Å velge bort morsrollen

Journalisten Emma Gannon ønsker seg ikke barn. Det betyr ikke at hun er egoistisk, overfladisk eller lever i fornektelse, men folk rundt henne sliter med å akseptere beslutningen hennes. Her forklarer hun hvorfor en generasjon av kvinner nå velger bort foreldreskapet – og hvorfor verden trenger å få høre om det.​

Å velge bort morsrollen

Innboksen min rant over! Hvert sekund hørtes det et nytt pling. Hver gang jeg trykka på oppdateringsknappen, åpenbarte det seg minst 10 nye e-poster. Vi er tilbake til desember 2018, og jeg foretok noen undersøkelser til et prosjekt om kvinner som hadde bestemt seg for å ikke få barn. Jeg hadde skrevet en tweet og bedt folk om å ta kontakt: ‘Jeg ønsker å komme i kontakt med en rekke kvinner som (frivillig) overhodet ikke har noen ønsker om å få barn, og som har lyst til å snakke med meg. Vær snill og svar meg her, eller send meg en DM. Takk!’

Innen en time hadde jeg fått 180 svar i feeden, 200 private DM-er og en endeløs rekke av e-poster. Og svarene fortsatte å renne inn i ukevis … ‘Jeg er 48 år gammel nå, og verken mannen min eller jeg har vært i tvil om at vi valgte riktig,’ fortalte en. ‘Det er lenge siden jeg slutta å bry meg om samfunnets forventninger, og det har vært en lettelse,’ sa en annen. ‘Det er åpenbare positive argumenter for å være barnløs – som mer frihet og penger, men disse er ikke grunnene til at jeg ikke vil ha barn. Jeg er rett og slett bare ikke interessert.’

"Naturlige Instinkt"

Jeg leste hvert eneste ord og skriblet dem ned på papiret, og jeg fryda meg over alt jeg ble fortalt. Noen sene kvelder tok jeg til og med fram notatene og fant en form for trøst og støtte i dem. Deres historier var ikke identiske med dem resten av verden forteller oss om barnløse kvinner; at de er triste, bitre, lever i fornektelse, kun opptatt av karriere og mangler sitt ‘naturlige’ instinkt. For disse kvinnene var glade, åpenhjertige og hadde ikke noe behov for å be om unnskyldning for sitt valg om å droppe å få barn.

Mens jeg betrakta den etter hvert tårnhøye bunken med meldinger, kjente jeg en form for nærmest berusende lykke. I mange år hadde jeg slitt med å sette ord på hvorfor jeg følte så annerledes i forhold til det å bli mor enn andre kvinner jeg kjenner i trettiåra. Alle disse ordene jeg hadde fått tilsendt, var ord jeg tidligere selv ikke hadde greid å finne bak de innøvde klisjeene og standardsvarene, ord som forklarer hvorfor kvinner har valgt bort å få barn. (Det andre folk typisk kan finne på å si, er at vi er egoistiske og narsissistiske – ja, til og med hedonistiske.) Mens jeg satt der og svarte på hver eneste melding, føltes det som om en stor svart sky forsvant fra hodet mitt. Min beslutning om å forbli barnløs var faktisk helt legitim.

Foto: Giorgia Ascolani

Ideen om uavhengighet

Da jeg vokste opp, var jeg ikke spesielt opptatt av babyer. De var jo der, sånn rundt omkring i periferien, men aldri lengst framme i hodet mitt. Hjertet mitt hoppa ikke over et slag eller ble mykt av kjærlighet når jeg så dem. Det jeg så var mye jobb og masse skriking. Jeg syntes heller ideen om uavhengighet var mye mer tiltalende; å bo sammen med venner, jobbe, skape seg et godt liv … Og det var det. Det å bli mamma var ikke engang en fjern prikk på horisonten min, en prikk som skulle bli tydeligere jo eldre jeg ble. Jeg var aldri der – verken før eller senere.

Så langt alt greit – helt til jeg i slutten av tjueåra plutselig oppdaga at det var moderskap overalt. Å bli mor hadde infiltrert samtalene blant vennegjengen; hvem var verpesjuk, og hvem var det ikke? Temaet dukka opp i bøkene jeg leste og i podkastene jeg lytta til. Det ble dvelt ved i samtaler med nye bekjentskaper, og det var stadig på tungespissen til velmenende slektninger. Det virka som om samtlige på min alder visste med absolutt sikkerhet at de ønsket å bli mamma – på samme vis som jeg var trygg i min beslutning om at det ville jeg overhodet ikke.

Innimellom kan det være vanskelig å leve med en slik beslutning, fordi det føles som å være i en konstant forsvarsposisjon. Folk tenderer til å bli ukomfortable når de får høre om slike standpunkter. Du vet, å være ufrivillig barnløs innebærer at du ikke har noe valg. Det er noe helt annet om du selv har bestemt deg for ikke å få barn, og dette annet involverer et seriøst og veldig bevisst valg.

Jeg skal gi deg et eksempel: Nylig var jeg i et familieselskap og løfta opp min 18 måneder gamle nevø. Jeg heiste ham opp på hofta mi, og ga ham et stort, vått kyss på det deilige lille kinnet hans. Jeg elsker den gode følelsen jeg får nå jeg holder den lille kroppen hans i armene mine, og jeg elsker å være tante. Plutselig kjente jeg en liten, vennlig dytt i siden, og en venn av familien sa: ‘Jaså, du driver og øver deg til du skal få dine egne?’ Hun mente ikke noe vondt med det hun sa. Jeg stod der og holdt en baby, og hun ville jo bare være hyggelig. Men jeg stivna, og det føltes som om strupen snørte seg sammen. Det var direktheten i antagelsene hennes som satte meg ut. Jeg elsker barna i livet mitt høyt, men jeg vet at jeg ikke vil ha mitt eget. Så jeg bestemte meg for å fortelle det til henne – forsiktig, og uten å gjøre et stort nummer ut av det. Det resulterte i at hun med ett så fryktelig lei seg ut, og alt hun sa var ‘Ååå …’.

Rekkehus, unger og stasjonsvogn

Det å si at man ikke vil ha barn føles for noen mer som en pussig påstand enn som et faktum. I alle år har jeg måttet trekke pusten dypt før jeg har kunnet fortelle det til folk; jeg har måttet forberede meg mentalt på reaksjonene deres. (Vil de bli forvirra? Bekymra? Vil de klappe meg på armen og forsikre meg om at jeg vil endre mening når jeg bli eldre?) Det kan faktisk vippe folk helt av pinnen.

Jeg ble voksen tidlig på 90-tallet, et helt tiår etter at frasen ‘rekkehus, unger og stasjonsvogn’ ble betegnende for det etablerte og endelige. Dermed hadde jeg allerede betrakta en hel generasjons streben etter å hake av alt dette; familie, karriere, et vidunderlig sexliv, et fantastisk sosialt liv … Og, fra mitt ståsted, så det fryktelig slitsomt ut. Jeg var slett ikke sikker på om jeg var i stand til å greie, eller for den saks skyld ønsket, alt dette. Men den ene tingen jeg visste at jeg kunne leve uten, var den samme som samfunnet trodde at jeg måtte ha. Nemlig barn.

I løpet av 20-åra skjedde det mye som bare fikk meg til å bli enda tryggere på valget mitt. Jeg avslutta studiene mine. Jeg flytta til London. Jeg sa opp jobben min i reklamebransjen. Jeg starta en blogg. Jeg etablerte min egen bedrift. Jeg skrev tre bøker. Jeg lanserte en prisvinnende podkast. Jeg ble kjent med – og likte – den jeg var blitt og det livet jeg hadde staka ut for meg selv. Jeg møtte også samboeren min Paul. Han er helt fantastisk sammen med barn; han har et ansikt som kan forme en million forskjellige grimaser. Barn elsker ham. Og han elsker dem. Så lenge jeg har kjent ham, har han stadig fått høre at han kommer til å bli en super pappa en dag. Men vi har det fint som vi har det. Det sies at når du møter mannen i ditt liv, så vil du endre mening. Det har ikke jeg gjort. Jeg visste bare at jeg ønsket å bygge rede sammen med Paul – og ingen andre. Vi trengte ingen baby for å føle oss komplette. Vi var komplette som vi var.

Foto: Georgia Ascolani

Den store samtalen

Paul og jeg har forresten aldri hatt «den store» samtalen om egne barn. Ikke fordi vi har lista oss rundt grøten, men fordi det bare aldri har vært noe tema. Helt til en kveld da vi var hjemme og lagde pasta. Han snudde seg mot meg og sa: ‘Hvordan tror du at du ville hatt det om du ikke fikk sove, lese, reise og jobbe i fred?’ Jeg nølte litt … ‘Jeg tror det ville vært fælt,’ svarte jeg, og helte litt rødvin i glassene våre.

‘Det tror jeg på, dette er jo det du liker aller best å gjøre,’ sa han. Og så lo han og fortsatte å røre i tomatsausen.

‘Men jeg er 80 prosent sikker på at jeg ikke vil ha barn,’ fortsatte jeg. For jeg visste jo hva det var han egentlig spurte meg om.

Etter en liten pause sa han: ‘Jeg er 75 prosent sikker.’

‘Vel, jeg er nok temmelig sikker,’ la jeg til.

‘Samme her. Men helt sikker kan man aldri være på noe som helst,’ sa han, og skrudde på TV-en.

Og det var det. Det var samtalen vår om egne barn.

Paul kjenner også på den, denne følelsen av at vi må forsvare beslutningen vår. Det er ikke greit når kulturen insinuerer at par uten barn er selvsentrerte eller hedonistiske, mens par som har barn fører verden videre. Paul og jeg fører også verden videre, men bare på en noe annerledes måte.

En økt forståelse

Den brutale sannheten er at jeg ikke kan se meg selv som en som må sette av tid til unger. Jeg har ikke lyst til å ta permisjon fra jobben min. Jeg ønsker ikke å legge noe nytt til identiteten min – fordi jeg liker den som den er, og det er jeg som har forma den. Og det har tatt meg mange år å bli i stand til å si dette høyt uten å kjenne på skyld. Nå har jeg innsett at det er samfunnet som har skapt dette skyldstempelet – ikke jeg. Det virkelig egoistiske er å bringe et barn til verden når du ikke har noe egentlig ønske om å gi det den største plassen i livet ditt. At man føler at man er klar for det, betyr ikke nødvendigvis at man vil finne fred med en så stor beslutning.

Da jeg første gang sa høyt at jeg ikke ville ha barn, føltes det som en enorm lettelse – selv om jeg bare sa det til meg selv. Å gå imot den dypt forankrede strømmen i samfunnet er ikke lett når alle instinktene våre forteller oss at vi skal følge resten av gjengen. Og nettopp dette er grunnen til at vi trenger en ny prat og en ny gjeng. Dette er ingen konkurranse der man må velge side – å få unger på den ene, og å være frivillig barnløs på den andre – det handler tvert imot om at vi alle skal ha en mulighet til å kunne velge å gå den veien som passer oss best. Det igjen betyr at lyset også skal få skinne på den veien vi snakker minst om; den uten barn. Derfor må dette synliggjøres mer i media, i kulturdebattene og i livet for øvrig; at det er fullt mulig å leve et vidunderlig liv uten barn. Jo oftere det nevnes, dess mer forståelig blir det. (Dette er faktisk grunnen til at jeg baserte den første romanen min Olive på en ung, barnløs kvinne.)

Definisjonen av familie

Men egentlig tror jeg at min generasjon og generasjon Z, den etter min, til slutt vil fullende denne fortellingen – at det forventes at du formerer deg skal ikke lenger være standarden. Det handler ikke om å være barnløs, men om å være barnefri. Skuespilleren Kim Cattrall har sagt følgende: ‘Det er dette ordet løs som er så støtende … Det høres ut som om du mangler noe som gjør deg mindre verdt fordi du ikke har barn.’ De menneskene som selv har valgt bort barn, savner heller ikke å ha dem i livene sine. Livet er allikevel fylt med alt de trenger; med kjærlighet, planer og ting de liker å gjøre. Og du kan ha din egen «familie» uten at det involverer barn – du kan skape og leve i din egen versjon av ‘rekkehus, unger og stasjonsvogn’, og det livet vil være fylt med glede.