Jeg innså ikke at min første krise var en krise før ett år etter at den hadde inntruffet. Det var sent i tenårene, og i senere tid ser jeg tilbake på episoden gjennom et splittet kikhull. Virkeligheten av det som skjedde dvelte jeg ved. Ville unngå det.

Starten på alle kriser

Jeg fortalte en annen historie enn sannheten til meg selv. Det var ikke ett spesifikt øyeblikk at jeg innså sannheten. Det var en snikende erkjennelse som kom for et år siden. Jeg hadde blitt voldtatt.

På mange måter hadde jeg vært forberedt på denne erfaringen: Ikke å bli voldtatt, men etterspillet. Jeg hadde brukt de tidlige tenårene mine til å føle meg utenfor min egen kropp. Jeg husker den første gangen det skjedde: Jeg så på meg selv i et helfigurspeil, og oppdaget et klistremerke fra en frukt som hadde klart å feste seg til kanten nederst på t-skjorta mi. Da jeg så ned for å pille det av, kunne jeg ikke lenger se det, men i speilet så jeg det. Brystene mine vokste sakte, men åpenbaringen av at jeg hadde dem kom plutselig: Et spennende, fryktinngytende Åh! Inntil da hadde jeg ikke vært særlig oppmerksom på min egen kropp. Men etter dette var det to av meg: Meg og kroppen jeg bebodde.

Disse øyeblikkene vokste. Jeg trente øynene mine til å se tilbake på meg selv, som jeg så utover: En merkelig mann som sa noe jeg ikke forstod mens han fulgte linjene på min splitter nye figur med øynene. Guttene på skolen insisterte på at jenter måtte gjøre seg fortjent til å sitte bakerst i klasserommet ved å kneppe opp de tre øverste knappene på skjorta når læreren ikke så.

Årevis senere leste jeg John Bergers Ways of Seeing, og kom over disse linjene: «Menn ser på kvinner. Kvinner ser seg selv bli sett på.» Jeg leste setningene og var takknemlig. Dette var dobbeltsynet! Å være inni kroppen din, men føle at du er på utsiden av den.

Jeg tenkte mye på disse øyeblikkene i etterkant av at jeg innså at jeg hadde blitt voldtatt. Jeg sammenlignet mine egne minner: Ikke bare gjenkjente jeg det jeg hadde oppfattet som aggressiv, uønsket sex som voldtekt, men også alle de gangene jeg hadde sett dobbelt. Disse øyeblikkene var korte, men de ga mening. Jeg hadde skjult virkeligheten siden puberteten. Noen ganger var det en overlevelsesmekanisme, andre ganger en engstelig refleks som sa at jeg skulle frykte det verste. Disse lagene hadde ikke vært så problematiske hvis det ikke var for at jeg holdt dem hemmelig. Men i puberteten var jeg ikke moden nok til å håndtere min egen kropp. Og dessuten føltes den ikke som om den var min. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle artikulere følelser jeg aldri hadde hatt før. Men på en eller annen måte kjente jeg på skammen allerede. Jeg så hoftene mine vokse, brystene også, ansiktet ble lengre og jeg var stille. Hvor var magien ved å bli kvinne? Jeg ville ha øynene mine tilbake i hodet. Jeg ville tilbake til å ikke bli sett på. Senere, etter å ha blitt voldtatt, så jeg mønsteret. Hvordan takle opplevelsen på best mulig måte? Uten å fornærme mannen som hadde gjort det? Der var jeg, utenfor min egen kropp. Stille. Jeg bekymret meg ikke for hvordan jeg kunne hjelpe meg selv, men for hvordan jeg kunne gjøre ting enklere for mannen som hadde voldtatt meg. Da jeg konfronterte det, var det flere ting som plutselig ga mening. Jeg gjenkjente fortellingene jeg fortalte meg selv; måten jeg ofte separerte sinnet mitt fra kroppen min på. Jeg innså at jeg hadde prioritert andres forhold til kroppen min over mitt eget. Nå er jeg flinkere til å kjenne igjen hvordan hodet og kroppen spiller meg puss. Erkjennelsen av å ha blitt voldtatt ble på en måte løsningen. Det dro meg tilbake til min egen kropp. Da jeg innså det, ble det en krise som jeg ikke kunne snakke om. Little Scratch av Rebecca Watson kommer ut i januar 2021.

Les også:

Konvergenskrisen Den skamløse midtlivskrisen Ingen vei tilbake-krisen