Cynthia Erivo: – Det har vært diskusjoner rundt hvorvidt det var woke å gi meg rollen

CYNTHIA ERIVO SMELTER VAKKERT INN i omgivelsene. Hun glir ned på benken ved siden av meg i det industrielle bakeriet der vi møtes, den lille kroppen hennes ser enda mindre ut i de enorme, melrike omgivelsene. I bakgrunnen ruver enkle stativer med nybakte brød, og Erivos antrekk bryter med de duse fargene rundt oss, der hun er iført en utsøkt samling av stil (strikkeplagg, tweed, metall, belter, spenner, øre- og neseringer) og farger (rødt, gult og grønt). Hun bestiller en urtete, tilsynelatende uvitende om de bugnende diskene med sukkerholdige, kremfylte croissanter og kanelboller. Å være fokusert og disiplinert er ikke valgfritt i Erivos arbeidsliv. Vi møtes i forkant av den nært forestående utgivelsen av Wicked – Gregory Maguire-romanen som har blitt en filmatisert musikal, samme musikalen som har hatt fulle hus på Broadway og West End i mer enn to tiår. Nå, når hun spiller hovedrollen i den store, live-action filmatiseringen, gjør Erivo en oppsummering. 

Fysisk sett var denne rollen virkelig noe av det vanskeligste jeg noen gang har gjort.

«Fysisk sett var denne rollen virkelig noe av det vanskeligste jeg noen gang har gjort,» innrømmer hun. «Jeg gjorde alle mine egne stunts – hoppene, flygningen … Det ser enkelt ut, men det tar mange timer å utføre det som kan sees på 20 sekunder på skjermen. Jeg sitter fast i en sele i timevis, og den må være ekstremt stram,» sier hun med ettertrykk. 

Å forteller historier faller naturlig for Erivo. Og når hun ser hvor sjokkert jeg blir ved tanken på flere timer i en stram sele, fortsetter hun: «Tenk på ordet gnaging,» sier hun. «Det er jo et ord vi ofte bruker litt på tull, men i ordets rette forstand er det en vedvarende, konsekvent gnisning av materialer mot hverandre – noe som forårsaker friksjon og lager sår i huden. Du har dermed en overflatisk forbrenning i dette området – vonde sår som igjen og igjen blir gnagd i. Du må bare finne måter å fortsette på, og dette var livet mitt i flere måneder …» 

Det er en følelse av stolthet over å ha holdt ut og vært motstandsdyktig, noe som slett ikke kommer som noen overraskelse. Selv for en skuespiller som er et av de mest kjente navnene i Hollywood, som allerede har vunnet Emmy-, Tony- og Grammy-priser – hun er bare en Oscar unna den ettertraktede EGOT-statusen – er Wicked et prosjekt som har endret mye for henne. 

«Jeg er i ferd med å fordøye det nå,» reflekterer Erivo. «Men altså … Hvem vet? Nå kjenner jeg bare på en fin stillhet mens jeg venter på hva enn som måtte komme min vei.» 

Hun ble først kjent for sin rolle som Celie i The Color Purple på Broadway, en rolle hun fikk mye ros for samt de ovennevnte prisene. Deretter fortsatte hun i biroller i to store filmtitler fra 2018: Windows, som ble regissert av Steve McQueen, og thrilleren Bad Times at the El Royale. Erivos stjerne skinte enda sterkere etter at hun fikk hovedrollen i filmen Harriet i 2019, som er basert på den sanne historien om Harriet Tubman, den ikoniske, tidligere slavebundne svarte kvinnen hvis redningsoppdrag i de amerikanske sørstatene ledet til at atskillig flere slaver fikk sin frihet. Erivo fikk to Oscar-nominasjoner for filmen. Selv ikke det var nok for noen, som stilte spørsmål ved om hun fortjente hovedrollen i Wicked. 

Det har definitivt vært diskusjoner rundt hvorvidt det var woke å gi meg rollen.

«Det har definitivt vært diskusjoner rundt hvorvidt det var woke å gi meg rollen,» sier hun. «Men jeg måtte stille på audition, akkurat som alle andre. Og det er jeg faktisk glad for,» sier hun, litt trassig. «Jeg har fått det bekrefta; jeg har gjort jobben. De måtte være sikre på valget sitt, og det var de – og det tar jeg til meg. Jeg har jobba hardt for dette.» 

I Wicked spiller Erivo Elphaba – som er både rivalen og vennen til Ariana Grandes rollefigur Glinda – den gode heksa. Filmusikalen er regissert av John M. Chu, som også er mannen bak Crazy Rich Asians, og den framstår som en selvsikker bonanza som mikser elementer av nostalgi med hardtslående temaer, nydelig balansert av uimotståelige og overbevisende framføringer. Erivo bringer en ømhet til rollen, og utbalanserer den uunngåelige technicolor-kitsjen i en verden som, åpenbart, inkluderer en yellow-brick road, småfolk og en dose Emerald City-fantasy. Hun er også veldig, veldig grønn. 

«I begynnelsen var det spørsmål om hvorvidt vi ville bruke data-animasjoner, men jeg ville ha sminke,» forklarer hun. 

Dette valget står hun ved, selv om det først og fremst var hun som måtte betale prisen. 

«Sminken tok nesten tre timer hvis det var hode, nakke og hender. Var det hele kroppen, tok det cirka fire timer,» minnes hun. «Det var så kult med kraften av transformasjonen. Og så var det mange på settet som enda ikke hadde sett Cynthia. Deres første interaksjon med meg var da jeg kom, og de ville se en grønn person. Det er noe veldig sterkt ved å være vitne til reaksjonene». 

For resultatet etter timene i sminken er imponerende. Erivos grønne hud er på en eller annen måte ekte; dens renhet avslører noen fregner. Enda mer overraskende er det, for en karakter som er grønn, at hun også unektelig er svart. 

«Jeg var veldig bevisst på at jeg ikke ønsket å skjule hvem jeg er under det grønne,» sier hun. «For meg handlet det om å bruke min egen erfaring, personlighet og utseende. Så det er delvis grunnen til at Elphaba har braids, og ikke glatt hår. Og grunnen til at hun har lange negler.» 

Er det ikke litt ugreit å blande grønnheten til en fiktiv karakter – en som er kjent for å være ond – med det å være svart i et samfunn og en industri som hovedsakelig er hvit? 

Jeg tror, fordi Elphabas annerledeshet handler om fargen på huden hennes, at jeg umiddelbart, som svart kvinne, følte meg knytta til henne.

«Nei, det er helt motsatt,» kontrer Erivo. «Jeg tror, fordi Elphabas annerledeshet handler om fargen på huden hennes, at jeg umiddelbart, som svart kvinne, følte meg knytta til henne,» sier hun. 

«Det fine er at det relaterer til alle som føler seg annerledes – enten de er svarte, skeive eller bare … annerledes.» 

Hennes innflytelse på Elphabas historie handler ikke bare om det visuelle; hun har også formet måten karakteren snakker på. Da jeg så Wicked, la jeg merke til hvor spennende trylleformularene hørtes ut – sammenlikna med det «Donald-språket» Hollywood noen ganger benytter seg av. 

«Jeg ville være helt sikker på at de ordene vi sa var ekte,» sier Erivo. «Det opprinnelige språket er basert på latin, og jeg ba om å få legge til ord på forskjellige språk som har de riktige rullende r-ene og vokallydene. Du får høre litt arabisk, litt igbo (hovedsakelig brukt i Nigeria) og noe finsk. Jeg fant et ord på punjabi som betyr ‹flukt›».

Undergravingen av den onde heksas historie som går over i en feiring av annerledesheten, er spesielt slående, gitt fortellingens historie. Forfatteren Gregory Maguires bok Wicked gir Elphaba en stemme tilhørende en marginalisert person, mens forfatteren av Trollmannen fra Oz, L. Frank Baum, uttrykte sine voldelige, rasistiske synspunkter i avisa han drev på 1980-tallet som hisset til utrydning av indianere. Det er veldig interessant at det var dette det starta med. 

«Jeg elsker hvordan det snus, det er jo litt frekt. Det er som å gjenvinne ordet skeiv,» sier hun. «Og det ordet gjør jeg faktisk til mitt – ikke for hele samfunnet, men for denne spesielle gruppen; denne familien av mennesker som ikke nødvendigvis passer inn. Her er vi!» sier hun stolt. 

Siden hun selv kom ut som skeiv, har Erivo funnet kjærligheten med partneren Lena Waithe – som hun aldri snakker offentlig om – og hun sier at hun holder vennskapene sine tette. 

Jeg er svært selektiv i forhold til hvem jeg slipper innpå meg. Jeg tror det igjen gir gode relasjoner.

«Jeg har folk i livet mitt, men jeg er Steinbukk, så jeg har kun noen få,» sier hun. «Jeg er svært selektiv i forhold til hvem jeg slipper innpå meg. Jeg tror det igjen gir gode relasjoner – sammen med folk som kan mer enn meg.» 

Med lanseringen av Wicked er det åpenbart for alle og enhver – med et mulig unntak av Erivo selv – at karrieren hennes vil gå inn i en ny fase. Stjerna er ikke sikker på hva hun vil gjøre videre. 

«For tiden spør jeg meg selv: Hvordan vil det være å spille mer mørke og mystiske mennesker?» 

I tillegg til å være skuespiller, er hun også musiker. I skrivende stund jobber hun med utgivelsen av sitt andre album, og etter intervjuet skal hun tilbringe resten av dagen i studio. 

«En siste finpuss,» sier hun. «Dette albumet er basert på livshistorien min, men det er stemmen som er i fokus. Der instrumentene vanligvis ville ha vært, er det stemmen min som er. Og jeg har villet bruke hele kroppen, så det blir litt perkusjon med neglene.» 

Hvis du tenker at dette høres dristig og eksperimentelt ut, ser ikke Erivo på det helt slik. 

«Jeg har vært eksperimentell i skapelsen, men selve musikken føles bare jordet. Og det er jeg virkelig stolt av!» sier hun. 

Erivo har også fått en ny venn innen musikken, skuespillet og livet – hennes medskuespiller i Wicked, Ariana Grande, har hun fått et eksepsjonelt nært forhold til. 

«Utenom alt annet dyrker vi et vennskap som gir oss anledning til å ha disse ekte, dype og sammenhengende samtalene som venninner og søstre. Vi sitter på FaceTime i timevis,» sier hun. 

Bryr hun seg om reaksjonene i pressen, som åpenbart har blitt besatt av vennskapet og dokumenterer deres opptredener sammen og antrekkene noe ondskapsfullt, selv utenfor settet? 

«Tja … Vi er også veldig beskyttende overfor hverandre. Det er ekte. Take it or leave it,» sier hun, og trekker på skuldrene. 

Erivo har et hjem i London. Hun sier forholdet til hjembyen har hatt sine opp- og nedturer. 

Du må ikke bremse deg selv. Selv har jeg alltid spurt meg hvor stor jeg kan bli.

«Før var det mange følelser,» sier hun. «Jeg følte at jeg egentlig ikke hørte til. Ga jeg uttrykk for at jeg ønsket meg noe mer i livet, ville folk be meg om å roe meg ned. Eller si at jeg var utakknemlig, og at jeg så ned på andre mennesker. Det har aldri vært tilfelle,» sier hun. «Du må ikke bremse deg selv. Selv har jeg alltid spurt meg hvor stor jeg kan bli.» 

Og skuespilleren er ikke den første som gir uttrykk for denne frustrasjonen; utvandringen av svarte britiske stjerner har vært merkbar de siste årene, med skuespillere som Idris Elba, David Harewood og Daniel Kaluuya, som har gjort stor suksess i USA, men også har gitt uttrykk for hvor vanskelig det var å få anerkjennelse hjemme. 

«Det er denne typen mentalitet om at man bare skal holde kjeft og ta minst mulig plass,» sier hun. «Men du jobber allikevel veldig, veldig hardt. Derfor har du, når du drar til LA eller New York, allerede verktøyene du trenger. Og så, når du etter hvert blir oppmuntra og får anerkjennelse, da blomstrer du.» 

Å flytte til Amerika hadde, på grunn av nasjonens ustabile politikk som vekker en økende bekymring, sine ulemper. 

Jeg bekymrer meg for sensur, og hva den betyr for kreative, spesielt svarte kreative

«Jeg bekymrer meg for sensur, og hva den betyr for kreative, spesielt svarte kreative,» sier Erivo. «Jeg er bekymra for hva det betyr for de kreative blant urfolket, som har andre historier å fortelle. Jeg er redd historiefortellingen skal bli mindre og mindre ærlig. Jeg håper og ber om at det ikke skjer – for det er i strid med alles interesser.» 

Ærlighet er viktig for Erivo, som var en av dem som følte at de aldri passet inn, men kanskje enda mer nå – når det å være i søkelyset innebærer at hun får uoppfordrede tilbakemeldinger på sine personlige valg. 

«Stadig vekk ser jeg folk som skriver: «Hvorfor er hun skallet? Hun bør få seg en parykk.» 

Hun humrer. 

«Hvorfor plager det deg så mye at jeg ikke vil vandre rundt med blonde lokker? Jeg liker å være skallet. Det er ingenting galt med håret mitt, det vokser fort, det. Jeg liker ansiktet mitt uten hår. Når jeg går inn i et rom, later jeg ikke som noe som helst,» legger hun til. 

Dette er noe jeg bestemte meg for for lenge siden; å bare være som jeg er.

«Jeg kommer inn med neseringen min, øreringene, piercingene og neglene mine, og dette er noe jeg bestemte meg for for lenge siden; å bare være som jeg er.»

Denne selvtilliten er noe hun har måtte lære seg, og noen ganger på den tøffe måten. 

«I begynnelsen av tjueåra prøvde jeg å passe inn. Men jeg husker også at jeg var på auditioner og så folk gå inn som en karakter, og ikke som seg selv – fordi de ønsket å bli sett på som denne karakteren,» sier Erivo. 

«Men jeg tror at hvis du går inn som deg selv, bare helt deg selv, så gir du alle en sjanse til å se deg forvandle deg; å bli en karakter rett foran dem – uten behov for et kostyme. Det er der magien skapes!» 

Moderne hekser er ikke lenger endimensjonale figurer, de har blitt symboler på kvinnelig styrke.