30-årene er en biologisk og økonomisk trykkoker. Spesielt for kvinner. Viktige demografiske milepæler: Ekteskap, få barn og kjøpe hus, blir det viktigste for flere og flere av oss. Det er oppgjørets time når det gjelder «burde». Vi burde være gift å få et barn (eller to), burde være mer suksessfulle, burde være lykkeligere. Selv når vi får det vi ønsker, er det ikke alltid som vi hadde trodd. Noe som er et eget oppgjør i seg selv.

Vår nåværende selvhjelpskultur insisterer på at med nok hardt arbeid, mot og moodboards kan vi oppnå storhet i alle livets aspekter. Vi oppfordres til å re-brande nederlag som muligheter, til å tro at vi alene kontrollerer våre skjebner. Dette etterfulgt av at hvis livet svinger litt skarpt til tider, så er det bare du selv som har skylda. Selv å aktivt endre kurs kan føles som et nederlag når du har blitt opplært til å holde ut for enhver pris, fordi det eneste nederlaget er å gi opp.

Hva om?

Jeg brukte første halvdel av mine frisinnede 20-år på backpacking, og jeg var fortsatt totalskadd etter mine foreldres skilsmisse, så jeg hadde ingen planer om å gifte meg ung. Jeg var mer sjokkert da jeg selv ble skilt. Hvis jeg skulle ha oppsummert årsakene like effektivt som en post på Twitter, ville jeg sagt at vi var en av de berusende unge romansene som oppløses idet personene vokser og blir de voksne versjonene av seg selv. Og innser at disse versjonene er uforenelige. I tillegg til et emosjonelt vrak, fikk 30-årene meg til å føle at jeg hadde mislyktes i en av voksenlivets viktigste ting. Noen år senere måtte jeg innrømme at jeg ikke var laget for den økonomiske usikkerheten ved frilanslivet. Jeg fikk meg en jobb, som så mange andre kunstnere. Det var et nødvendig kompromiss, men likevel følte jeg at jeg ga opp. Ville en ekte kunstner forfølge drømmen selv om resultatet var at hun var fattig? Jeg tok meg selv i å fantasere om alternative versjoner av livet mitt mens jeg strevde med livets uforutsette krappe svinger. Hva om jeg forble gift? Var på New York Times’ bestselgerliste? Hadde mer talent? Tok bedre valg, modigere valg? I store deler av tiåret følte jeg meg svimeslått når forventningene til mitt voksne liv, uunngåelig, kolliderte med den kompliserte virkeligheten ved å faktisk være voksen. Helt til 40-årene endelig begynte å klarne foran øynene mine, og det gikk opp for meg at det ikke var bra for meg å bruke så mye tid i «burde»-land med spøkelsene som psykologene Hazel Markus og Paula Nurius kaller «våre mulige jeg»: Fantasier om hvem vi gjerne vil bli eller kunne ha blitt.

Å gi slipp på mytene

30-årene mine har vært en ansamling av uhjelpsomme myter satt opp imot erfaringene jeg faktisk har gjort meg, og erkjennelsen av at bare jeg kunne løsrive dem til å vokse inn i mitt virkelige voksen- liv. Myten om å lykkes: En subjektiv etikett vi får utdelt av andre mennesker. Myten om at vi har total kontroll over våre egne liv. Myten om at hvis du ikke kan leve kun av å gjøre det du elsker, betyr det at du har mislyktes. Myten om at vi trenger å forbedre oss selv mer enn vi trenger å akseptere oss selv. Myten om «burde». Jeg har måttet glede meg over følelser av fiasko og anger som mange overpresterende perfeksjonister, på bedringens vei, må på et tidspunkt i livet. Ikke for å overbevise meg selv om disse menneskelige følelsene, men for å bevege meg gjennom dem. Og til slutt lære å verdsette feilgrep som en del av min strålende ufullkomne vei som et strålende ufullkomment menneske. For å si det enkelt: Jeg har måttet lære å være snillere mot meg selv. Å gi slipp på disse mytene, gjorde meg i stand til å innse hvordan livet mitt, med alle dets krappe svinger og vendinger, har mer potensial og kraft enn noen fantasi. For meg har det vært den største lærdommen i dette tiåret. Vel, det og å aldri kjøre flyttebil på Manhattan. And Then We Grew Up: On Creativity, Potential, and the Imperfect Art of Adulthood av Rachel Friedman er ute nå.

Les også:

Starten på alle kriser Den skamløse midtlivskrisen Ingen vei tilbake-krisen