Kun noen få uker før bryllupet gikk Lisas kjæreste fra henne. Å reise jorda rundt hjalp henne sakte, men sikkert til å finne tilbake til gleden i livet.
«KANSKJE DU ALLIKEVEL BARE SKAL REISE?» sa faren min forsiktig. Det var sommeren 2015, og kjæresten min hadde forlatt meg for en annen kvinne – 12 uker før vi skulle ha giftet oss. Så i det som en gang var vår hytte, satt pappa og jeg og gikk igjennom alt som måtte avlyses. Da vi kom til bryllupsreisen til Sør-Afrika, sa pappa at jeg bare burde reise når jeg var klar for det. Akkurat da tenkte jeg at jeg aldri ville bli klar ...
Tolv år tidligere virket denne mannen som jeg skulle ha giftet meg med, som den helt perfekte livsledsageren. Så, etter å ha lovet meg at det alltid skulle være oss to, gikk han fra meg. Bare sånn ... Og så var jeg alene. Sjokket føltes som en eksplosjon.
Men dette er ikke slutten på historien. Tre år senere sitter jeg her og skriver – alene på en stein i Australia mens jeg ser utover en vakker bukt, etter å ha vandret på stier gjennom bushen og sett praktfulle fossefall i regnskogen og aboriginenes hulemalerier. Jeg tenker tilbake på sorgen; det var ufattelig vondt, det tok tid, men all smerten bidro til å styrke meg, og nå tenker jeg at jeg er lykkelig – og takknemlig – over å være her jeg er. Å reise jorda rundt, og virkelig ta inn over meg alle opplevelsene, har leget meg på måter jeg aldri hadde sett for meg kunne skje.
Ikke lenge etter den samtalen med faren min, var min yngste søster Georgina og jeg om bord i et fly på vei til det hellige området Timbavati i Sør-Afrika. Det er ingen ting som kan forberede deg på en bryllupsreise uten ektemannen din, men Georgina var der, og med sin kjærlighet og sin humor støttet hun meg og fikk meg til å tenke på andre ting. En kveld, etter en utflukt for å kikke på stjernene ute i bushen, så vi leopardunger som stod og drakk fra et vann. Opplevelsen var så vakker, og jeg bestemte meg for å fokusere på personen jeg var sammen med der og da. Det ble en fin uke sammen med søsteren min – med utallige kaffekopper med Amarula (sørafrikansk likør, red anm) i soloppgangen og tradisjonelle boma-middager under stjernehimmelen mens flodhester og løver som brølte i bakgrunnen.
Siden den gang har jeg vært på rundt 30 reiser, og hver og en av dem har vært en bit i puslespillet som har bidratt til å sette meg sammen igjen – til en bedre versjon av meg selv, til en med et nytt syn på verdens underverker. Til tross for smerten underveis, har dette vært viktige reiser som har lært meg mye, og ingen av dem vil noensinne bli glemt.
Makani Lodge, Timbawati Private Nature Reserve, suiter fra ca kr 6500 pr døgn pr pers (inkludert måltider, drikke og to daglige første- klasses ekskursjoner i Krugerparken, Sør-Afrikas største viltreservat).
ETTER TO MÅNEDER - FERIEN DA JEG MÅTTE VÆRE MIN EGEN HELT
«Vi må ha hjelp!» skrek Alex, venninna mi, mens motorbåten vår drev av sted. Vi hadde vært noen dager på øya Hvar i Kroatia, og nå hadde vi leid en båt for litt øyhopping. Etter en kjapp opplæring satte vi kursen utover i Adriaterhavet, og vi følte oss som fryktløse sjømenn på eventyr. I virkeligheten var vi mer som fyllesjuke Patsy og Edina fra Absolutely Fabulous – fulle av energi, men ute av kon- troll ... Etter en time hvor vi hadde lagt for anker i en øde bukt, var det ikke mulig å få start på motoren igjen. Vi måtte rope på hjelp, men det var ingen som hørte oss.
«Hva gjør vi nå?» spurte Alex, blek og panikkslagen. Etter å ha følt meg nærmest livløs i flere uker, var det noe som våknet i meg: «Jeg skal skaffe hjelp!» Så snart tidevannet hadde ført oss nærmere land, hoppet jeg over bord og begynte å klatre i steinura i flip-flo- pene mine. Mens jeg klatra det jeg var god for, slo deg meg at jeg hadde lest et sted at flesteparten av disse øyene er ubebodde. Et-ter en liten stund fikk jeg øye på en klessnor med flagrende lakener et stykke unna. Det stod en eldre dame ved snora, og jeg prøvde, med hopp og sprett og teatralske bevegelser, å få oppmerksomheten hennes, men hun bare stirret på meg. Heldigvis var det en mann som oppfattet situasjonen og kom meg til unnsetning, og sammen løp vi tilbake til Alex og båten. Hun så ut som en sjøstjerne, der hun stod med ett bein på klippen og ett på båten – i et forsøk på å hindre båten fra å bli knust mot de skarpe steinene. Det viste seg at vi hadde glemt å bruke choken ... Denne dramatiske dagen, og det at det gikk bra til slutt, fikk meg til å smile i flere uker.
Youth Hostel Villa Marija, rom i private leiligheter koster fra rundt kr 1500 pr natt.
ETTER FIRE MÅNEDER - REISEN SOM GA MEG TILBAKE SJELEFREDEN
Å holde meg opptatt var en måte å skyve unna de angstfremkallende scenene som uopphørlig utspilte seg i hodet mitt. Men jeg hadde behov for å skru dem av for godt, og det var der Sri Lanka kom inn i bildet. En jobbreise førte meg til den mytiske byen Kandy, omgitt av jungelkledde fjell og teplantasjer dekket av dis. Dette var en ekstrem og eksotisk sceneforandring, og å rusle langs innsjøen mellom urgamle templer gjorde det umulig for meg ikke å senke skuldrene og slappe av. Det ga meg rom for å kjenne på og aksep- tere sorgen, men signaliserte samtidig at dette var begynnelsen på å få til å legge de vonde følelsene bak meg.
OZO Kandy, Dream Lake, dobbeltrom fra cirka kr 780, ozohotels.com
ETTER ET ÅR - REISETRADISJONEN SOM LÆRTE MEG NOE OM KJÆRLIGHET
Helt siden jeg var bitte liten har vi pleid å reise til Portugal. Da jeg dro tilbake sammen med familien min et år etter at det skjedde, bodde vi, hele gjengen, sammen i en venns villa. Dette var gode og helende dager, med kaffe og fine samtaler på terrassen om morgenene sammen med mamma, løpeturer med søstrene mine og lange, glade grillmiddager med mye latter rundt bordet.
Da min ni måneder gamle niese tok hånden min mens vi bygget et sandslott, ble jeg et øyeblikk grepet av minner fra turer hit sammen med ham. Den gang bruddet var ferskt og jeg var mest knust, undret jeg meg på hvor jeg skulle gjøre av den sterke kjærligheten, de voldsomme følelsene i meg, når han ikke lenger var i livet mitt. Men da jeg satt der på Vale do Lobo-stranda – omgitt av mennesker som kjenner og elsker meg betingelsesløst – visste jeg, der og da, hvor disse følelsene skulle kanaliseres. Akkurat som de evige bølgene som ustanselig slår mot de okerfargede klippene, vil familien min alltid være der for meg.
– Til tross for smerten under- veis, har dette vært viktige reiser som har lært meg mye, sier Lisa.
TRETTEN MÅNEDER SENERE DEN LILLE FERIEN SOM GA MEG LYST TIL Å BEGYNNE PÅ NYTT
Venninnen min Holly lo høyt: «Du må strekke armene dine veeeldig høyt – og så spre dem og senke dem igjen – som en palme.» Klokka var sånn cirka 5.45 om morgenen på Ibiza, og etter at vi hadde festa hele natta, stod vi nå og beundret soloppgangen – og kanaliserte våre indre palmer. Fordi ... Ja, kun fordi. Vi hadde festa, hatt det ufattelig moro og flørta med spanske menn i seks dager. Og denne siste morgenen, da natta gikk over i dag og sola stod opp i et lys farget av en million strålende pasteller over det stille havet, satt vi der og lo. Av alt og ingenting. De siste tjue årene har Holly og jeg lagt planer, og endret planer, men akkurat der og da var vi så levende og lykkelige til stede i øyeblikket. Om jeg skulle måtte bevise at en ferietur med bestevenninna kan dra deg ut av kjærlighetssorgen, og løfte deg opp og få deg til å kjenne på ny entusiasme, ja, så ... Her er beviset: Det skjedde der, i akkurat det øyeblikket, i soloppgangen.
Hotel MiM Es Vivé, dobbeltrom fra ca kr 1200, hotelmimibiza.com
TO ÅR SENERE - BYEN SOM GA MEG HÅP
Etter et par år hadde jeg funnet rytmen som singel, og jeg var godt i gang med å stole på egen evne til å organisere livet mitt igjen. Mens jeg var med og feiret venninners forlovelser og fødsler, innså jeg at jeg i en alder av 32 aldri hadde vært på en reise alene. Og da det frøet først var sådd i hodet mitt, ble jeg ikke kvitt det igjen. I september 2017 sa jeg opp jobben min og gikk tilbake til frilans-tilværelsen. Jeg ville snu noe trist til noe fint, og jeg solgte forlovelsesringen min og kjøpte en flybillett til New York. Planen var å tilbringe noen måneder alene i et annet land, og for meg var dette et stort steg – men det var en sjanse til å ta tilbake kontrollen og finne ut hvem jeg er og hva jeg vil.
Jeg glemmer aldri da jeg satt i taxien fra flyplassen og fikk det første glimtet av Manhattans skyline, og i løpet av de neste 90 dagene falt jeg pladask for den pulserende tilværelsen og den levende gatekunsten i East Village, mursteinsbygningene og jazzbarene i West Village, ja, selv for skyskraperne som penetrerte skyene og all storbystøyen. Jeg oppdaget nye kriker og kroker, og fant ut hvor de lokale gikk når de skulle spise pizza. Jeg ble aldri lei av å gå over Brooklyn Bridge, å sykle gjennom Central Park eller å ta ferga ut for å se på Frihetsgudinnen. Jeg gikk på museer og barer alene, jeg snakket til fremmede, jeg fikk nye venner – og jeg gikk ut med fine karer. Jeg holdt ut i Airbnb-krypinn med kakerlakker og all slags pussige folk, og andre ganger delte jeg ordentlig koselige leiligheter med morsomme mennesker.
Jeg tilbrakte mye tid alene, men jeg lærte meg å være alene på en god måte. Tiden i New York ga meg en trygghet på meg selv som jeg aldri hadde følt tidligere, og det ble en avslutning på noe jeg aldri hadde trodd at jeg skulle greie å komme over. New York er en til tider svimlende storby, men den får deg til å skjønne at alt er mulig. Byen ga meg håp, og det tok jeg med meg hjem i kofferten.
Siden bruddet har Lisa vært på rundt 30 reiser. Fra Australia til New York til Oman.
TO OG ET HALVT ÅR ETTERPÅ - TUREN SOM GA MEG LYST PÅ MER
«Bare så du er klar over det, så er det ikke mulig å snu her,» sa guiden min mens han klipset seg fast til jernkabelen. Vi hadde klatra i deler av Al Hajar-fjellene i Oman, og var i ferd med å ta oss over rutas bratteste fjellvegg. Vi hadde nådd «the point of no return», og jeg stoppa opp, følte meg helt lammet, men ganske snart tok adrenalinet over og jeg kom meg videre. Jeg tvang meg til å se ned, og tok inn den mest fantastiske utsikten noensinne. Det ble en sånn «kjenn på frykten, men gjennomfør allikevel»-klisjé, men definitivt en metafor på hvor langt jeg hadde kommet meg videre.
At jeg tok et steg ut av komfortsonen og lot mitt indre kompass lede meg til et eventyr som dette, har gitt meg et inspirerende perspektiv som jeg vil basere framtiden min på. Og skulle jeg nå ha vekslet noen ord med den personen som jeg en gang var; livredd for veien videre, ville jeg sagt at ja, det blir tøft, og noen ganger et helvete, men omfavn følelsene dine og kjenn på dem; de vil også berike og styrke deg.
Passet mitt vil alltid kunne minne meg om alle disse opplevelsene som gjenoppretta meg – og om verden som fortsatt venter på meg der ute.
Alila Jabal Akhdar, dobbeltrom fra ca kr 5300 (klatreturer med guide kan bookes via hotellet), alilahotels.com.
