Empati-revolusjonen: Det er lett å tenke på jorda som et brennende søppelberg. Men nå ser vi en ny bølge av empati sveipe over samfunnet, og du kan bli med og ri bølgen.

Derfor bør du gå for naturlige og økologiske produkter.

«Det har aldri slått meg at jeg kjenner folk som tror at klimakrisen er oppspinn»

At denne i vår tid høyst reelle globale trusselen er virkelig, er noe som er allment akseptert i min verden. Nå skal det sies at min verden stort sett består av kvinner, og at vi alle får våre daglige doser med nyheter fra de samme stedene. Vi lytter til de samme podkastene, følger de samme folka på sosiale medier, drikker kaffe fra identiske økologiske gjenbrukskrus og ikke sjelden dukker vi opp i tilnærmet like antrekk.

Men på en familiefest nylig – der vi fikk servert lunsj på plasttallerkener som ble spist med plastbestikk og skylt ned med vin i plastglass – oppdaget jeg at en av mine nærmeste slektninger, en høyt elsket onkel tidlig i 70-åra, fortsatt tror at den globale oppvarmingen er en myte. Jeg endte opp med å bli sittende ved siden av ham ved bordet, og da alle tallerkenene ble samla inn og kasta i søppelposer av plast, datt det ut av meg at det var en stor skam å begå slik et fælt og helt unødvendig terrorangrep på miljøet – bare for å slippe å vaske opp.

Miljøhysteri

Jeg hadde ikke forventa meg hans påfølgende like hissige kommentar og dirrende pekefinger om min venstrevridde generasjons miljøhysteri basert på tullete forskning. Stemningen ble brått ganske dårlig, og i en nokså skarp tone sa jeg at hans generasjon har det med å lukke øynene for klimaforandringene siden de selv er skyld i dem. Mulig jeg også sa noe om at hans bruk av plastgafler bidro til å kvele en delfin, og at dette måtte være grunn god nok til å heller bruke bambusalternativer.

Flere plukka opp samtalen, og diskusjonen spredde seg i begge retninger langs bordet. Da desserten ble servert (i plastskåler for engangsbruk), var vi ikke kommet et hakk lenger. Jeg forlot festen tidlig, og var både sint og litt skamfull for at konsekvensene av mine uttalelser hadde opprørt 30 personer, inkludert døtrene mine, som hadde vært vitne til at moren deres hadde ført verbal krig mot en haug med gamle folk. Og vertinna, som også er i 70-årene, ble skjelt ut for plastskammen i alles påhør. Uansett hva som ble sagt og ikke sagt ved det bordet, var min eneste synd at oppførselen min ikke var empatisk. Selv om det ikke er noen unnskyldning, så vet jeg at jeg ikke er den eneste som sliter med å relatere meg til andre mennesker på en forståelsesfull og imøtekommende måte i sosiale, politiske og kulturelle sammenhenger, settinger som fort kan bli preget av konflikter, angst, sinne og så mye bråk.

The Empathy Effect

«Empati er evnen til å både kunne oppfatte og bearbeide andres følelser og opplevelser, på en måte som viser omtanke og typisk fører til en omsorgsfull og medfølende respons», forteller Helen Riess, professor i psykiatri ved Harvard og forfatter av boka The Empathy Effect. Og med den definisjonen er det vanskelig å påstå at majoriteten av disse dagers diskusjoner om klima, politikk, like rettigheter og innvandring kvalifiserer til å bli kalt empatiske.

Siden disse temaene er så omstridte og en rask endring er så kritisk nødvendig, er det så lett å føle at vi ikke har tid til å lytte til Riess’ ord om «å lytte og tie, og kvele trangen til å ta igjen» – slik det kreves for å framstå empatisk.

Når det gjelder all slags menneskelig interaksjon, er ikke empati bare en fin idé. «Evolusjons-biologer mener at når det dreier seg om å overleve som art, er empati en av de aller viktigste menneskelige egenskapene,» sier Riess. «Uten vår evne til å oppfatte og forstå andres behov, hadde det ikke eksistert hjelp, samarbeid eller gjensidig tillit – vitale trekk som er grunnleggende for å kunne fungere sosialt og for vår evne til å trives.»

Empatisk samfunn?

Vi har, helt utilsiktet, skapt en verden som gjør det vanskelig å først og fremst reagere med empati. «Om det du ønsket deg var et system for å bryte ned folks empati, kunne du knapt funnet noe bedre enn det samfunnet vi selv har skapt,» sier Jamil Zaki, forfatteren av boka The War For Kindness – Building Emphaty In A Fractured World og professor i psykologi ved Stanford.

«Selv om våre individuelle og sosiale evner til å uttrykke empati ikke er noe som er målbart, finnes det målinger på dette, og linja på den grafen har pekt nedover i lengre tid nå,» sier Zaki.

Med eller uten disse målingene ... Dette er noe vi selv er klar over. I et britisk forsknings- prosjekt som ble offentliggjort i fjor, var det kun 12 prosent av deltagerne som følte at samfunnet var blitt mer empatisk det siste året. Mer enn halvparten følte at vi er blitt mindre imøtekommende i forhold til andre mennesker. Og kanskje nettopp dette er grunnen til at vi er i ferd med å se de første tegnene til endring; at vi nå gjør en innsats for igjen å bry oss om hverandre.

I sin første tale til nasjonen etter massakren i Christchurch- moskeen i mars, demonstrerte New Zealands statsminister Jacinda Ardern hvordan empati radikalt kan endre fokuset i et helt land. Selv om hun tydelig fordømte terroristen, var fokuset hennes primært på ofrene og på å oppfordre det sørgende publikummet til å ta vare på det store antallet innvandrere som var rammet av tragedien.

Ardern, som i en alder av 39 er verdens yngste kvinnelige regjeringssjef, hadde like før snakka om sin forpliktelse og sitt ønske om å skape en ny lederstil. Og hun viste, i praksis, hvor kraftfull empati er når den mikses med kjapp og konkret handling. En journalist i New York Times skrev: «Dette har vist at hun er en medfølende, men tøff og beslutningsdyktig leder, og at hun har vist en utmerket evne til å tale til og lede landet i denne krisa.» Siden empati er sosialt smittsomt, er det store sjanser for at vi som individer henger oss på når det blir uttrykt medmenneskelighet i det offentlige rom.

Millenniumsgenerasjonen

Bekymret for jorda vår