Ellen Von Unwerth

Ellen Von Unwerth er et legendarisk navn i moteverdenen. Den tyske fotografen er et powerhouse av en kvinne, og hun står bak en rekke ikoniske magasinforsider og kampanjer fra 90-tallet og helt fram til i dag.

Husker du en purung Claudia Schiffer til forveksling lik Brigitte Bardot for Guess? Det var Ellen. Cindy Crawford på motorsykkel for amerikanske Vogue? Ellen. Kate Moss sittende med en agurk foran kjøleskapet? Ellen.

Fotografiene hennes er proppfulle av energi og glede, og på samme tid sexy og utfordrende. Uten at det tipper over. Mye av forklaringen ligger nok i at Ellen von Unwerth var en av få kvinner bak kamera i en tid preget av mannlige motefotografer.

Den 17. november åpnet utstillingen Dagmar av den ikoniske fotografen på Galleri Fineart i Oslo. Det er første gang Unwerth stiller ut i Norge, og mange av hennes mest kjente fotografier er utstilt og til salgs. ELLE tok en prat med den legendariske fotografen da hun var her i forbindelse med apningen.

– Hvilket av fotografiene i utstillingen er ditt favorittbilde, og hvorfor?

– Det er så mange minner bak hvert eneste bilde, og alle de avbildede er kvinner jeg elsker og ser opp til, så jeg klarer ikke velge bare ett favorittbilde. Og det endrer seg også fra dag til dag. Du vet – hver dag er man en ny person og man har et nytt perspektiv ... Når det er sagt så elsker jeg bildene av Kate Moss, og det store av Elle Macpherson – et bilde det virket som om mange også var opptatt av under åpningen av utstillingen.

– Jeg så at det var flere som hadde sikret seg et eksemplar av akkurat det fotografiet.

– Ja, Elle er så “empowered” på det bildet der hun sitter og leser Financial Times. Dette bildet ble tatt da Tony Blair var ved makten, men det føles veldig aktuelt på grunn av teksten på forsiden av avisen: “All prices are rising”. Det er definitivt et av mine favoritter. Elle har så mye humor og personlighet, det handler ikke bare om “The Body”, men hva hun har i hodet.

– Et fotografi som gjorde inntrykk på meg er “Room 211”. Det er noe filmatisk over det bildet, det minner meg om motiver av kunstneren Edward Hopper. Hva er historien bak dette?

– Vi gjorde en gang en shoot på et hotell i London med vokalisten i bandet Texas (Sharleen Spiteri, red.anm). Hotellet besto av to bygninger vis-a-vis hverandre, slik at man kunne se rett inn i vinduene på andre siden. Fra rommet vårt kunne vi se rett over til en naken mann som sto og pakket kofferten sin. Han skjønte ikke at vi så ham.

Det ga meg ideen om å gjøre en egen shoot på hotellet med modellen Eva Herzigovà. Vi gjorde en deal med hotellet og fikk låne alle rommene som vendte ut mot den andre hotelldelen og fotograferte gjennom vinduene. Dette bildet med Eva og boksen med sjokolader er min favoritt fra den shooten.

– Fotografiene dine har ofte et filmatisk preg, nesten som man er med på et filmsett. For tilskueren føles det som om man får være med “behind the scenes” og ser et filmklipp.

– Jeg vil ikke at bildene min skal se ut som motefotografier, jeg liker ikke at det blir oppstilt. Når det er sagt gjør jeg mye portretter også, men det jeg elsker, er å skape en filmatisk atmosfære – å få modellene til å spille en rolle, leke med lyssetting og fotografere nærmest dokumentarisk, som en paparazzi. Det er jo så klart planlagt og oppstilt, men så må jeg få fram den energien som skaper nettopp det bildet som faktisk ender opp på en gallerivegg.

– Jeg leste et sted at Claudia Schiffer, som du har jobbet mye med opp gjennom årene, har fortalt at din spesialitet er å få modellene til å bevege seg og uttrykke seg fritt foran kamera, i stedet for å fokusere på poseringer.

– Ja, jeg gir modellene direksjon, for eksempel en rolle de skal spille eller en historie, men jeg elsker at de beveger seg fritt og har det gøy foran kamera – at det blir spontant. Jeg er nesten som en dokumentar-fotograf, jeg vil fange det riktige øyeblikket, det er det som er gøy!

– Bildene du tok av nettopp Claudia Schiffer på 90-tallet er jo nærmest legendariske i dag, blant annet Guess-kampanjen der hun er til forveksling lik Brigitte Bardot. Visste du, i det du tok bildene, at de var noe utenom det vanlige?

– Egentlig ikke. Jeg fulgte bare instinktene mine. Jeg oppdaget Claudia, og tenkte dette her er en pen, tysk jente – veldig hyggelig. Men det var først da jeg fremkalte bildene etter opptaket at jeg oppdaget likheten med Brigitte Bardot – som jeg personlig synes er en av verdens vakreste kvinner. Så da fokuserte vi på de bildene der hun var mest lik Bardot, som hadde litt glamorøs 60-tallslook. Det var et instinkt, og ble en stor suksess, men det kom overraskende på oss. Men kan aldri vite med sikkerhet hva som vil lykkes. Det er litt som da jeg begynte å fotografere Kate Moss, vi visste ikke da at hun ville bli en stor stjerne heller.

– Kate Moss var veldig ung da du fotograferte henne for første gang. Rundt 16 år?

– Ja, hun var bare seksten år. Vi viste en gammel film på åpningen av utstillingen på Fineart – jeg hadde helt glemt at jeg hadde filmet den – og der er Kate sammen med flere andre modeller. Dette var før hun hadde gjort noe som helst av betydning. Hun var så “fresh” og hun brøt virkelig med supermodell-imaget på den tiden. Hun var mye lavere, smalere og “quirky”. Hun var et friskt pust, også for meg. Jeg jobbet jo med alle supermodellene, og de var fantastiske! Men Kate hadde noe ved seg som var annerledes og forfriskende.

– De to bildene av Kate Moss i utstillingen din er fantastiske, og det hvor hun sitter foran kjøleskapet er et bilde jeg ofte trekker fram som referanse. Det er noe med hvordan hun ser så sårbar ut, men på samme tid er både utfordrende og sterk. Var det en bevisst tanke bak dette fotografiet?

– Nei, men vi hadde en tanke om at shooten skulle være som en slags 60-tallsfilm. At Kate skulle være en jente som akkurat hadde kommet i Paris og skulle prøve å slå gjennom som skuespiller. På bildet med kjøleskapet var tanken at hun skulle ut og handle, og set-designeren hadde hentet inn en agurk, og da begynte vi alle sammen bare å le! Det er jo bare morsomt. På settet var vi bare jenter, og når det er slik så tør man også å gjøre mer. Det er et provoserende bilde, men det finnes tre forskjellige versjoner av det (i tillegg til det med agurken). Et hvor hun holder en flaske med melk og et hvor hun drikker av flasken. Det andre fotografiet av Kate fra utstillingen, det hvor hun sitter på sengen og leser et manuskript, og håper og drømmer om å bli en stjerne, det er akkurat som om kunsten imiterer livet – hun ble jo en stor stjerne!

– Fotografiene dine er ofte lekne og antydende, men samtidig så sterke. Hvordan får du til å forene disse motsetningene?

– Vel, jeg tror drama kommer naturlig for meg fordi jeg er tysk! Jeg synes jeg er en ganske sprudlende, dramatisk og følsom person, men samtidig tuller jeg alltid og prøver å få folk til å le. Når folk har det gøy og leker og er naturlige foran kamera, når du gir dem noe å gjøre og de er mer opptatt av å spille en rolle enn å posere, så blir det etter min mening bedre bilder.

– Du jobbet ti år som modell før du selv begynte å fotografere, og er selvlært fotograf. Tror du dette har mye å si for tilnærmingen din?

– Ja, det var kjæresten min på den tiden som ga meg mitt første kamera. Han sa “Her er pluss, her er minus og det her er knappen du trykker på” og så satte jeg i gang. Da jeg fikk min første filmrull tilbake fra fremkalling så så det faktisk bra ut! Alle rundt meg ble overrasket – jeg ble overrasket også. Jeg visste ikke selv at jeg hadde talent for å fotografere, det hele var en lykkelig tilfeldighet.

Etter det ble jeg lidenskapelig opptatt av foto med en dokumentarisk tilnærming – jeg begynte å ta bilder av vennene mine, jeg dro til Afrika og fotograferte folk på gaten og i landsbyer. Jeg var jo i utgangspunktet ikke opptatt av fotografi, men gjennom jobben som modell hadde jeg ubevisst opparbeidet meg masse kunnskap om poseringer, lyssetting og eksponering. Jeg visste godt hva jeg ikke likte, jeg følte meg ofte ukomfortabel foran kamera, så da jeg fotograferte selv, ba jeg folk å være “levende” foran kameraet, og vise sin beste side, i stedet for å stå stille og posere.

– Har du det noen ganger slik at det første bildet du tar, er det beste? Eller er det kanskje det aller siste?

– Det er morsomt at du spør om det. Jeg gjorde nylig et utstilling med polaroider fra foto-opptakene mine opp gjennom karrieren (Ultimate Ellen von Unwerth i Paris og London). Veldig ofte tar jeg et polaroid-bilde først for å sjekke lyssetting og komposisjon, og veldig ofte er polaroiden det beste bildet! Du vet, i begynnelsen er man veldig konsentrert og etterhvert utover i shooten tar man litt av. Men for å være ærlig så er ofte det aller siste bildet også det beste – når man er “på høyden” og alle går litt bananas på shooten. Jeg fortsetter også ofte å fotografere når opptaket egentlig er over, da senker modellene skuldrene og slapper av, og da blir mange ganger det beste bildet skapt.

– Hvor finner du inspirasjon?

– Overalt! I mennesker, og mennesker som minner meg om andre. Filmer, musikk, kunst, utstillinger, og mote, så klart.

– Du lager også ditt eget magasin, VON. Fortell om det.

– Ja, som du vet så er magasinbransjen vanskelig for tiden, det er så mye restriksjoner. Men jeg møter så mange mennesker hver dag, store stjerner og modeller, men også mange som ikke er så kjente ennå og det er fint å ha et sted å vise fram alt arbeidet mitt. Det er derfor jeg startet magasinet, det er veldig gøy og jeg er veldig begeistret over det. Under pandemien var det vanskelig, alt handlet om å være online, men nå planlegger jeg to utgaver i året. Den første kommer en gang på nyåret. Jeg har ikke annonsører, så jeg kan publisere hva jeg vil. Det er deilig å kunne uttrykke seg, å være litt mer utfordrende, litt mer rock ‘n roll. Jeg har et flott team her i Paris, og vi leker oss med layout og lager fester. Det er morsomt å holde på med.

– Hva mener du gjør et fotografi ikonisk?

– Det kan være mange ting: Settingen, en bevegelse, et tilbehør. Bildet med Elle Macpherson er ikonisk på grunn av Financial Times. Bildet med David Bowie og Kate Moss (ikke i utstillingen, red.anm.) er ikonisk på grunn av hånden han holder opp – det står ut og hjemsøker deg, på et vis. Folk blir tiltrukket av det. Vi var tre steinbukker sammen, David, Kate og jeg, kanskje det var derfor, haha.

– Helt til slutt, hva slags råd vi du gi en aspirerende fotograf?

– Det er viktig å holde øynene åpne hvor enn du er. Lær deg det du elsker, men også det du hater. Lær deg det du vil vise. Kommuniser med mennesker. Prøv å finne skjønnhet. Hvis du vil skyte portretter, prøv å gjøre folk komfortable. Og jobb, jobb, jobb! Du må finne ut om du har lidenskapen for fotografi, det er det viktigste. Det er mange om beinet, så hvis du ikke brenner for det …

Utstillingen Dagmar av Ellen Von Unwerth er åpen fra 17. november til 4. desember på Galleri Fineart på Aker Brygge i Oslo.