Else Kåss Furuseth: – Vi må tåle å høre at livet er jævlig

– Jeg fortalte en historie på radio i dag, på Reiseradioen med Markus Neby. Han ba meg fortelle en historie. Så jeg fortalte en om … Jeg er jo veldig glad i kaker …

Else stopper seg selv midt i setningen.

– Det er en dårlig overskrift – «jeg er glad i kaker»…

Hun ler av tanken og illustrerer overskriften ved å dra en linje gjennom lufta ved hjelp av tommel og pekefinger, før hun fortsetter på en historie hun allerede mener er et svakt utgangspunkt for en overskrift.

– … Sikkert en overraskelse for mange, men jeg er veldig glad i det (journ.anm. kaker). Og det er ikke så ofte du får sånne ordentlige kaker, bløtkaker og sånn. Men på en tidligere arbeidsplass fikk vi kake ved en rekke anledninger; dersom noen slutta, for gode seertall, dårlige seertall, men så var det en kollega (les: Harald Eia) som sendte en mail og sa at det ble for mye kake, og at de heller ønsket å feire med frukt …

– Jeg er avhengig av kaker, så etter det så har jeg i mange år, i en slags trass, drømt om å bestille en marsipankake til meg selv på et konditori, uten å ha noen anledning, men så må du jo si fra om det skal stå noe på kaken, hvorpå jeg både sier og skriver litt sånn i farta til meg selv, «jaja, det går bra».

Det var mange som mente det var et idiotisk prosjekt, men for meg var det litt sånn «tenk om» … Det var litt Disney over det, men pakket inn i en veldig idrettshall--aktig setting, og masse budsjett med pyro-poster.

Konditoriet tok Else bokstavelig, og resultatet ble en marsipankake med teksten «jaja, det går bra».

– Da jeg skulle hente kaka spurte hun på konditoriet om det faktisk gikk bra, og da var det så lang kø bak meg, og jeg var litt flau over å ha bestilt en hel kake til bare meg, og attpåtil med betryggende melding om at alt kommer til å gå bra, så jeg følte at jeg måtte by litt på meg selv, så da fortalte jeg at jeg hadde fått endometriose … og delte en god del om den saken med både dama bak kassa og alle som sto og ventet på sin egen kake i køen bak meg, før jeg konkluderte med at «jaja, det går bra», tok med meg kaka og gikk. Det var litt Bridget Jones for nybegynnere. Eller senior, om du vil.

Dette er ingen unik historie fra Elses liv, for ofte lar hun, som hun sier det selv, «tjata gå» i frykt for stillhet. Og ofte innebærer dette å by på seg selv, som i denne kake/endometriose-saken. Eller da hun spurte en av sjefene på møtet hun var på rett før dette intervjuet, om hennes haltende gange skyldes en sex-skade.

– Hva handler dette om?

– Det er vel en redsel for å kjede seg.

I forkant av intervjuet spurte Else om hun måtte pynte seg før vi skulle møtes, hvorpå jeg svarte (les: med humor) «nei nei, dette skal vært nært og ekte» – hun tar opp dette med nært og ekte igjen, før hun fortsetter …

– Apropos nært og ekte … Jeg hadde et øyeblikk av nært og ekte på Øya (journ.anm. festivalen) i går. Jeg har ofte stått bak folk som Magnus Devold og sånn på festivaler, alltid sånne høye menn, men i går sto jeg foran Tommy. Jeg kunne fortsatt ikke se noen ting, for de høye mennene sto foran meg denne gangen også, men jeg kunne til gjengjeld hvile meg mot noen. Tidligere har jeg irritert meg over dem som har stått sånn og lent seg inn mot noen, men nå var jeg av dem, som sto der blid og fornøyd og lente meg inntil noen. Og så kom det en dame forbi meg og sa «ikke stå der og brief a». For jeg var nok utrolig smørblid der jeg sto.

– Jeg følte at jeg var inne i en av de beste scenene i … Ikke SKAM kanskje, for det er jeg for gammel for, men det var en av de der virkelig gode scenene. Selv om han (journ.anm. Tommy) hadde på seg sixpence – og det var jeg veldig skeptisk til før – men nå liker jeg det.

Vi bruker de to neste minuttene på å snakke om sixpence og om Tommys garderobe, som vi begge konkluderer med at er svært god.

Livet mitt har fungert sånn at jeg alltid er sammen med masse folk, og så drar jeg hjem for å lade både meg selv og mobilen, og så er det ut og møte folk igjen. Så jeg har aldri likt det spesielt godt, å være alene.

Forrige gang jeg møtte Else, spilte vi inn podkast i etterkant av fjorårets ELLE-galla, der hun vant æresprisen. Vi snakket om det å være singel, viktigheten av å tørre å slippe noen inn, og hun avsluttet intervjuet med å dele en e-postadresse der man kunne sende inn søknad for å bli hennes nye ektemann. To ganger gjentok hun denne adressen. Mye har skjedd siden desember i fjor.

20. april giftet hun seg med Tommy Johansen i Spektrum, foran Bjørn Eidsvåg og halve kongeriket, og de punktene jeg hadde notert meg som samtaleemner som hadde med kjærlighet, Tommy og ekteskapets forventninger kontra realitet å gjøre i forkant av dette intervjuet, var overflødig. Else er forelska, av typen som nesten kan gi deg diabetes å bevitne, og mer enn én gang i løpet av intervjuet stopper hun opp før hun svarer på et spørsmål og sier «jeg lurer på hva Tommy hadde svart her». Fra nesten hvem som helst andre hadde dette blitt for mye, men ikke nå. For til tross for alle sider vi har fått se av Else Kåss Furuseth opp gjennom årene, både med og uten klær, siden hun dukket opp på skjermen for første gang, har vi kanskje hatt akkurat denne til gode.

Hun spør meg om hva jeg tenkte da vi snakket om Spektrum i desember, hvorpå jeg svarer at jeg ville tro på det, fordi jeg vil tro på kjærligheten.

– Det var mange som mente det var et idiotisk prosjekt, men for meg var det litt sånn «tenk om» … Det var litt Disney over det, men pakket inn i en veldig idrettshall-aktig setting, og masse budsjett med sånne pyroposter ... Og, som fatter’n kalte det, «misbruk av offentlig rom». Dette var jo så langt oppi eget … ja … Som man kommer. Men for min del så hjalp det med å ufarliggjøre det, at jeg bare sa det rett ut, som med marsipankaka, bare at denne gangen handlet det om å finne en ektemann.

Altså ikke en kake-craving pakket inn i endometriose.

– Men så skal man også ha litt flaks og mot. For det var et slags utvalg i denne settingen som ikke fungerer helt på samme måte som i en dating-app. Og Tommy er ikke av typen som drømte om å gifte seg i Spektrum, og det er veldig bra. Hvis han hadde drømt om å fires ned fra taket og kjøre standup-show, så hadde det vært litt urovekkende muligens? Han er en hverdagsmann.

– Men hvor involvert var du i å velge ut hvem av søkerne du skulle date?

– Den e-posten som kom med Tommys søknad var helt sykt fin.

Søknaden ble sendt av Caroline Hagen, datter av Stein-Erik Hagen, som har vært Tommys arbeidsgiver i over 30 år. Selv om han har vært kokk på papiret, har han også et nært forhold til familien Hagen, som på mange måter har blitt som hans egen familie.

– Jeg husker at vi leste den høyt i fellesskap, og kollegaen min, Kine, var målløs. Jeg var nok mer engstelig. Jeg hadde det bra for et år siden også, men dette var jo litt nødhjelps-aktig.

Men da hun faktisk fikk møte mannen e-posten beskrev, ble følelsen raskt en annen.

– Jeg husker at han børstet av seg på beina før han kom inn i butikken. (Jour.anm. Else og Tommys første date begynte hos konditor Sverre Sætre, og endte på Smashroom, der gjestene kan knuse avfall av ulike typer.) Det husker jeg at jeg tenkte var imponerende. Og han var så velkledd at jeg nesten ble usikker på om han var kokk eller politiker. Det er ikke så ofte folk går med pins nå om dagen. Noe av det første jeg sa var at «vi skal jo kanskje gifte oss», hvorpå han svarte noe som «ja, kanskje det» … Og da ble det liksom ufarliggjort med en gang … Det var som å komme hjem.

For min del handler det nok om at jeg på den ene siden er på en ekstrem leting etter -meningen med livet (...) Men det kan også handle om å finne noe som døyver smerten …

Sist vi møttes, spurte du meg om jeg tror på kjærlighet ved første blikk, og nå kan jeg jo stille deg samme spørsmålet tilbake …

– Jeg tror på soulmates, kanskje … For jeg blir lett begeistret og kan synes folk er hyggelige og sånt, men det var noe med Tommy som … Han er veldig sånn «det går bra til slutt»-aktig. Han er beroligende, og det høres litt slapt ut, for det er ikke som om at han er en sobril. Men han er liksom Baloo (journ.anm. kjent fra Jungelboken) da, som jeg også har lagret han som på telefonen. Det er litt flaut når det ringer at det står Baloo med et hjerte, men ja.

TV-produksjon og et utsolgt Spektrum til tross, så har også Else fått kjenne på helt normale dating-nevroser mange sikkert kan relatere til. Blant annet da hun sendte Tommy melding etter at de hadde møttes et par ganger, og sa at hun angret på at hun ikke hadde turt å kysse ham på den siste daten. Det tok hele to dager før han svarte.

– På det tidspunktet prøvde jeg vel å finne ut om det faktisk var noe mer mellom oss, eller om han bare hadde vært snill de gangene vi hadde møttes.

– Men hvorfor ble det akkurat Tommy?

– Han er både tullete, og samtidig ikke redd for inderlighet. Det var faktisk en venninne som sa at jeg hadde blitt sammen med faren min. Ikke utseendemessig, men … Det er noe der. Vi er ganske like på noen ting, men også ulike … Greia er vel at … Jeg føler meg trygg sammen med ham.

– Hvorfor nå? Hvordan visste du at tiden var inne for å «booke Spektrum»? Som nå er en ny metafor for «å finne kjærligheten» …

– Jeg liker å gjøre sånne ting med alt som er vanskelig i livet. Jeg tenkte at jeg absolutt hadde det fint alene, men at det også ville være dumt å aldri ha prøvd å finne kjærligheten på ordentlig. Man kan ha det fint alene, men det er dumt å ikke tørre å satse, og stille seg sårbar, og alle de tingene alle sier at man skal gjøre.

– Og det med å gifte seg i Spektrum … Det gikk litt sport i at alle skulle fylle Spektrum med både det ene og andre en periode, så da sa jeg i et møte at jeg skulle gifte meg i Spektrum. Første reaksjon var latter, men jeg mente det. Og det ga en kickstart. Det er litt som å male huset mens alle naboene klapper. Det gjør noe med deg. Og så var det kanskje ikke så romantisk med popcorn og sitteplasser oppe i felt E, men jeg er egentlig romantisk.

– Jeg pratet heller ikke så mye om Spektrum til Tommy. Han fikk et tidspunkt for oppmøte, og vi snakket oss gjennom gangen i det, og han sa at «jeg vil ha deg, men jeg vil ikke gjøre noe som dette igjen». Vi må jo ta det juridiske, på privaten, og vet du hva … Det har jeg ikke sagt til ham enda, men jeg tenker at Tommy skal få bestemme hvordan det bryllupet skal bli.

– Hva betydde det for deg da, at han likevel stilte opp i Spektrum når du visste at han i utgangspunktet ikke syntes det var verdens beste idé?

– Det var ikke ment som en test, men det er noe koko i det fra min side … Litt sånn «ja, kan du gjøre dette for meg, da? Liker du meg så godt?», men det jeg også tenkte var at om jeg finner noen som også ser litt humoren i det, at det ikke må være så alvorlig … Jeg er også en sentimental type, og synes sånne anledninger ofte kan være litt triste … Men om ikke annet så var dette et tydelig signal på at jeg ville ha ham, og ved å stille opp så viste han at han ville ha meg også. Selv om jeg kan være en idiot.

Det er en ur-følelse … Den frykten for å bli forlatt. Det at jeg sier «ikke gå fra meg» … Det kom etter moren min … 

– Men ble du nervøs på noe tidspunkt? Før bryllupet …

– Det var mest på morgenen (jour.anm. på bryllupsdagen) … Jeg husker at jeg satt iført fleece-morgenkåpe med dyreprint og skulle gjøre ferdig talen min, og jeg så helt dratt ut i trynet … Og så sier Tommy at han skal gå ut for å kjøpe croissanter, og jeg bare: «Hvorfor det? Vi har jo rundstykker.» Og da sier han at det ville være godt med croissanter, og da spør jeg igjen om «hvorfor det?», for da var jeg helt sikker på at jeg aldri skulle se ham igjen, dersom han gikk ut for å kjøpe de croissantene. Eller at han i beste fall skulle si at «Else … Jeg liker deg skikkelig godt, men dette blir for mye – det skjønner du også?». Og i det øyeblikket handlet det ikke om at det var solgt billetter til et show i Spektrum, da var jeg bare livredd for å miste ham.

– Og hva skjedde da?

– Nei, da begynte jeg å gråte. Men så tørket han tårene bort fra kinnene mine, så på meg og sa «tårer», og så sa han ikke noe mer, før han gikk og kjøpte croissanter – og kom tilbake.

– Jeg har sagt det til mange i løpet av livet – «ikke gå fra meg», men det fine med Tommy er at han ofte sier, hvis han skal gå et sted, at «jeg kommer tilbake». Eller hvis han skal et sted uten dekning, så sender han melding i forkant og sier at «nå er jeg uten dekning en stund, så hvis jeg ikke tar telefonen, så er det derfor». Så han har nok skjønt et eller annet.

– Jeg husker jeg tenkte over det da jeg så episoden av Else, hvor dere hadde deres første date … Du var raskt ute med å fortelle ham om alt du tenker selv er galt med deg. Du nevnte snorking og rot blant annet, og på et punkt ut i daten, så spør du ham til og med om hva han tenker er galt med deg, hvorpå han svarer at «du stiller veldig mange spørsmål, som man ikke rekker å svare på» … Hva er greia med disse spørsmålene?

– I sommer sa han plutselig – helt ut av det blå – at «jeg blir aldri flau over deg». Og så spurte jeg om hvorfor han sa det, helt uoppfordret, det var jo litt rart … Og da svarte han at «eller kanskje du har spurt meg om jeg er flau over deg, ganske mange ganger». For da har det sikkert hagla med spørsmål, som jeg ikke husker at jeg har stilt engang … av typen «Skal du gå fra meg nå? Hvorfor skal du gå? Blir du flau over meg nå? Ble du flau da du så det, eller? Ikke se på meg nå!! Det er flaut!».

– Jeg tror jeg skjønner. Du har også sagt at du var redd for at du ikke skulle finne noen som kunne elske deg, og at du har lurt mye på hvordan du må være, for at noen skulle kunne elske deg …

– Du skjønner hva jeg mener?

– Jeg skjønner hva du mener, men vil at du skal sette noen ord på hva det handler om likevel.

– Noe handler vel om hvilke tanker man har om seg selv. Og så er det alt det du ikke vil dele med noen, alt man ikke liker ved seg selv … Eller som jeg har snakket mye om før; ønsket om å være en sånn mystisk kvinne blant annet … Du vet, den den gode gamle favoritthistorien min om den gangen jeg skulle prøve å være mystisk kvinne i en bar, og en mann kom bort og spurte om jeg hadde fått slag. Så Spektrum var en effektiv måte å sprenge den «illusjonen» en gang for alle, for det var alt annet enn mystisk. Men jeg trodde ikke at noen kunne elske meg, nei … Det trodde jeg ikke.

Hun tar en pause.

– Det er også en redsel for å bli forlatt. Det er sikkert det. Og vi trenger kanskje heller ikke en psykolog for å forstå hvorfor. Men jeg har også vært utrolig privilegert, for i mine tap har jeg hatt mennesker rundt meg som har tålt meg. Folk har vært veldig snille med meg, så jeg kan ikke skylde den usikkerheten på noen.

– Likevel er det en ur-følelse … Den frykten for å bli forlatt. Det at jeg sier «ikke gå fra meg» … Det kom etter moren min … Og det er ikke noe jeg har et veldig aktivt forhold til nå, det er kanskje derfor det også føles litt fjernt … Men det var det jeg ropte da hun døde. Og som jeg har fortsatt å si til mennesker i livet mitt, inkludert Harald Rønneberg; da jeg satt surra opp i noe greier 20 meter over bakken, så ropte jeg til ham «ikke gå fra meg», hvorpå han ropte tilbake at «det blir vanskelig», for jeg var jo bundet fast i 100 tau. Jeg tror jeg har sagt det til Foodora-budet også, liksom … «Ikke gå fra meg.»

Igjen trekker hun fram følelsen av å lene seg mot Tommy blant publikum på Øyafestivalen.

Én ting er å være redd for at ingen kan elske deg, men man må også gi noen muligheten til å faktisk gjøre det. 

– Men hvordan har du hatt det alene?

– Jeg tenkte at det var en veldig liten sjanse for at dette skulle gå veien (jour.anm. Bryllup i Spektrum), så plan B var å gjøre det til et Titanic-aktig prosjekt, og spille «All the single ladies» med budskapet om at «jeg prøvde å finne kjærligheten, men se på meg – det går like fint uten».

– Men jeg har jo levd for flokken. Livet mitt har fungert sånn at jeg alltid er sammen med masse folk, og så drar jeg hjem for å lade både meg selv og mobilen, og så er det ut og møte folk igjen. Så jeg har aldri likt det spesielt godt, å være alene. Jeg har malt og holdt på i leiligheten, kjøpt inn masse puffer og nærmest innredet for fest, så når man sitter der alene blir det litt sånn …. «Ja, da var vi her, da.»

– Tommy kommenterte faktisk det med puffene, at det var utrolig mange av dem. Leiligheten har liksom 87 intervju-settinger – det har vært som en location. Så nå har jeg kvittet meg med tre puffer, faktisk.

I 2021 kunne SSB melde om 1,4 millioner single nordmenn, og året etter meldte Verdensdagen for psykisk helse om at 44 prosent oppga seg selv som plaget av ensomhet i større eller mindre grad.

– Så du har trivdes best i selskap med andre – men har du følt deg ensom?

– Jeg har gjort ekstreme ting, som oftest i kontekst av jobb, for ikke å være alene. Jeg husker at dagen før landet stengte i forbindelse med pandemien så inviterte jeg alle som så på Kåss til kvelds på karaoke hjemme hos meg selv … Jeg tror akkurat det ble klippa bort fra selve programmet, men det har vært mange sånne stunt. Det er først og fremst fordi jeg synes det er gøy, men også fordi jeg har prøvd å finne en slags mening med livet, som for meg er å være sammen med folk. Jeg har jo levd litt gjennom jobben …

Hun tar en pause, og gjentar setningen om å leve gjennom jobben en gang til mens hun tygger litt på den.

– Det er et kjedelig sitat, det!

– Men nå, da? Lever du fortsatt gjennom jobben?

– Ja, jeg gjør det fortsatt. Men det viser seg at det går an å elske mange ting samtidig.

– Videre utover det å kanskje få gifta seg, hadde du et større mål med Spektrum med tanke på signaleffekt? Var det et ønske om å inspirere andre i samme situasjon? Kanskje ikke til å gifte seg i Spektrum, men til å våge kjærligheten?

– Spektrum var en koko privilegert humoridé, «priviligert TV-dame misbruker offentlig rom, kollegaer og Bobby Socks for å ligge i armkrok – og er attpåtil på kontrakt!». Kort oppsummert: Jeg rota business og pleasure noe voldsomt sammen. Samtidig så handler det meste av det jeg lager om det samme, selvom TV-seriene om tema som strekker seg fra selvmord, til mat, og barn, så handler disse alle på et vis om tilhørighet. 44 prosent av nordmenn melder at de er plaget av ensomhet. Det problemet har jeg kun løst for meg selv, men jeg drømmer jo om en folkebevegelse av kjærlighet, og skulle ønske at det kunne øremerkes 1 milliard kroner til strakstiltak mot ensomhet. Det høres kanskje mye ut, men Norge brukte 800 millioner på å opprette og oppløse Viken. Og Oslo Economics har slått fast at utenforskap koster samfunnet 73 milliarder i året. Jeg er stormannsgal så det holder, men jeg prøver å kaste alle hemmelighetene over bord, og gjerne skammen også – og gjentar til det kjedsommelige at sammen er vi mindre alene. Det håper jeg smitter, selv om jeg akkurat nå bare har har skaffa en armkrok til meg sjæl. «Legg huet på blokka. Ikke vær redd. Ta sjansen.» 

Hun tar en pause.

– Beklager … råd fra forelska folk er alltid jævlige …

– Føles livet annerledes på noen måte nå?

– Ja, det gjør faktisk det. Det var noe med de festival-greiene, det å lene seg mot noen på en konsert … Det var veldig flaut at jeg syntes det var så koselig. Og jeg bør komme på flere eksempler … Kanskje jeg må ringe Tommy og spørre …

Før Else rekker å ta opp telefonen stiller jeg et nytt spørsmål. Jeg skjønner at det å ringe Tommy kanskje er uunngåelig, men jeg gjør som jeg (og flere med meg) har gjort mang en gang med venninner som er veldig forelska og i ferd med å miste fokus på her og nå – jeg skrur samtalen over på meg selv.

– Det siste året har jeg blitt veldig opptatt av konseptet livsvitner. Har du noe forhold til det?

– Ja, det handler om noen som ser deg, ser at du er her. Det kan være en venninne som sier at hun kan bli med deg til legen, eller som Tommy, som spurte om hvorfor jeg ikke brukte oppvaskmaskinen, hvor jeg måtte forklare at den hadde vært ødelagt siden 2018, og at hver gang det skulle komme en reparatør, så måtte jeg avlyse fordi det dukka opp noe med jobb. Og så kom jeg hjem en dag, og hørte at maskinen sto på, og jeg spurte Tommy om det var han som hadde fiksa den, så sa han at «ja, men den var ikke ødelagt, Else – det var bare sluket som var tett».

– Men et livsvitne er noen som husker at du var der, eller som følger opp det som skjer i livet ditt. Som ringer og spør «ja, hvordan smakte de fiskekakene, egentlig?».

– Men jeg kan også føle på det om noen forteller meg noe om broren min, som døde i 2009, og det er 15 år siden, men jeg tenker på ham og snakker om ham hele tiden, og savner ham fordi det var så gøy å være rundt ham. Og da er det fint når noen andre også husker ham, at det ikke bare er i mitt hode.

– Tenker du at et publikum også kan fungere som livsvitner? Og hva har det betydd å dele så åpent fra livet som det du har gjort? Og hva tenker du om det framover, nå som livet skal deles med en som kanskje ikke hadde funnet på å booke Spektrum selv?

– «Livet er i stadig endring», som en slapp filosof ville sagt det – men jeg vil fortsette å dele. Tror ikke jeg har noe valg? Heldigvis har jeg funnet en partner som ser meg og tar meg som jeg er. Håper ikke han føler noe annet etter å ha lest dette intervjuet. Men dere slipper mer «hjemme hos». Og det blir ikke fornying av løfter på Chat Noir. Det har jeg lovet Tommy.

– Selv om Lillebolla (jour.anm. Elses lillesøster) sier alltid at jeg bare er lykkelig når jeg går med trillekoffert og en blomsterkvast.

– Og hva betyr det?

– For da er jeg på vei hjem fra en jobb, med en trillekoffert full av kostymer og en blomsterkvast som betaling. Og applaus.

– Men nå, da?

– Nei, jeg visste ikke at man kunne ha det så fint.

– Ekteskapet, da, hvis vi skal snakke om forventninger kontra realitet?

– Jeg tror ikke jeg har turt å drømme om det engang. Jeg har vært opptatt av å ha det koselig. Så jeg har kanskje ikke blitt så lett forelska, men mer begeistret for venner og sånt, fordi det har vært hyggelig. Om noen har spurt om jeg vil være med på et loppemarked, så har jeg trodd det var et frieri.

Hun tar en liten pause for å komme på noen eksempler som svarer på spørsmålet, før det uunngåelige skjer: Hun ringer Tommy. Jeg tenker at jeg er imponert over at hun har holdt seg så lenge. Og til Elses forsvar: Dersom man selv har vært forelska, er det lett å kjenne seg igjen.

– Til Tommy: Hei Pus. Hvor er du nå? Du er på jobb? Kan jeg stille deg et spørsmål bare? Jeg sitter i et intervju, og har fått spørsmålet om hvorvidt det er noe ved vårt forhold som har overgått forventningene.

Hun blir stille, mens Tommy svarer. Lytter konsentrert. Ler og smiler av svarene han gir.

– Til Tommy: «Ja, det er et veldig godt svar. Problemfri timer i gode venners lag? Ja, det er veldig bra.»

Hun oppsummerer Tommys svar for å dobbeltsjekke at hun har fått med seg alt.

– Til Tommy: Det er ingen drama, gleden over å være to, at du trodde det skulle være mye mer hassle å ha dame? Vennene dine sier at det skulle være mer hassle? At selv om det alltid er pluss og minus i et forhold, er det mange som snakker om mye minus? Men her er det bare pluss, ja?

Hun smiler og ler igjen.

– At jeg spiser litt mye salat? Ja, det skal jeg si.

Samtalen går over i praktiske ting som hvor de begge befinner seg, og når de skal møtes, samt informasjon om at Elses far er på vei inn til byen og planlegger å svinge innom. Else konkluderer med at både det ene og det andre er «helt topp». Hverdagslig logistikk er nå «helt topp».

– Det med salat, ja. Jeg har sagt at jeg er så glad i salat. Jeg skulle vel smykke meg litt med det, men sannheten er at jeg aldri spiser dem opp. Men han tok faktisk en alvorsprat med meg dagen etter Spektrum og sa at dersom jeg ble vegetarianer, så var det slutt.

– Men bor dere sammen nå?

– Vi har en nøkkelordning. Jeg fikk slipt opp en ekstranøkkel, og ga den til ham på en veldig høytidelig måte, men så viste det seg at det var nøkkelen til boden.

– Jeg vil litt tilbake til dette vi snakket om tidligere, om det å være redd for at ingen kan elske en … For én ting er å være redd for at ingen kan elske deg, men man må også gi noen muligheten til å faktisk gjøre det. Gi dem en slags nøkkel, kan du si …

– Ja, det handler mye om å stole på at noen tåler deg …

– Hvordan går det med det nå, da?

– Jeg jobber med saken. Det er disse spørsmålene mine, da, som jeg stiller uten at han rekker å svare … Men jeg har i det minste slutta med å vekke ham midt på natta med spørsmål. Det har jeg slutta med. Det var en kompis som så på meg strengt og sa «slutt med det!».

– Og i sommer var det en dag der jeg spurte ham 75 ganger på en dag om han koste seg. Og da jeg fortalte om det til pappa, så sa at han «å nei, det har jeg prøvd å få deg til å slutte med. Du er 44 år gammel!».

– For hvor lenge har du holdt på med det?

– Hele livet sikkert. Og det handler ikke så mye om den andre parten, det er mine egne nevroser. Så det jobber jeg med. Det er work in progress.

– Å la seg elske?

– Ja, eller elste, som han sier.

– Elste?

– Ja, Tommy skrev en gang «jeg elster deg». Og det har også vært «jeg elter deg».

– Men hvis jeg skal prøve å si noe om hvorfor jeg stiller alle disse spørsmålene mine … Det er koblet til uro og kommer som et resultat av mange år i beredskap, og derav tanken om at «dette må vel gå til helvete, dette også» … Så det som skjer nå er en bekreftelse på at livet kan være bra, ikke nødvendigvis sånn at «du fortjener å ha det bra», for det vet jeg at jeg gjør, men at det også kan gå bra, at det ikke alltid ender med worst case scenario. Man sier ofte det at alt som ikke dreper deg gjør deg sterkere, og noen snakker om posttraumatisk vekst, men du blir jo preget av de krisene som rammer deg uansett. For min del handler det nok om at jeg på den ene siden er på en ekstrem leting etter meningen med livet, ikke fordi jeg trenger en grunn til å leve, men at jeg leter etter noe ekstra … uten at det må bety at jeg skal gifte meg i Spektrum hvert år. Men det kan også handle om å finne noe som døyver smerten …

Hun tar en kort pause.

– Men også! Hvis jeg skal være litt sånn posttraumatisk vekst, litt american, så kan jeg si at jeg er utrolig opptatt av å ha det bra. Veldig liksom. Og jeg er veldig takknemlig for dager der ingen har det vondt rundt meg.

– Det finnes en del floskler vi som mennesker ofte tar i bruk i møte med mennesker i krise, som tidligere nevnt her «det som ikke dreper deg gjør deg sterkere», men også «man får ikke mer enn man tåler», «tiden leger alle sår», «du er så sterk/nå må du være sterk», «alt skjer for en grunn» – hva tenker du om slike uttrykk?

– Med fare for å være litt politiker, så tror jeg det er ganske individuelt. Men når det gjelder uttrykkene kan de av og til oppleves som en belastning? Jeg har vært, og er, innmari opptatt av at om man ikke strekker til, så må man få konkret hjelp. Vi snakker mye om åpenhet og å tørre å be om hjelp, men da må det også være et ordentlig tilbud til dem som er i krise. Nå er det litt for ofte flaks og nettverk som avgjør om en klarer seg.

– Dette kommer kanskje ikke som noen plot twist etter forrige spørsmål, men jeg vil trekke fram dine ord «Vi må tåle å høre at livet er jævlig, for da kanskje flere orker å leve det.» …

– Jeg prøver så godt jeg kan å følge egne råd. Og heldigvis har jeg en familie som tåler det meste. Og aldri skrur av mobilen. Det er min evige frykt, dårlig nettverk på privaten pluss et nett som er nede.

– Og til slutt «Er det så farlig?» er noe du har trukket fram i flere sammenhenger – hvorfor har dette blitt viktige ord for deg?

– Jeg tror det der viktig å ikke blir for selvhøytidelig. Spesielt i situasjoner der ting ikke går helt som man ville – når man ikke lykkes helt. Da kan det hjelpe å spørre seg selv «Er det så farlig?», for som regel er det ikke det når alt kommer til alt, også kan man legge det bak seg og gå videre. Snu iPhone-kamera utover. Verden går videre, som fattern alltid sier til meg. Og så minner han meg på at livet sjelden blir som man har tenkt. Men i det siste har jeg begynt å få trua på at det kan bli bedre? 

Test: Hvor tungt «veier egoet ditt?