekt ved livene våre finner sted på den samme plassen – dag etter dag. Og dette kan forårsake en del utfordringer for par inkludert at det påvirker lysten og behovene våre. Lyst er ofte tuftet på litt spenning, og når vi sitter klistra tilhverandre 24/7, føles det ikke spesielt spennende.»
Parallelt med lidenskapen, eller mangelen på den, må vi ta den uunngåelige diskusjonen om økonomien og arbeidsdelingen, både når det gjelder sysselsatt arbeid og husarbeid. Etter resesjonen i 2008 økte skilsmissestatistikken med fem prosent, et mønster som også var tydelig under nedgangen i økonomien på 90-tallet.
Skilsmissespesialister skylder dette på det økte stresset en forverring av økonomien fører med seg, og mener helt klart at folk er mer villige til å se gjennom fingrene med ekteskapelige problemer om de har nok penger. Nå når det ser ut til at Storbritannia, og resten av verden, står overfor en ny resesjon og muligens en depresjon er finansiell uro og frykten for å miste jobben en nøkkelfaktor når forholdene bryter sammen.
Jobb og penger
Jobb og penger ble en uunngåelig stressfaktor for Amanda og James, som hadde vært kjærester de siste ti årene. Dette året skulle være en ny begynnelse for dem etter at de gifta seg i august 2019, og bestemte seg for å flytte til den andre siden av landet i januar sammen med sin fire år gamle sønn. Det siste var Amandas forslag. Så kom mars, og alt begynte å stenge ned.
«Vi var holdt på å pakke ut flytteeskene,» forteller Amanda.
I mars ble James smitta av viruset, og hele familien måtte i karantene i tre uker. Det store problemene oppstod imidlertid da han begynte å jobbe igjen, og stemningen ble ikke noe bedre da han ikke fant seg til rette på det nye stedet. Han angret på flyttinga og trivdes ikke på jobben, og han ble gradvis slemmere med Amanda, som egentlig var den som forsørga familien. Siden sønnen deres trengte tilsyn 24/7, ble arbeidsdelingen hjemme noe som stadig førte til krangler. Amanda var den som måte gjøre brorparten av jobben hjemme.
Uten støtten fra mannen sin begynte det klaustrofobiske nye livet hennes å smuldre opp, og hun begynte å kjenne på en voksende harme mot James. To uker før den første bryllupsdagen deres flytta James ut mens hun var på jobben. Han sendte henne bare en tekstmelding der han krevde delt omsorg for sønnen deres. Med det samme følte hun seg helt knust, men hun tvang seg til å være tapper sammen med den lille sønnen. Nå er hun bare letta over å være kvitt ham.
Foto: Park Jongha
Krangling om husarbeid
I følge Caroline Elliot som er advokat og driver med familierett i Nottingham, er krangling om husarbeid og pass av unger ikke noe nytt for dem som ønsker å bryte ut, men det er tydelig nå at en utstrakt bruk av hjemmekontor og et lockdown-liv har ført til at de ovennevnte skjevhetene i arbeidsdelingen er blitt tydeligere og vanskeligere å håndtere.
«Å måtte sjonglere alt på én gang er blitt en massiv stressfaktor,» forklarer hun.
På grunn av tiltakene i forbindelse med nedstengningen (som i perioder flere steder har betydd at du bare kan forlate hjemmet ditt hvis du må lufte bikkja eller handle det mest nødvendige), har folk hatt få muligheter til å ta en privat samtale med en advokat.
«Folk ringte meg mens de var på vei til matbutikken eller ute med hunden – fordi de på ingen måte kunne ta den samtalen hjemmefra,» forteller Caroline Elliott.
I tillegg kan delingen av eiendeler bli en stygg affære – spesielt om økonomien stuper og verdien på for eksempel felles eiendom blir mer usikker. Dette var tilfellet for en av Carolines klienter da bedriften hun jobber for ikke lenger kunne betale henne lønn. Ekteskapet hanglet, og hun bestemte seg for å kjøpe mannen sin ut av boligen. Da lønnen ikke lenger ble utbetalt, falt muligheten for å kjøpe ham ut bort.
«Under normale omstendigheter kunne hun ha lånt litt mer på eiendommen, men nå ser det ut til å ende med at de må selge huset,» sier Caroline.
Slett ikke alle av de parene som har opplevd at ekteskapet har brutt sammen dette året, står overfor langvarige og kompliserte skilsmissesaker. I 2018 etablerte advokatene Samantha Woodham og Harry Gates selskapet The Divorce Surgery, som hjelper folk med å jobbe seg fram til et mer rettferdig utfall uten at det blir rettssak. De praktiserer en ‘ett par én advokat’-modell, og resultatene tilsier at denne modellen i de aller fleste tilfellene fører til en minnelig løsning.
Samantha forteller at det har gått i ett hos dem det siste året, og at også her er de fleste skilsmissene et resultat av alle forandringene og alt stresset pandemien har forårsaket i familiene. Mange rettssaker er blitt utsatt, og høringer har funnet sted via videosamtaler eller telefonen.
«Dette er ingen god løsning i en så pass nyansert og sensitiv prosess,» sier hun, og legger til at forsinkelsene i rettssystemet har ført til en økt etterspørsel etter mer holistiske tilnærminger i skilsmissesakene; en trend som Gwyneth Paltrow og Chris Martins sømløse samlivsbrudd redet grunnen for.
«Denne globale pandemien har gitt oss alle et mye større perspektiv på hva livet handler om,» fortsetter Samantha.
«Det er tydelig at ingen lenger ønsker den typen skilsmisse som vi så i den svarte komedien Rosenes krig fra 1989, der parets advokater bokstavelig talt sloss om parets materielle eiendeler i den bitre skilsmissekampen. Folk ønsker ikke lenger å skape en konflikt for konfliktens skyld. Nå er det mer som at man innser at ekteskapet ikke var en tabbe, det har bare utspilt sin rolle.»
Ifølge skilsmisseadvokaten Sandra Davis er det godt mulig at vi ennå ikke har den fulle oversikten over situasjonen. Er forholdet vårt trygt, eller har det bare ikke blitt påvirket enda? Som hun sier det:
«Det vil iallfall går enda et år før vi virkelig ser i hvilken grad pandemien har innvirket på ekteskap.»