Før jeg skal sende melding til Peter Dundas for å planlegge dette intervjuet, tar jeg meg selv i å lure på én ting: Skal jeg skrive meldingen på engelsk eller norsk?
Mannen jeg skal møte er jo nordmann, men virker så lite norsk. Om man dømmer fra bildesamlingen som rulles ut når man googler navnet hans, er det fort gjort å gjette at Dundas er italiener, franskmann eller en veldig kulturell amerikaner. Han representerer en stil og selvsikkerhet av den typen man ikke assosierer med en gutt som vokste opp på Vinderen i Oslo. Og så har han på seg solbriller inne – ingen i Norge har på seg solbriller inne.
I Oslo er Peter Dundas-navnet nærmest mytisk. Jeg husker en fest i Oslo hvor det ble hvisket rundt i lokalet at «Peter Dundas er her», men ingen visste hvorfor ingen hadde egentlig sett han.
Men på Instagram, der ser vi han. Siden han startetopp DUNDAS-merket i 2017 har han delt prosessen – fra debuten på Beyoncé under Grammy-utdelingen, til Michelle Obama på scenen i Oslo, og Emily Ratajkowski på den rosa Met-løperen. Med sine 357 000 følgere deler han også bilder av velkledde venner på Ibiza, i London, Los Angeles og Paris, og senest fra årets Met-galla i New York. Denne mannen kjenner alle, og er ikke redd for å vise det fram. Det er forfriskende unorsk. I Norge kan den type selvpromotering oppfattes som skryt, mens i Peter Dundas sin verden er det jobb.
Når jeg ankommer kontoret hans i Hammersmith i London – utrolig nok på adressen St. Peter’s Square – er det en engelsktalende Peter jeg hører snakke intenst i telefonen på den andre siden av en skillevegg. Hans skandinavisk-klingende stemme høres tydelig i det ellers stille lokalet. Autoriteten hans er etablert før jeg i det hele tatt har sett han.
At Peter selvfølgelig snakker norsk, får jeg bekreftet sekundet han kommer for å ta meg imot med et varmt «Hei!». Han er bygget som en viking – 1,88 meter, med brede skuldre og nordiske, blonde krøller. Hans partner både i livet og businessen, Evangelo Bousis, kaller han riktig nok «my viking». Selv står Evangelo i sterk kontrast til Peter, og minner mer om en gresk strandløve.
Peter har nettopp kommet tilbake fra Oslo når jeg treffer ham, men forteller at han for det meste kun tilbringer jula i Oslo sammen med familien. Oslo er hans hjemby, men ikke noe han anser som hjemme. Men norsk, det er han.
– Jeg er veldig norsk, ler Peter.
– Ja, du er veldig norsk, forsikrer Evangelo. Han har sine norske kvaliteter, som er en fin kontrast til mine. Som gresk er jeg mye mer dramatisk. Greske tragedier, vet du ...
– Jeg tror vi som nordmenn er mer rolige og ukompliserte. Nordmenn er også opptatt av at ting skal være praktisk, noe jeg definitivt har med inn i DUNDAS. Vi har en svært pragmatisk tilnærming til våre klær. Jeg liker ikke at klær skal være ubehagelige – man skal kunne bevege seg i dem. Klær skal ikke være begrensende, men frigjørende, forteller Peter.
Å JOBBE SAMMEN
DUNDAS driver han sammen med Evangelo. Selskapet som ble grunnlagt i 2017, fikk investor innen de første seks månedene, og er allerede anerkjent av Forbes som en framvoksende merkevare. Mye av denne veksten skylder Peter Evangelo, en tidligere skuespiller, som kun noen dager før dette intervjuet har vært i Illinois for å holde en TED-talk om å om bygge en business uten noen relevant erfaring.
Da de introduserte merket i 2017, gjorde de det på en høygravid Beyoncé under Grammy-utdelingen. Hun entret scenen i en stram, nærmest gjennomsiktig gullkjole som fremhevet magen, og en krone som liknet en glorie av gull.
– Da vi diskuterte hvem vi skulle bruke for å presentere merket til verden, var det ingen tvil om at Beyoncé var førstevalget. Vi ringte henne og spurte, og hun sa til Peter: «Jeg har alltid fulgt deg, og kommer til å følge deg videre», forteller Evangelo.
Beyoncé ikledd DUNDAD under Grammy-utdelingen. Foto: Getty Images.
Nå deler Peter tiden mellom sin nye hjemby London, atelieret i Italia, visningene i Paris, og det han og Evangelo kaller sitt «reisende flagship», som for øyeblikket er i New York etter et kort opphold i Los Angeles. Den 6. juni flytter det til ikoniske Selfridges i London. Når jeg ankommer kontoret klokken 18, er det ingen tegn på at arbeidsdagen nærmer seg slutten, og jeg lurer på om de to noen gang klarer å slappe av. Han forsikrer meg om at de gjør det. – Når jeg først tar ferie, så er jeg på ferie.
Likevel har jeg en mistanke om at hodet hans alltid jobber. Peter finner inspirasjon overalt, hele tiden; kulturen i landene han besøker, vintage-klær, vennene sine, naturen, film, kunst eller én bestemt farge. Tittelen på Eurythmics-albumet We Two Are One, satte i gang inspirasjonen til en hel kolleksjon som kombinerte maskuline og feminine silhuetter.
Peter og Evangelo bor sammen, og jeg klarer ikke se for meg at det ikke blir snakket om jobb rundt middagsbordet.
– Forholdet vårt kommer før businessen. Vi setter av tid for vårt private liv også, men jobben min har alltid vært en del av livsstilen min. Det er hobbyen min og den viktigste delen av livet mitt, så det tar selvfølgelig stor plass. Men i løpet av årene har jeg sett hvor heldig jeg er som er med Evangelo, og setter pris på at vi kan gjør dette sammen. DUNDAS er babyen vår, og vi stoler på hverandres avgjørelser.
– Å starte noe fra begynnelsen, slik vi har gjort, er selvfølgelig vanskelig, legger Evangelo til. Vi må passe på hverandre på en annen måte, og ikke ta ting for gitt. Vi er på samme nivå fra begynnelsen, så det er ikke noe ubalanse i forholdet. Vi går gjennom utfordringene sammen, noe som bringer oss mye nærmere hverandre.
Peter flyttet til Indiana i USA som 14-åring. Han tok senere utdanningen sin ved prestisjefulle Parsons i New York, før han dro til Paris og ble assistent for Jean Paul Gaultier. I 2002 flyttet han fra Paris til Firenze for Roberto Cavalli, hvor han satt som kreativ direktør i tre år. Deretter to år i sjefsstolen hos Emanuel Ungaro, før han ble Puccis kreative direktør i 2008. Hans siste kolleksjon for merket, i 2015, ble omtalt av amerikanske Vogue som den «mest suverene og talent-definerende» kolleksjonen i hans karriere så langt. Ikke lenge etter kom nyheten om at han returnerte til Roberto Cavalli, for å så forlate stillingen igjen etter kun et år. Det er ikke rart man lurer på om hans norske identitet har forsvunnet et sted på veien.
Kreativiteten stammer dog fra hans oppvekst i Oslo. Hans mor døde da han var fire år gammel, og han ble oppdratt av faren, som var kirurg. Mye av kreativiteten som har tatt han verden rundt er arvet fra hans far, en svært kunstnerisk sjel tross tradisjonelt yrke.
— Jeg har alltid vært opptatt av klær og kreativiteten rundt dem, og jeg tror du begynner å bli den du er når én ting fanger interessen din. Jeg husker ikke de første plaggene jeg lagde, men min søster har fortalt meg at jeg lagde klær til dukkene hennes. Jeg pleide også å sy om min fars klær, da jeg ikke var interessert i de klærne de andre barna gikk i. Jeg endte ofte i veldig rare ting.
At klærne hans for det meste er sexy og ekstravagante, som er det minst norske ved DUNDAS, stammer fra Peters amerikanske mor.
– Hun var veldig glamorøs. Min far beskrev henne alltid som mer ekstravagant og fargerik enn alle de som var rundt henne. Jeg lagde vel et kvinnelig ideal som var veldig inspirert av henne.
DUNDASKVINNEN
Foto: Matt Easton.
Det er en trygghet i Peter sin væremåte og stil som har fulgt med han gjennom hele hans karriere. Da han var hos Pucci, ble han omtalt som «The Prince of Prints», og kolleksjonene hans hos Cavalli var som tatt rett ut av Anita Pallenberg og Jerry Halls våte drømmer. Det er den utvilsomme 70-talls-estetikken jeg refererer til – før AIDS og etter pillen. For Peter er den uanstrengte sensualiteten til kvinner på 70-tallet definerende for hans estetikk, hovedsakelig rockestjernene som byttelånte klær med kjærestene sine.
– Jeg ser at verden blir mer og mer flytende når det kommer til kjønn. Når vi lager klær til oss selv, er det flere kvinner som ønsker seg det i sin størrelse, eller menn som ønsker kvinneklær i sin størrelse. 70-tallet representerte det; kvinnefrigjøringen og Keith Richards, Mick Jagger og Robert Plant som gikk i kvinneklær. Det er også noe med sensualiteten ved 70-tallet som jeg alltid har vært tiltrukket av. Møtet mellom det avslappede og det glamorøse.
Evangelo legger til at de tiltrekkes av dem som ser verdien og gleden av et godt kuratert antrekk, en fellesnevner hos deres nære venner. Vennene snakker de varmt om gjennom hele intervjuet uten å navngi noen, men man behøver ikke lete lenge for å finne ut at de er i Kim Kardashian- og Kronprinsesse Mette Marit-sjiktet.
– Det er en fantastisk ting når du kan gi noen selvtillit ved å kle dem opp. Det er noe vi hører ofte fra kvinnene og jentene, men også mennene, som har på seg DUNDAS; de føler seg sexy, sterke og trygge og aldri billige eller sårbare. En kjole fra DUNDAS er ikke noe du venter med å ta på deg til du føler deg bra, det er noe du føler deg bra av å ta på.
– Venninnene våre som vi kler opp, forteller at de føler seg som seg selv så fort de får på en kjole vi har laget til dem – at de føler seg som sitt sanne jeg. Det finnes ikke noe bedre kompliment, legger Evangelo til.
Hvem som skal få føle seg vel i klærne til Peter og Evangelo er ikke begrenset til alder eller kroppsfasong. Under deres siste vising i Los Angeles var Elon Musk sin 71 år gamle mor, Maye Musk, blant modellene som gikk visningen, og Norges 81 år gamle dronning har lenge vært trofast tilhenger av Peters design. De har kledd opp vår tids udiskutabelt mest berømte former på Kim Kardashian, og det skal sies at Beyoncé var gravid med tvillinger da hun debuterte i DUNDAS.
– Vi er inkluderende av natur. Noen spurte meg om jeg noen gang ville lage en plus-size-kolleksjon. Men jeg kler jo allerede opp plus-size-kvinner. Jeg kler kvinner fra 20 til 80.
Når 81-åringen Jane Fondas navn entrer samtalen om kvinner som elsker Peters design, møtes hun med stor entusiasme fra både Evangelo og meg selv. Hun ser helt fantastisk ut for alderen, skryter vi.
– Ja, selvfølgelig gjør hun det, sier Peter. Men det er ikke uoppnåelig. Hun jobber for det, hun trener. Hun gjør det som skal til og passer på seg selv.
– Det er det som er Dundas-kvinnen, supplerer Evangelo. En som tar vare på seg selv. De trenger ikke hår og sminke, men de har en stil.
– DUNDAS handler om å feire livet. Det handler om å hylle hvordan man ser ut, og sitt naturlige jeg. Det er ikke ideell skjønnhet som gjør noen vakre. Det er humor, det er noen som tør å kle seg i en uventet farge. For meg er det skjønnhet. Det er så mange ting som gjør livet herlig, sier Peter med et smil.
Entusiasmen i rommet er svært smittsom når vi snakker om DUNDAS-kvinnene, festene de holder over hele verden, eller kvelden deres på Met-gallaen hvor de fylte et bord med venninnene sine. Når vi først er inne på temaet om verdens største motefest, tar jeg sjansen på å spørre dem om det jeg lurer på hvert eneste år – er det egentlig gøy?
– Det er alltid gøy når man er med oss, smiler Evangelo, den mest entusiastiske av de to. Hans sensuelle middelhavs-nonchalanse skinner igjennom.
Peter er mer reservert, men innrømmer at man skal ha det gøy. Noe de to opplagt er flinke til. De forteller meg om «en liten hjemmefest» på Mykonos, som for øvrig er stedet der de to møttes, hvor det til slutt kom 650 personer. Jeg får også høre om at de klarte å lage en Studio 54-revival på skoavdelingen til Bergdorf i New York.
Men fascinasjonen og tiltrekningen av selvsikre kvinner, grunnes i en egen usikkerhet hos Peter. – Det som skremmer meg mest er meg selv, sier designeren. Jeg tviler til tider på meg selv, noe som kan gjøre prosessen mye tregere. Hver gang jeg begynner på en ny kolleksjonen, er det som å være nybegynner igjen. Da blir jeg usikker på hvilke signaler jeg gir til teamet mitt, hvordan jeg kommuniserer med andre mennesker. Det irriterer meg.
– Å lære seg å lytte til den lille stemmen inne i hodet var en stor del av det å vokse opp. Da jeg var assistent, var jeg noen ganger misunnelig på andre menneskers selvsikkerhet, selv da jeg ikke helt forstod hvor det kom fra.
Jeg kan identifisere meg med det å ikke føle seg komfortabel, men å så kunne ta på seg noe som får en til å føle seg bra. At klær kan føles som en rustning, på en måte. Når en mann går i en jakke med godt snitt, er det på mange måter som en rustning; skuldrene blir litt bredere og du står litt høyere og stoltere. Jeg håper jeg klarer å gjøre det med kjolene mine til kvinner også.
KARRIERE-DØDSSTRAFF
I den tiden vi befinner oss i, er det vanskelig å snakke om motebransjen uten å komme inn på opprydningen som foregikk som et resultat av #MeToo. I en post-#MeToo-verden kan Dundas sine avslørende, sexy klær også bli sett på med mer kritiske øyne, men Peter er tydelig på at det er unaturlig å slutte å feire seksualiteten.
– Men jeg tror fortsatt #MeToo var nødvendig. Det var mye hykleri, hvor mennesker lot som at de ikke så hva som foregikk rundt dem. Mange ignorerte det, noe som ikke er bra.
Stemningen i rommet blir med en gang mer alvorlig etter å ha tatt opp et tema som #MeToo. Om man kan skille kunstneren fra kunsten er verken Peter eller Evangelo sikre på, og det er ingen tvil om at dette er et tema det er vanskelig å sette ord på. Likevel er de ordene de klarer å komme med velformulerte og gjennomtenkte, noe som gjør meg enda mer sikker på at Peter Dundas sitt hode aldri slutter å jobbe.
– Dette er også mer fjernt for oss, det er noe som stort sett ikke har angått vår generasjon i bransjen. Det var generasjons-standarder som normaliserte ting som ikke er ok i dag. Det er bra at de tingene har endret seg, men jeg er ikke sikker på om det er riktig at mennesker skal bli dømt til å aldri jobbe igjen. Det er vel nordmannen i meg som snakker – vi har ikke dødsstraff i Norge, og jeg vet ikke om det er riktig å ha dødsstraff for karrieren sin heller.
Å FORLATE NORGE
Peter Dundas er for tiden på ferie på øya Mykonos. Foto: @peterdundas.
Parets smittsomme entusiasme har berørt alle temaene vi har snakket om. Under samtalen om #MeToo, kommer Evangelo og Peter inn på modellene de bruker, som ler av designernes nye, forsiktige tilnærming til å ta på dem under antrekksprøver. De innrømmer å klare å vitse med det selv, noe de mener er en viktig del av å håndtere en slik situasjon. For Peter og Evangelo handler livet, mote og jobb om å ha det gøy.
Om man tenker på det, kan alt i livet bli lettere og mer gøy. Og Peter Dundas og Evangelo Bousis tenker alltid på det. Kanskje var det derfor jeg til å begynne med tvilte på Peter sin norske identitet – nordmenn er ikke alltid de største optimistene.
Peter deler utvilsomt sin mer reserverte og rolige natur med nordmenn, noe som er tydelig i kontrast til Evangelos konstante smil og ekstroverte natur. Men hans misunnelsesverdige ambisjon knytter ham til sin amerikanske mor.
– Jeg har nomadeblod. Min mor kom jo fra et annet land, så jeg har alltid sett på hele verden som mitt hjem. Det var en total frihet. Jeg kunne dra hvor som helst ,og være hvem som helst. Norge var aldri min eneste mulighet, og jeg tror egentlig ikke det er det for noen. Spesielt når du er ung og ikke bryr deg. Det betyr ikke så mye hvor du drar. Da jeg kom til Paris, hadde jeg ingen ting. Jeg bodde på hotell til 15 euro natten, og maten min hang i en pose ut av vinduet i desemberkulda. Det var fantastisk. Det eneste jeg trengte var nok penger til en kaffe for å sette meg på en kafé og se på mennesker.
– Man er ikke redd for å feile når man er ung. Det kommer alltid til å bli ok. Jeg tror hvem som helst kan gjøre det. Jeg har vært heldig, men ikke spesiell. Jeg forstod bare tidlig at jeg måtte følge hobbyen min og det som gjorde meg glad, forteller Peter ærlig. Evangelo nikker.
Frustrasjonen jeg hørte i stemmen hans bak skilleveggen da jeg kom, er helt forsvunnet. Det er tydelig at Peter virkelig elsker jobben sin, vennene han har fått og alt det har gitt han.
– Noen sa til meg en gang at dersom du finner en jobb du elsker, trenger du ikke jobbe én eneste dag. Og det er akkurat det jeg har gjort.
