Sorgens kraft

PLASSERT I EN LEVENDE, VILTVOKSENDE HAGE med frosker og blomstrende sitrustrær finner vi Paço da Glória, et gotisk slott fra 1700-tallet nord i Portugal, som er vakkert renovert og gjort om til gjestehus. Feiende morgentåke, et fredfylt saltvannsbasseng og et yogaområde inviterer alle gjestene til å slappe av. Så langt tilsynelatende et feriested – men her fungerer velvære noe annerledes.

På Paço da Glória – drevet av Rebecca Illing, som i tillegg til å være hotelleier er praktiserende doula – inviteres gjestene til å forholde seg til og betrakte døden i en såkalt «Dødens hage». Her har Illing kuratert et rom der sorg blir ønsket velkommen og døden ikke er tabu. Denne høsten har eiendommen arrangert sitt første tilfluktssted for etterlatte familier sammen med den anerkjente psykologen Andrea Warnick. Her blir deltakerne oppmuntra til å leke med, lage noe av og engasjere seg i naturen som en måte å navigere tapet på. Retreaten har fått navnet «Camp Alex», og er oppkalt etter Illings avdøde bror. «Sorgen var uoverkommelig, men jeg visste at jeg var nødt til å omfavne den,» sier hun. «Jeg har lært så mye av sorgen og dødsfallene til mine kjære. Derfor ønsket jeg å utvide samtalen og få kontakt med andre.»

«Til tross for at det eneste sikre vi vet om i livet er at det vil ta slutt for oss alle, er ikke døden noe vi setter oss ned og småprater om.»

Dette er en samtale som mange mennesker i lang tid har vært motvillige til å ha. Til tross for at det eneste sikre vi vet om i livet er at det vil ta slutt for oss alle, er ikke døden noe vi setter oss ned og småprater om. I Storbritannia (hvor journalisten er basert, red.anm.), med vår kollektive innesluttethet, gir vi oss ikke til med å gruble over vår egen dødelighet eller at de som står oss nær skal dø. Vi går rundt grøten; vi bruker floskler og eufemismer – vi bruker ord som «vi har mistet noen» eller bemerker at «de levde lenge» (som om vedkommende var ytterst punktlig, noe jeg overhodet ikke vil at du skal omtale meg som etter at jeg er død). Og når det gjelder sorg? Vi behandler sorg som om den er noe smittsomt vi må holde på avstand. Men ting er i endring; en ny bevegelse ser på ovennevnte tilnærming som pissprat, og ønsker å normalisere samtaler rundt tap.

Nici Harrison vet at behovene for disse samtalene finnes; rommene på Grief Alchemy, hennes femdagers retreat i Cornwall, har vært fullbooket de siste fire årene. Harrison, som mistet sin mor Lizzie i 2016, kaller jobben sin for «sorgpleie». Hennes retreat inkluderer skriveøkter, psykisk støtte-workshoper og samtalegrupper – i tillegg til yoga og økologiske måltider. Uka kulminerer i en sorgseremoni for hele gruppa rundt et vann-alter. «Folk bytter på å gå opp til alteret og sette fra seg små gaver og gi uttrykk for sitt savn og legge fra seg noe av sorgen sin. Det handler like mye om å være vitne til andres prosesser som å dele sine egne – i dette forumet er sorgen noe man har felles.» Dette er absolutt noe helt annet enn en-til-en-samtaleveiledning bak lukkede dører.

Harrisons mål er ikke å overvinne sorgen, men heller å finne måter å ønske den varsomt velkommen på og integrere den i livet. «Jo større vår vilje til å føle på dypet i vår sorg og våre lengsler er, dess større er vår evne til å kjenne på undring, ærefrykt og alt det vakre vi omgir oss med,» sier hun. Mens sorg er et nytt territorium i velværeverdenen, påpeker Harrison at «å kjenne på sorgen vår er fullstendig normalt, og noe som har vært vanlig å gjøre så lenge menneskeheten har eksistert». Men disse følelsene er noe vi har mistet litt i vår vestlige kultur. Hun møter «den gamle måten» med nye tilnærminger – som butikken som er under lansering på hennes nettside The Grief Space, som skal selge beroligende gjenstander som «Grief Balm» og «Heavy Heart Tea».

Min egen sorg har jeg håndtert på egen hånd (og uten sorg-te). I slutten av 2019, like før pandemien, døde mannen min Cam av galleblærekreft i en alder av bare 34 år. Bare måneder tidligere hadde vi bodd i Barcelona, drevet med klatring og fotturer i fjellene, vært unge, frie og lykkelig uvitende om den tragiske vendingen livene våre skulle ta. Døden var det siste vi tenkte på – helt til Calm plutselig stadig var kvalm og fikk en vedvarende hoste, og ble diagnostisert med en fase fire-kreft; typen som blir oppdaget for sent til å kunne kureres. 

Etter et kort, opprivende sykdomsforløp endte vårt liv sammen på et hospice. Vi var de yngste de hadde hatt der på flere tiår, og jeg var takknemlig for at kreften hadde tåket til Cams en gang så sylskarpe hode at han ikke greide å ta situasjonen innover seg. Så en dag, i hospicets fellesarealer, plukka jeg opp en rosa brosjyre for en støttegruppe med overskriften: «Enke, separert eller skilt.» Den fikk meg bare til å føle meg enda mer alene. Hver enkelt av disse er livsforandrende hendelser, men de er særdeles ulike opplevelser. Det var ingen brosjyrer for «Enke som fortsatt er i bryllupsreisefasen». Jeg ønsket en forbindelse til noen som hadde vært igjennom et tap mer likt mitt eget; noen som kunne forstå det kaoset og de grandiose følelsene som gjør dyp sorg veldig annerledes enn tristhet. Det var i starten av nedstengningen at jeg begynte å sende meldinger til Lotte Bowser, forfatteren av selvbiografien Bittersweet, som handler om hennes tap av forloveden Ben, også han døde av kreft. Vi utveksla de tingene vi ikke kunne si til våre «virkelige» venner eller familien – delvis fordi vi ikke ville skremme dem, men også fordi de ikke alltid visste hvordan de skulle respondere i slike samtaler. I likhet med meg var Bowser den første i hennes nettverk som opplevde et slikt skjellsettende tap. «Jeg følte meg fremmedgjort. Sorg under lockdown forsterket bare ensomheten,» sier hun. «Jeg skrollet Instagram i et søk etter andre som kunne forstå, og jeg fant utallige støttesider for kvinner som hadde mistet partneren sin, og som følte som jeg gjorde. Disse forbindelsene reddet livet mitt på et tidspunkt da jeg ikke ønsket å være her.» Bowser, som hadde en Instagram-konto i regi av sitt virke som yogalærer, begynte å dele sorgen med sine tusenvis av følgere. Jo mer ærlig innleggene hennes var, dess mer økte antall følgere. «Da Ben døde, var det som om en del av meg også døde – og jeg så ingen måte å endre det på,» forteller hun om den skiftende formen innleggene hennes tok på nettet. «Det gikk opp for meg hvor uforberedt og uvitende vi snakker om tap, og hvor elendige vi er på å støtte dem som går igjennom sorg. Jeg ønsket å gjøre mitt for å endre på det. 

«En av de positive ringvirkningene av pandemien var at den brakte begrepet sorg fram i offentlighetens oppmerksomhet med et langt større press.»

Som Bowser, fant Amber Jeffrey – hvis mor døde da hun var 19 – et fellesskap med andre på nettet som både var helende og nødvendig. Tre år senere opprettet hun podkasten The Grief Gang, som har blitt en go-to-plattform for unge sørgende. I podkasten tas det opp et bredt spekter av emner innen sorglandskapet; fra å navigere tap på grunn av avhengighet, til å date mens du sørger.

Den ble, ifølge Jeffrey, «til av desperasjon», fordi andre, mer tradisjonelle veier ikke fungerte for henne. «Jeg «mislyktes» med terapi,» legger hun til, og bemerker at rådgivningen kun ble tilbudt på dagtid, da hun, som mange andre unge mennesker, måtte være på jobb. Det hun ønsket var noe mer tilgjengelig og fleksibelt – den typen ting du kan ha tilgang på klokka 1 om natta, slik at du kunne føle deg mindre alene. «Jeg var motivert, og egentlig nokså utholdende, for å finne ut om det var noe mer der ute som kunne gi meg trøst i sorgen min. Jeg søkte høyt og lavt uten å finne noe som kunne passe perfekt. Så da laget jeg det selv.»

I kjølvannet av pandemien har Jeffrey utvidet plattformen sin til å omfatte personlige arrangementer. I år skal hun være en av vertene på sitt eget sorg-retreat, og hun har snakket i paneler både på universitetene Cambridge og Oxford. Ingen liten bragd og en bemerkelsesverdig prestasjon for en som «forlot skolen uten å ha fullført noe som helst». Sorgen er universell, og har makt til å overskride hierarkier og kulturelle forskjeller ulikt noe annet. Likevel er det mye arbeid som skal gjøres: «Svart, brun, skeiv og «andre» samfunn er gjerne bakpå når det gjelder sorg-utdanning og -arrangementer,» bemerker Jeffrey. «Hvis vi skal snakke om traumer, er det dessverre disse miljøene som kjenner på det ganske inngående og burde stå ved roret i disse diskusjonene.» I en episode av The Grief Gang kunngjorde Jeffrey med freidig mot: «Jeg elsker å snakke om død!» Og dette er et statement som omhyggelig innkapsler det nye, transparente landskapet vi nå går inn i.

Men hvordan har det seg at så mange av oss dropper den emosjonelle rustningen akkurat nå? Sorg-coachen Mira Simone har gjort seg noen tanker: «En av de positive ringvirkningene av pandemien var at den brakte begrepet sorg fram i offentlighetens oppmerksomhet med et langt større press. Det har vært et sosialt skifte rundt åpenhet rundt det å dele og gi en stemme til sorgen vår.» Denne rare og skumle tiden tvang folk over hele verden til å konfrontere spørsmål omkring dødelighet. Vi satt på første rekke og så hvor skjørt livet er, og hvor viktig det er med et vitalt fellesskap. 

«Sorgen er universell, og har makt til å overskride hierarkier og kulturelle forskjeller ulikt noe annet.»

Nå som vi har åpnet opp for samtaler om sorg, er flere av oss villige til å snakke om døden og selv vurdere konseptet å planlegge for en «god død». Det er her en slutten på livet-doula kan hjelpe – i form av å gi en holistisk støtte som speiler en fødsels-doula, om enn i den andre enden av historien. I tillegg til å være kurator for Paço da Glória, er Illing en praktiserende slutten på livet-doula, og hun beskriver sin rolle «som en person som kan bistå i dødsprosessen – og med å planlegge rundt omsorg og planer den siste tiden, lytte til behovene til den døende, støtte familiemedlemmer og andre mennesker som er involvert». Og denne typen hjelp er faktisk noe som brer om seg. Living Well Dying Well er en britiskbasert organisasjon som tilbyr doula-trening, og de kan fortelle at 350 mennesker nå har fullført kurs og at antallet kursdeltagere vokser organisk.

Jobben som slutten på livet-doula har markert et bemerkelsesverdig karrierebytte for Katie Rose Whiting, som en gang jobba med mote for Vivienne Westwood og Alexander McQueen. «Jeg har alltid vært interessert i min egen dødelighet – som barn pleide jeg å kle meg ut og arrangere min egen begravelse,» sier hun. «Vi lærer ingenting på skolen om sorg eller hvordan dødsprosessen ser ut, så der er vi alle i mørket. Jeg ville være i forkant.» Hennes urokkelige nysgjerrighet brakte henne til Death Cafés – møtesteder for fremmede, der de kommer sammen for «å spise kake, drikke te og diskutere døden».

Den gangen jobba hun fremdeles i luksusmoteverdenen, og hun forteller at hun konfronterte seg selv: «Jeg spurte meg selv om jeg, hvis jeg døde i morgen, ville være stolt av det jeg hadde oppnådd så langt. Svaret på det var et klart og tydelig nei.» Etter omskolering til slutten på livet-doula var hun med på å grunnlegge organisasjonen Fin – Exploring Endings sammen med psykologen og med-doulaen dr. Emma Clare. Sammen håper de å modernisere og normalisere en praksis for å forberede seg på døden og den sorgen «som ofte går tapt i et sterilt medisinsk system». «Vi gjenoppliver det primale, hjerte-til-hjerte-omsorgen, på en håndgripelig og uunnskyldende måte,» sier hun. Når hun ser tilbake på sitt tidligere arbeidsliv, sier Whiting at hun overhode ikke angrer på at hun endret retning. «Det er en oppriktighet uten sidestykke i dette arbeidet – jeg kan engasjere meg med de mest grunnleggende aspektene av menneskelig erfaring … Hvis jeg døde i morgen, ville jeg ha vært stolt av den jobben jeg har gjort.»

Det er snart fem år siden mannen min døde. Jeg tenker på ham utallige ganger hver eneste dag. Tiden har mildnet noe av smerten, men tapet vil alltid være der. Siden han døde har døden blitt min raison d’etre i min karriere som sorgskribent. Jeg har fortalt historien vår utallige ganger – hvordan vi møttes, hvordan han døde og hvordan jeg fortsetter. Men det merkeligste oppi dette tapet er at jeg aldri har følt meg mer til stede og setter pris på å være i live. Folk som jobber i sorgrommet er noen av de mest åpenhjertede menneskene jeg kjenner. Det er en rød tråd om å leve målrettet, og denne tråden gjenspeiler kunnskapen om å vite hvor raskt livet passerer gjennom timeglasset. Og som sorg-coachen Simone sier det: «Når vi trekker fra gardinene etter et tap, tillater vi lyset å skinne og berøre oss.» Hvis ikke det er å virkelig leve, så vet ikke jeg hva som er det. 

Eksklusivt intervju: Gro Harlem Brundtland: – Jeg mener jo at jeg hadde flaks