Ukas irritab-elle

En ny uke med korona går mot slutten. Samfunnet går sakte, men sikkert mot normalen, men det kan virke som at enkelte er helt uanfektet av situasjonen.

Digitalredaktøren i ELLE, Julie Marlen har generelt ganske mye på hjertet. Og litt av dette skal hun dele i sin nye spalte, Ukas irritabELLE.

Som du kanskje skjønner, er det hun selv som skriver denne introen om seg selv i tredjeperson...

Det meste går utover samboeren hennes innenfor husets fire vegger. «Stemmen hennes er som en brøyteplog», sier han.

Det tar hun som et kompliment. Nå er det på høy tid at andre kan få glede av «plogen».

Denne uka er det noe som har irritert henne/meg i åtte uker.

Nemlig mannen i tights eller sykkelshorts.

Han som helt sikkert har fått med seg at det er en pågående pandemi i verden, men bryr seg bare ikke om det.

For det viktigste for han er at han får ukens kilometer i beina eller i pedalene.

Drit i smittevern og pandemi. Far skal trene til Birken.

Å nei, det blir ikke noe Birken i år.

Han bryr seg ikke.

Han trener til Birken 2021. 2022. 2023 og 2024. Og med 75 prosent permittering fra jobb, så har han enda mer tid til å trene. 75 prosent mer faktisk.

Og der han sykler. Eller løper. Begge deler gjør han på gangfeltet. Apropos brøyteplog. Brøyter seg fram og bryr seg ikke om dama med barnevogn, eller den gamle mannen med rullator.

Han skal fram. Han skal perse.

75 prosent raskere enn i fjor.

Og der han sykler og løper i 75 kilometer i timen på gangfeltet, spytter han.

Ikke en. Ikke to, men gjentatte ganger.

Spruter spytt, snørr, smitte og pandemi rundt seg.

Neida, det er ikke sikkert at Lance Armstrong Ingebrigtsen har korona. For all del. Det ser ikke ut som at han har noen tegn til luftveisinfeksjon. Men det er prinsippet.

Jeg, dama med barnevogn og den gamle mannen med rullator må kaste oss i grøfta for å ikke bli truffet av klysa. Og for å være sikker, tømmer han neseborene i samme slengen.

I fart.

Lykke til med Birken 2021.

Og det må være den samme fyren jeg traff i frukt og grønt-avdelingen på Meny i stad.

Det er fredag og vi skal alle ha taco.

Jeg er så rutinert at jeg selvfølgelig ikke venter til fredag med å kjøpe avokado. Det grønne gullet, som nå er mer attraktivt å omsette enn dop.

Du får ikke tak i en «spisemoden» avokado på fredag i Oslo.

Glem det, Pluto.

Der jeg tar den første strømpen med rødløk jeg ser og legger i vogna, står han ved avokadoene og klemmer.

Det står skilt.

Uttrykkelig.

«Vennligst ikke ta på varer du ikke skal ha».

Er det tilfeldig at det er hengt opp ved siden av de «spisemodne»-avokadoene i topakk?

Nei. Det er ikke det.

Det er fordi vi ikke skal, eller kan, ta på alle pakkene med avokado, sirlig klemme og kjenne om akkurat disse avokadoene skal få være med meg hjem og bli verdens mest perfekte guacamole i kveld.

Han tar seriøst på alle pakkene. Alle.

Klemmer, kjenner, klemmer igjen. Slipper pakken ned og tar fatt på en ny.

Når jeg er ferdig med handelen og står og spriter hendene som en gal ved utgangen (på samme måte som jeg gjorde ved inngangen!) står han fortsatt og kjenner, klemmer, legger ifra seg og starter på nytt. Hver eneste avokado skal kjennes på. Enten skal han ha alle pakkene med avokado og lage guacamole nok til å dekke hele Mexico... Eller så er han så ignorant og egoistisk at han bare velger å overse den ganske så tydelige beskjeden.

Takk for at du er med på dugnaden.

Takk for at du ikke tar på varene du ikke skal ha.

Og god hELLEg.