kultur

– Det er derfor jeg aldri går ut av en kinosal når rulleteksten begynner

I et «Postkort fra Cannes» deler Pia Tjelta refleksjoner fra innsiden av filmfestivalen, om skuespilleryrkets store kontraster, og den merkeligste rollen hun inntar i sitt yrke … som filmstjerne.

Publisert Sist oppdatert

Pia Tjelta er en av landets fremste skuespillere, og under filmfestivalen i Cannes lanserte hun sin neste spillefilm, Eva, der hun både spiller tittelrollen og debuterer som executive produsent.

– Kontrasten mellom det å ta på seg rollen som en slags «moviestar» i Cannes, og det å være skuespiller i praksis, den kunne ikke vært større. Det er som å spille to forskjellige roller, og likevel må man tro på dem begge på et vis. Men overordnet har de noe til felles – det handler om å søke kontakt. Og kanskje kan det være på et overfladisk nivå på en filmfestival, men det handler om kontakt likevel, om om møter med mennesker … Og det er kanskje også det jeg søker i alt jeg gjør – en ekte og sann kontakt. Det kan ikke være fake, det kan ikke spilles.

Gjenforent

Kort tid etter filmfestivalen ble avsluttet, gikk Tjelta i gang med filmingen av Eva, en film med en tematikk som i utgangspunktet ikke tåler verken lyskastere eller rød løper – men som hun likevel skal trekke fram i lyset. I filmen møter vi Tjelta i rollen som Eva, som er gift med byens ordfører (Joner), og jobber som lærer ved den lokale skolen – hennes liv er tilsynelatende komplett og ukomplisert. Men når hun forelsker seg i en ung asylsøker, risikerer hun å miste alt hun har, og Evas liv beveger seg over i et destruktivt spor, som potensielt kan få fatale følger for både henne selv, familien, og ikke minst den unge mannen hun har møtt. 

Tjelta trekker også fram at hun er spesielt stolt av teamet bak Eva, som blant annet består av regissør Nina Knag, som har skrevet manus sammen med Kathrine Valen Zeiner. Danske REinvent vil ta seg av det internasjonale salget, og Scanbox og YMER MEDIA, som gjør distribusjon i Norge. Filmen produseres av The Global Ensemble Drama ved Eleonore Anselme og Ingrid Skagestad. For første gang siden «Mongoland» gjenforenes hun også med Kristoffer Joner.

– Den historien fortelles sjelden

– Det er jo en kjensgjerning at man må få folk til å se filmen, og at vi går mindre på kino etter strømmetjenestenes inntog i livene våre, men det er jo noe magisk med det å se et ferdig verk i en kinosal, på en stor duk … Så det aspektet er også noe jeg har med meg – viktigheten av å kommunisere og markedsføre filmen riktig, og få folk til å ville se den, og bygge forventning … Og det at norske filmer får plass på filmfestivalen i Cannes, det er en bragd i seg selv, som er viktig for hele den norske filmindustrien. Det setter oss på kartet.

– Det er litt underkommunisert hvor krevende det er å lage film, og hvor mange mennesker som er i sving døgnet rundt, for å i det hele tatt klare å lage en film. Den historien fortelles sjelden. Det er derfor jeg aldri går ut av en kinosal når rulleteksten begynner. Men det er det mange som gjør, for da er filmen ferdig, lyset slås på … Men det ligger så mye respekt i rulleteksten, og for hele laget som kreves for å ferdigstille en film.

– «No, no, no, no, no – don’t put your arm on the … gelender!» 

Under festivalen var Tjelta kledd opp av Dior og Chopard, noe hun beskriver som en opplevelse i seg selv.

– Det er langt unna de fiskepinnene som preger hverdagen min. Du skal liksom gå fra å bære smykker fra Chopard til mange millioner – de oppgir ikke pris engang, så dyre er de – for så å reise hjem dagen etter og kjøpe nye fotballsko til barnet ditt. Da jeg skulle ha på meg smykkene, måtte jeg ha med meg en egen sikkerhetsvakt som fotfulgte meg. Han slapp meg ikke av syne. 

Les også: Våre franske filmfavoritter

– Og da jeg senere skulle fotograferes, på toppen av Hôtel Martinez, la jeg den ene armen på gelenderet og lente meg bakover, i et forsøk på en eller annen pose – men da ropte de «no, no, no, no, no – don’t put your arm on the … gelender!» – for armbåndet jeg hadde på meg kunne jo ramle av, og jeg bare «sorry, sorry, sorry». 

– Det føles som et lite stykke magi, på en tullete måte … Å få gå inn i det fantastiske showrommet hos Dior, og der henger det klart tre antrekk jeg kan velge mellom … Og når du tar det på deg … Man føler seg jo rik. Det er noen detaljer og en skreddersøm av en klasse som er helt … uten sidestykke. Jeg turte nesten ikke å holde i den veska (fra Dior, jour.anm.), som var laget av ekte silke. I slike stunder føler man jo på et privilegium av surrealistisk karakter. Og da er det jo interessant å tenke på at huset mitt hjemme tidvis ser ut som om at det ikke er noen voksne hjemme, der man står …ikledd Dior. Så det er mange ting jeg ikke får til, men jeg tror alle trenger kontraster i livet sitt. Ta for eksempel en premiere, eller en fotoshoot, eller denne filmfestivalen i Cannes. Ja, det vises filmer av eksepsjonelle kunstnere og filmarbeidere, men alt som skjer rundt er jo et slags sirkus.

Les også: Dette er seriene vi strømmer nå

Fulle av motsetninger

– Men de samme motsetningene som utgjør denne bransjen – det gode med det … mindre gode – det får også co-eksistere i oss mennesker, fordi vi er fulle av motsetninger. Vi sier én ting, men gjør noe annet, vi tror på én ting, men klarer ikke å leve det … Vi vil være tro, men vi klarer det ikke. Det er så mange følelser som får lov til å co-eksistere i enhver kropp. Og det å være i Cannes er også preget av motsetninger … For her skal jeg også spille en slags rolle som noe glamorøst, og skape et bilde av at dette er filmindustrien, men den faktiske jobben min er den rake motsetningen. For etter dette skal jeg hjem til Norge, og gi alt jeg har å gi av meg selv til en lavbudsjettsfilm, som skal filmes på 20 dager, hvor jeg skal inn i et materiale som krever at jeg går helt inn i meg selv, bak alt … Bak alt som handler om å være god på smalltalk, eller å hilse på de riktige menneskene … Bak alt det, langt der inne – dit skal jeg nå. Og derfra skal jeg gjøre mitt ytterste for å fortelle en historie om en kvinne som grunnet sin egen frykt for å være usynlig og ubetydelig, handler fra et egoistisk og destruktivt sted … Og prøve å … Ikke forsvare henne, men fortelle hennes historie, så sant det er mulig. Det er der jeg gjør jobben min. Det er det som er å være en skuespiller, for meg.

Les også: Nå trer hun inn i en helt ny rolle

Hår: Kashbishop @ Neville Hair and Beauty/Sacha Juan
Makeup: Chynara Kojoeva/Charlotte Tilbury 

Powered by Labrador CMS