Under huden: Dating, kjærlighetssorg og lærdom

Jeg har tidligere skrevet om singellivets sus og dus. Hvor gøy det er å være singel, date og møte nye mennesker. Denne gangen skriver jeg om tre menn jeg har datet som kom under huden min og ble der lenge. Om hjertevondt som var verre enn noen andre brudd jeg har gått gjennom. Og tre viktige erfaringer det ga meg.

De sier kjærlighetssorg er noe av det vondeste et menneske går gjennom. Jeg har slått opp og lagt bak meg to lange forhold i voksen alder. Det var trist og leit, men veldig riktig og ikke så hjertevondt. Så har man mennesker man noen ganger møter, som tar deg med storm fra første sekund og man faller hardt. For meg skjedde det med svensken, pensjonisten (forklaring medfølger) og franskmannen (også omtalt som le french).

Jeg traff svensken bare noen måneder etter bruddet med min eks. Vi møttes på baren Andre til Høyre i Oslo og han var litt sent ute. Da han kom inn døra trodde jeg jeg skulle falle av stolen: aldri i mitt liv hadde noen fått meg til å føle meg slik etter bare noen sekunder. Daten varte i seks timer og da måtte vi avslutte fordi baren stengte (og vi skulle på jobb dagen derpå).

Jeg var i skyene: alt det jeg aldri hadde og alltid ønsket meg i en mann og romantisk relasjon fantes faktisk! Og det var hot and heavy i nesten tre måneder. Litt etter litt viste det seg at svensken ikke var klar for et nytt forhold. Jeg var knust. Helt latterlig, tåpelig og skamfullt knust. Og det var jeg i seks måneder. Det var så flaut: hvordan kunne man få så hjertesorg etter kun tre måneder?

Jeg torturerte meg selv (og mine venner) i måneder med tanker som «Hva om jeg bare gjorde sånn?», «Hva om jeg bare gjorde mer av det?», «Kanskje jeg ble for mye?». En dag gikk jeg på café med venninna mi, Brooke. Hun sa: det er ikke lengden på relasjonen som avgjør, men intensiteten. Og det har ingenting med deg å gjøre. Uansett hvor bra eller perfekt du hadde vært, så hadde han ikke vært klar. Utfordringen ligger hos han.

Det ga ingen mening, men etter hvert som månedene gikk skjønte jeg at det faktisk ikke har noe med meg å gjøre. Fordi alt starter hos en selv. Man må rydde og ordne i seg selv for at det skal skje forandringer utover. Jeg kunne vært så bra som bare det, men han hadde ikke vært klar uansett.

Natt til første januar troppet jeg opp i min glitrende nyttårskjole helt spontant på døra til pensjonisten (kallenavnet kommer av at han da var den eldste jeg har datet. Han er 13 år eldre). Vi hadde pratet i nesten to uker på Tinder. Det ble vin og gode samtaler hele natta. Vi hang som erteris i nesten tre måneder. Pandemien traff og i en periode hvor jeg trodde vi skulle henge mye, driftet vi bare mer og mer fra hverandre.

Jeg hadde større forventinger til både han og relasjonen vår. Jeg var skuffet og såret. En dag gikk jeg tur i parken med venninna mi Synne. Hun tok meg imot gråtende. Jeg fortalte om alle skuffelsene og hvor frustrert jeg var over oppførselen hans. Hennes respons var: du må alltid se på intensjonen til den andre.

Og det ga mening: han mente aldri å såre meg. Han oppførte seg og reagerte etter hans beste evne. Med det skjønte jeg også at jeg måtte fortelle hva jeg følte og hvordan jeg hadde det. Han kunne ikke gjette det. Denne lærdommen har jeg tatt med generelt i livet. Se alltid på intensjonen til folk, før man blir lei seg eller skuffet. Jeg skal love deg det sparer deg for mye frustrasjon.

Franskmannen møtte jeg en sommernatt i august for snart to år siden på en spontan fest. Jeg husker veldig godt vi kom inn i leiligheten og på andre siden, ute på balkongen, satt en utrolig kjekk mann. Jeg sa full av selvtillit (og litt full, hehe) til venninna mi: han skal jeg ha. Så gikk jeg bort og satte meg ved siden av han. Og der ble jeg sittende resten av natta.

Månedene gikk og det var ingen kontakt. Plutselig en dag tikket det inn en snap og det var starten på mange måneders dating. Jeg var helt fascinert av fyren. Vi hadde ingenting, men alt til felles. Han er skorpion, jeg er tvilling (de som vet, de vet). Han snakker lite, jeg snakker mye. Jeg liker å lage mat, han liker å spise og så videre. Det var syk kjemi og tiltrekning. Og aldri i mitt liv har jeg sovet bedre med noen og det betyr mye, hilsen liker virkelig ikke å sove med andre mennesker.

Relasjonen endte i tårer og flere runder med hjertesorg. Lærdommen jeg tok var fra venninna mi Ane som alltid sier: du kan ikke ta utgangspunkt i deg selv. Responsen hans, mangelen på responsen hans og oppførselen tok jeg alltid utgangspunkt i meg selv. Jeg hadde svart sånn, jeg hadde gjort sånn tenkte jeg alltid og jeg endte opp skuffet. Men sannheten er at vi kan ikke tenke slik: vi er forskjellige, har forskjellige verdier, forskjellige erfaringer, forskjellige ønsker, forskjellig utgangspunkt og mye mer. Da jeg skjønte det, ga det meg ro i sinnet.

Så hvordan er det i dag? Svensken ser jeg av og til på gata. Det føles ut som et helt liv siden hjertesorgen, jeg tenker ikke over det en gang. Pensjonisten er blitt en av mine nærmeste venner. Jeg fikk oss litt på avstand og vi fikk snakket ut om ting. Det er skikkelig fint å ha han i livet som en venn.

Franskmannen er fremdeles litt under huden min og kommer nok til å ligge der en stund. Og det er greit og ikke flaut å innrømme. Jeg ser på det som noe bra: jeg møtte noen som traff meg i hjerte. De kom under huden og det er fint å treffe noen som gjør. Det er en styrke å kjenne på følelser. Kjenne på de fult ut, helt til de ikke ligger under huden lenger.

ELLEs redaksjonssjef har også skrevet en tekst om det å date, og lære av sine feil. Les den her.