«Har du barn?»

Jeg blir tatt på senga hver gang jeg får spørsmål om jeg har barn. Jeg pleier å svare «Nei, men jeg er et stort barn». Og det er slik jeg føler meg. Et stort barn som lever mitt beste liv, nyter og føler at jeg er akkurat der jeg skal være i livet. Uten barn i en alder av 31 år.

Jeg skal være så ærlig å si at barn er så fjernt fra min virkelighet som det går an å bli. Noen vil da si at det er fordi jeg ikke har truffet den rette. Det kan godt hende, men jeg har aldri vært hun som hverken har drømt om barn eller giftemål. Det betyr ikke at jeg ikke ønsker det en dag, men det er ikke noe jeg stresser eller tenker så mye på.

For min del er det mer motsatt: jeg blir klaustrofobisk av tanken på barn og giftemål. Spesielt barn. Det strammer seg i brystet og jeg kjenner litt sånn panikk. Hver gang jeg fikk spørsmål når jeg var sammen med min eks om vi planla å få barn, fikk jeg helt hetta. Svaret var alltid klart og tydelig nei, samt hele kroppen min avslo tanken. Det var også en av grunnene til at jeg slo opp. Jeg kunne ikke i min villeste fantasi se for meg at vi to skulle få barn.

Barn har heller aldri vært et stort tema eller press i min oppvekst. Ei den dag i dag. Mine foreldre har vært mest opptatt av å oppdra meg og min bror med at kjærlighet er kjærlighet, samt at man skal finne noen man genuint, på ekte elsker. Og som elsker deg tilbake. Finne en person som gjør deg lykkelig og som spiller deg god. En som står i tykt og tynt ved din side.

De har også vært tydelig på at man har hele livet sitt på å være sammen med noen og at alt til sin tid, samt at det som er ditt ikke vil gå deg forbi. De har også snakket mye om at barn er stort ansvar og en permanent avgjørelse. Det er ikke noe man tar lett på eller får med hvem som helst. Man skal tenke seg nøye om, fordi det å sette barn til verden er noe av det fineste, men også mest krevende i livet. Og du vil alltid være bundet (om du liker det eller ei) med personen du har fått barn med.

I tillegg til spørsmål om jeg har barn, får jeg også ofte spørsmål om jeg stresser med tanken på barn i min alder. Svaret mitt er alltid nei. I tillegg til oppveksten min, så er venner mye av grunnen til det at jeg ikke stresser. Jeg omringer meg med folk som er i samme situasjon som meg. Vi lever, nyter, puster og tenker alt til sin tid. Jeg har en god miks av venner som både har barn og ikke. Noen har til og med bestemt seg for å ikke få barn. Det tenker jeg er opp til enhver å bestemme og er en like naturlig avgjørelse som å få barn.

Så må jeg si også si at jeg synes det er urettferdig at gutter på min alder (pluss/minus), ikke like ofte får spørsmål om barn. De er «fremdeles unge» og har masse tid. Jeg skjønner at vi jenter har en biologisk klokke, men det er fremdeles ikke greit. Jeg er 31 år ung og det er ingen alder. Jeg vil leve, nyte og få barn når jeg føler det er riktig. Ikke når mennesker rundt meg får, samfunnet eller noen andre mener det er på tide.

Det høres kanskje teit ut, men jeg føler meg heldig som enda ikke har barn. Jeg prioriterer andre ting i livet og jeg kjenner jeg må leve fra meg litt til som bare Ema. Det gir meg også en ro innvendig, fordi da vet jeg at den dagen jeg er klar (så klar man kan bli), så er jeg sikker på mitt valg. Jeg er også klar over at det alltid ligger en mulighet til at jeg ikke kan eller vil streve med å få barn, men akkurat nå er det bare meg og det er innmari fint. Alt til sin tid.