"Alle de bra er tatt"

La oss kalle en spade for en spade. Ingen liker å bli avvist. Enten det gjelder avvisning fra en mulig arbeidsgiver, drømmestudiet, dørvakta på Justisen, banken, eller for ikke å snakke om kortautomaten.

En av de vondeste avvisningene må imidlertid sies å være knyttet til kjærlighet. Avvisning fra en ektefelle, forlovede eller kjæreste. Til og med Tinder-daten du har møtt en og en halv gang gjør det vondt å bli avvist av. For det er faktisk ganske kjipt å bli avvist av noen som du ikke regner med å bli avvist av også. «Regner med?» spør du deg kanskje. Det høres muligens arrogant ut, men såpass ærlig må det være lov å være.

Vi har jo alle vært gjennom en eller flere av følgende scenarioer: Du legger inn en jobbsøknad på FINN. no «bare for gøy». Det er kanskje en jobb du selv tenker at du er kvalifisert for, men så hører du ikke engang noe.

Eller når du søker på et studie du tror du har gode nok karakterer til å komme inn på, men du havner på 36. plass på ventelista. Eller – enda verre (les: Flauere): Du finner glad og fornøyd fram legitimasjonen på et utested, men får pent beskjed om å ta deg en runde rundt kvartalet. Og du som virkelig ikke er så full engang!?

Et siste – og i mitt tilfelle, høyaktuelt – eksempel: Avvisning fra en mann som du ikke regner med å bli

avvist av. Som føles litt som å gå på butikken og få kortet avvist når du kjøper to bananer og en pakke med knekkebrød. Du burde ha råd til det, på en måte ...

Uventet avvisning skal man virkelig ikke kimse av.

De siste par årene har jeg opplevd denne typen avvisning urovekkende mange ganger. Men nå begynner jeg faktisk å lure på om det har vært til det beste.

Les også: Stjernetegnene som passer sammen

SINGLE AND FABULOUS?

For ganske nøyaktig fire år siden gjorde jeg det slutt med kjæresten min over mange år. En relativt kjekk og stødig amerikaner som på mange måter kunne tilby meg ganske mye. Et liv i New York, trygghet, spenning... Eventyr. Allikevel var det ikke kjærlighet slik jeg så det for meg. Du vet – den typen kjærlighet du ser på film eller leser om i Jane Austen-romaner.

I ganske nøyaktig fire år har jeg derfor lett etter noe som kan minne om «den typen kjærlighet». Det har slett ikke vært noen desperat jakt, men den har nå vart lenge nok til at jeg har lurt på om det i det hele tatt kommer til å skje for meg.

En god venn av meg sa en gang at «alle de bra er tatt», da jeg spurte han om han ikke hadde noen kjekke og hyggelige kompiser han kunne spleise meg med. Ordene har limt seg fast i hjernebarken min og blitt der (til hans store fortvilelse). Antakeligvis er det også derfor – i tillegg til det faktum at jeg nå har fylt tretti år, og maset om den biologiske klokka for alvor har dratt seg til – jeg har vært litt ekstra tålmodig de seneste årene. Tenk om det faktisk stemmer at alle de bra fyrene allerede er i forhold ...

DUMPA

Da pandemien gjorde sin entré i Norge for to lange år siden, bestemte jeg meg – med «alle de bra er tatt»-utsagnet i bakhodet – for alvor å gi dating en sjanse. Hva annet skulle jeg finne på under livets første og forhåpentligvis siste pandemi? Pusle?

Disse datene, noen avtalt gjennom Tinder, ble litt som forventa. Anspente spaserturer langs Akerselva, etterfulgt av et like anstrengt kafébesøk og en nokså klein albueavskjed. Om de var hyggelige? Absolutt. Men det stoppet der. Det går rykter om at noen finner den store kjærligheten på Tinder. Det må jo være griseflaks.

Etter hver og én av disse nevnte datene har jeg tenkt at det slett ikke har vært «kjærlighet» slik jeg så for meg. Flere har ytret sin bekymring over at jeg er «altfor rask til å bestemme meg for om det faktisk er noe.» Stadig får jeg høre at jeg er altfor utålmodig, at «det kan ta litt tid», eller gjengangeren: «Dere må jo bli kjent før du kan si at du ikke liker han.» Generelt tror jeg ikke noe på det. Her finnes det helt sikkert unntak, men jeg tror at kjærlighet og kjemi er noe man merker nesten umiddelbart. Love at first sight, og så videre.

Allikevel har jeg gitt samtlige menn en sjanse. Om det har med nevnte utsagt å gjøre, mitt aldrende jeg eller rett og slett ren kjedsomhet under endeløse nedstengninger å gjøre, kan jeg ikke egentlig svare på. Men – sjanser har det blitt på alle og enhver. Både to, tre og fire sjanser, for å være eksakt.

I nesten utelukkende alle tilfeller – ganske nøyaktig på det tidspunktet jeg har bestemt meg for at «dette er jo ikke noen vits», har jeg blitt dumpa.

«Alle de bra er tatt» ... Disse har jo ikke vært bra en gang!? Dette er kjørt ...

DEPRESJONEN

Kunst av Shira Barzilay/@Koketit

Nesten hver gang jeg har blitt dumpa, har jeg selvfølgelig gravd meg ned og tenkt at det er meg det er noe galt med. Er jeg ikke pen nok? Har jeg ikke nok interessant å melde? Er jeg for tjukk, for tynn, for lav eller for dårlig trent? Har jeg sagt eller gjort noe feil? De samme ordene har gått på repeat, i en nærmest endeløs spiral av negativt selvsnakk.

For all del – det kan godt hende at én eller flere av disse mennene faktisk syntes at jeg var ganske døll (vi har jo alle sett He’s Just Not That Into You), men det er liksom ikke poenget. Poenget er at jeg umiddelbart begynte å tenke at jeg måtte endre meg til det bedre, slik at disse mennene – som jeg jo egentlig ikke var interessert i i utgangspunktet –skulle like meg. Ironien slår meg enda litt mer for hver gang jeg sier eller skriver disse ordene.

Selv da jeg stod i Snarøyveien midt på natta, alene og kald med 1 % strøm på mobilen, og vedkommende som hadde invitert meg lå inne i leiligheten og sov uten å høre mine fortvilte oppringninger, trodde jeg oppriktig at det hadde noe med meg å gjøre. Ikke det faktum at han rett og slett ikke var verdt tusen(!) seige kroner tur/retur Fornebu med taxi. Jeg trøster meg med at selv den beste (i dette tilfellet: jeg) kan miste all fornuftig sans etter fjorten enheter på byen – hvorav halvparten av dem var shots med Fireball.

SKYTSENGLENE

Jeg så nylig en TED Talk som blant annet handlet om sammenligningen mellom avvisning og beskyttelse. Ja, post-dumping har jeg selvfølgelig googlet alt som har å gjøre med dette emnet, i håp om å finne svar på det som da opplevdes som en forbannelse/forfølgelse.

På engelsk kalte foredragsholderen det «rejection vs. protection»– med trykk på «pro», og mente bestemt at vi med fordel kan se på avvisning som noe positivt, heller enn utelukkende negativt. Mannen, som hadde hatt sin «fair share of rejections», mente at nesten samtlige dumpinger var til det beste, rett og slett fordi det hadde beskyttet ham mot noe som på sikt ikke tjente ham på best mulig måte.

Selv om hans historie endte godt, var han på et tidspunkt innlagt på psykiatrisk avdeling – mye grunnet nedslående avvisninger. På tross av at jeg i noen tilfeller har følt meg tilnærmet ko-ko, har jeg som mål å holde meg unna psykiatrisk. Det er faktisk ikke lov å ende opp på lukka avdeling som følge av å bli dumpa av en snål svenske du egentlig ikke likte på Tinder.

ÅPENBARINGEN

Si at jeg ikke hadde blitt avvist av én av disse mennene. Kanskje hadde jeg forblitt midlertidig sinnssyk, og vi hadde fortsatt å date. Det hadde jo sannsynligvis endt, om ikke katastrofalt, så i det minste ganske miserabelt.

Hva om jeg hadde fått og tatt den jobben jeg hadde «sånn passe lyst på». Sannsynligvis ville ansettelsen gitt meg kortvarig lykke og en slags mestringsfølelse. Jeg hadde derimot ikke hatt den jobben jeg har i dag – som i mine øyne er drømmejobben.

Hadde TED Talk-mannen rett? Er avvisning en slags beskyttelse, slik at vi ikke ender opp med noe vi egentlig ikke har så lyst på, eller som vi ikke er tjent med i lengden?

Jeg tror det. Og hvis jeg klarer å tenke sånn om avvisningene som kommer min vei – med min nåværende statistikk ser jeg for meg at det blir flere enn én – så tror jeg sannelig at det oppholdet på psykiatrisk kan legges på is. I hvert fall i noen år til.

Og skal jeg tro ordene jeg fikk servert på min nevnte 30-årsdag, er det heller ingen grunn til umiddelbar bekymring.

På den store dagen hang det en blomsterbukett på døra, med et kort som lød: «Alle de bra er tatt, men alle de beste kommer.»