Fordelene med styrketrening

Holder du deg til kardio-øvelser på trenings-senteret, og ville ikke kunnet skille én vektstang fra en annen? Det er på tide å overvinne frykta og omfave din egen styrke.

I den grad jeg ikke er (eller – spoiler alert! – ikke var) en person som trener, er ingen underdrivelse. Jeg avslutta mitt siste medlemskap på treningssenteret en gang på 90-tallet. Jeg gjorde Ashtanga-yoga i et par år – det er ingen tilfeldighet at dette var i den perioden da Gwyneth Paltrow bana vei for både folkeopplysning og en enorm Hollywood-hype – fram til jeg slutta. Kroppen var fin og myk, men jeg kjeda meg. Jeg har aldri vært medlem av noe idrettslag, ikke engang av dem som har størst satsing på digge drinker etter kampen. Jeg klatrer ikke, kan knapt svømme og ender alltid med å velge feil fottøy når jeg blir dratt med på fjellturer. En gang betalte jeg over 5000 kroner for seks uker med PT. Den økta fullførte jeg faktisk – før jeg i seiersrusen fornøyd vendte tilbake til sofaen hjemme hos meg selv.

Trene fire ganger i uka

Så hva gikk galt? Var det min mangel på evner eller mangelen på selvtillit? Jeg har fortsatt ikke noe godt svar på det. I skoleåra handla ikke gymtimene om å ta vare på helsa eller å utforske fordelene ved å ha en smidig, velfungerende kropp. Det handla mer om «spillet»; om å konkurrere og vinne – og for meg virka det skremmende, og jeg var redd for å mislykkes. Å feile i individuelle idrettsøvelser var stort sett kun pinlig, men om jeg svikta i lagspill, endte det med hets og sinne fra mine mer talentfulle lagkamerater. For å unngå tap endte jeg, mer eller mindre frivillig, opp med å vokte målet. Heller ikke dette var noen suksess – jeg var fortsatt sistevalget hver gang spillerne skulle plukkes ut – så jeg begynte å skulke gymtimene. Det var selvfølgelig ingen god løsning, men jeg slapp iallfall den ekstra ydmykelsen det var å prøve og feile.

Så – til poenget – hvordan endte jeg opp med ikke bare å trene fire ganger i uka, men med personlig trener og en liten besettelse for Nike Metcons – pluss en Instagram-profil som betaler lønnen min i form av annonser for proteinpulver og kreatin?

Trening under pandemien

Som med mye annet som har skjedd den siste tiden, kan du også henge min transformasjon på pandemi-knaggen. Å jobbe hjemmefra, det vil si at jeg slapp å pendle to timer daglig, ga meg mer tid. Og da det ikke lenger var full nedstengning, rusla jeg innom det lokale pilates-studioet et par ganger i uka. Dette fikk meg ut av huset, og siden mesteparten av treningstimen foregikk i liggende positur, føltes det egentlig ikke som trening. Jeg likte det faktisk, men det jeg likte enda bedre var at etter en stund oppdage jeg små, men merkbare forandringer på kroppen: Lårene mine føltes fastere, og bicepsene var mer definerte og synlige.

Så en dag, da jeg gikk på en av disse turene i nabolaget som myndighetene anbefalte at vi tok under pandemien, kasta jeg et blikk på et treningssenter. På grunn av navnet på senteret – Pure Muscles – hadde jeg lagt merke til det før, og det pussige navnet hadde alltid fått meg til å fnise. Men denne dagen lo jeg ikke, fordi pure muscles med ett føltes som noe jeg muligens hadde lyst på.

Et samfunn dominert av kostholds-kultur

Jeg er så heldig at jeg aldri noen gang virkelig har slitt med kroppsbildet mitt, men jeg kan ikke late som om jeg har vært immun mot å leve i en tid og et samfunn som er dominert av en kostholds-kultur, der målet alltid har vært, og kun er, å bli mindre. For den ene halvdelen av hjernen min føltes tanken på styrketrening ekstremt utfordrende; å skulle gå i gang med en form for trening som ikke eksplisitt eller implisitt lover å gjøre meg tynnere, føltes nesten overskridende. Men, av samme grunn, var det noe som sa meg at dette kunne være en form for selvomsorg eller helbredelse.

Selvsagt storma jeg ikke inn og signerte kontrakten der og da. Jeg gjorde det som en hvilken som helst normal person ville ha gjort – jeg gikk hjem og starta med å stalke treningssenteret på sosiale medier. På trygg avstand på telefonen min kunne jeg spionere og sjekke ut hva som egentlig foregikk der. Som jeg mistenkte, fantes det et virvar av apparater i krom og svart, stativer for uidentifiserbare formål (tortur?) og en hel haug med mannfolk med veldig brede skuldre. Men innleggene avdekket også en generell oppmuntring, noen veldig fine mursteinvegger (bygningen har tidligere huset en fabrikk) og kvinner, inkludert én spesiell – Suzi Ross-Dickie – som var lederen for de personlige trenerne. Jeg sendte henne en DM.

Progressive Overload

Da vi møttes, nevnte hun ordene progressive overload. Jeg nikka og smilte, men for å være ærlig hadde jeg ikke peiling på hva hun snakka om eller hva jeg bega meg ut på. Jeg hadde kun en vag idé om at det kunne være fint å bygge litt mer styrke – jeg hadde jo lest nok artikler om emnet til å ha fått med meg at muskelmassen avtar i takt med at alderen øker, og at å forebygge det er en god ting – men jeg hadde absolutt ingen idé om hvordan dette foregikk eller hva det involverte.

Og så viste det seg at det jeg hadde meldt meg på var en introduksjon til vektløfting av den typen som jeg selv og på egen hånd før ville ha betrakta som komplett idioti. De fleste øktene innebar de store vektstengene, baseøvelser eller såkalte compound lifts. For det meste inkluderte dette en vektstang med vektskiver i begge ender, og øvelsene med disse får fart på flere muskelgrupper: knebøy (stang over øvre del av ryggen eller skuldrene); brystpress (liggende på benk og skyve stanga opp og ned); markløft (trekke «dødvekta» til stanga opp fra gulvet) og deretter noen øvelser som er retta mot individuelle muskler, ofte på et apparat bygget for dette formålet eller med manualer. Noen av disse måtte jeg trene meg opp til å kunne trene med – selv en tom vektstang veier 20 kilo – men det tok ikke lang tid før jeg visste hvordan utstyret skulle brukes. Og det viste seg at jeg hadde hatt rett i mine mistanker – det var tortur.

Men jeg elska det. Jeg ELSKA det. Ganske så kjapt innså jeg at alle disse menneskene som skrøt hemningsløst av trening ikke bare løy for seg selv og alle andre. Det fikk meg til å skjønne hvorfor enkelte faktisk ser fram til å dra på treningssenteret. (Siden jeg begynte, for omtrent et år siden, har jeg kun gått glipp av én – en eneste én – planlagt treningsøkt. Mitt tidligere jeg stiller seg undrende til hvem jeg nå er.)

Men hvorfor elsker jeg det? For det første … La oss si det som det er: Det ser kult ut. Her kan du knipse StairMaster-selfier i kult, matchende treningstøy. Jeg liker å hente vekter og gjøre krav på benken. Jeg liker å gå bort i frivekt-avdelingen og få et overblikk og plukke med meg manualer, stenger og kettlebells, og la de frie vektene jobbe med og for meg uten at jeg har en fullstendig plan for det jeg driver med. Da føler jeg meg, for å være ærlig, som litt av en badass – selv om jeg ikke løfter mer vekt enn tilsvarende din bestemors handleposer.

Argumenter for ikke å trene

Jeg liker at det, selv om det er tungt, også er … Ja, lett. Hovedargumentet for ikke å trene de siste årene har vært å miste pusten. Jeg hater den sviende, gispende følelsen. Og jeg vet at jeg ikke er alene om dette, men nå kjennes den følelsen mer som en insisterende påminnelse på min egen fysiske utilstrekkelighet – fordi godt trente folk blir jo ikke andpustne. Og når man trener med vekter, er ikke dette noe man trenger å bekymre seg for. Du gjør settet ditt (vanligvis 8 til 12 reps, noen ganger så mange som 15 – og noen ganger bare 1 eller 2, hvis du løfter på ditt absolutte maksimum), og så tar du en pause. Etter pausen fortsetter du.

Du blir litt svett, du puster tungt, hjerterytmen din øker, men du er ingen pesende geléklump som vet at du har 45 minutter igjen av samme greia. Og du vil oppdage at det er ganske mange ting du kan gjøre 8 til 12 ganger – hvis du går inn for det.

Men det aller beste ved å løfte vekter, er at du ikke trenger å være redd for å mislykkes. Og det er hele poenget. Det viser seg at det er nettopp dette progressive overload betyr: For å få alle fordelene av styrketrening, må du pushe musklene dine til «nesten mislykkes»-punktet, eller rett og slett til ytterpunktet, hver gang du gjør øvelsene. På den måten får de kjenne på skaden; mikroskopiske tårer i muskelfibrene – som igjen bygger opp kroppen din og gjør den sterkere. Det er ingen skam å mislykkes med et løft, det er ingen som straffer deg for det, det betyr bare at du befinner deg ved grensen din – som er akkurat der du skal være.

Men det som gjør treninga virkelig vanedannende, er måten grensene dine forandres på. Fem kilo den ene uka er 10 kilo den neste. Du legger på en vektskive til for å se om du kan løfte stanga. Og det kan du. Framgangen er uunngåelig og ubestridelig, og du vil alltid ha mer.

Personlig trener

Nå får jeg det nok til å høres enkelt ut, men det er ingen tvil om at det å ta spranget inn i vektverdenen eller et dedikert løftesenter, kan være skummelt. Selv hadde jeg aldri klart det uten Suzi. (Jeg hadde to økter med henne i uka i seks måneder. Fremdeles trener jeg med henne en gang i uka, og jeg sender henne stadig utallige meldinger for å bli minnet på hvordan de forskjellige apparatene fungerer. Hun er svært tålmodig.) Å ha en personlig trener er selvfølgelig et stort privilegium, men hvis du er interessert i vekter og har råd til en eller to PT-timer, kan det være til stor hjelp. I motsatt fall er det uendelig mange muligheter på nettet. Men det er verdt å ta spranget – fordi når du gjør dette, vil du oppdage noen ganske universelle sannheter: De fleste på treningssenteret er hyggelige, eller, i det minste, likegyldige til hva du gjør. Og det er slett ikke så skremmende som det kan se ut som fra utsiden.

Å løfte vekter har forandra kroppen min på en måte jeg aldri hadde trodd var mulig. Suzi og jeg er enige om at det ikke handler om estetikk, men … Lårene mine er faste, og rumpa mi er rundere. I en alder av 44 år er jeg i min beste alder kroppsmessig. Og det handler om estetikk, men også om så mye mer. Du får ikke denne typen selvtillit av å straffe deg selv, av alltid å være mindre, men kun av å ville være mer. Etter noen tiår der jeg ikke har tatt mer plass enn en høflig, litt fjern kollektivkompis, stiller jeg nå krav til kroppen min. Og til min store forundring og glede responderer den. For meg er dette en helt ny form for konversasjon mellom oss.

Andre livsstilsendringer

For å få optimalt utbytte og progresjon av treninga, må du, etter at du har stressa kroppen, følge opp med det den trenger av søvn, proteiner og nok kalorier til å bygge den opp igjen. Du må med andre ord hvile, ernære deg selv og spise. Egenomsorg er en essensiell del av et seriøst program. Og tegnet på suksessen din er at du blir større, men ikke stor. Det er en spøk som handler om at hvis du lar være å trene vekter i frykt for å bli «bulkete», er det som å la være å ta kjøretimer for ikke å bli Formel 1-mester … Her er det altså ingenting som skjer «ved et uhell». Men du kommer heller ikke til å se skjør og sårbar ut hvis du trener med vekter. Du vil se ut som om du er kapabel til å stirre i senk en kultur som har sagt at svakhet er ment å være tiltalende – siden det er vanskelig å føle noe annet enn stolthet over hver millimeter med muskler du har fått når du vet hvor hardt du har jobba for det.

For mennesker med overaktive, angstfylte hoder (sånne som jeg), kan jeg ikke forestille meg noe bedre å gjøre. Delvis på grunn av at når du prøver å løfte kroppsvekta di eller mer fra gulvet, finnes det ikke ett eneste rom igjen i hodet for én eneste tanke – bortsett fra hvor ekstremt tungt dette er.

Men også delvis fordi at hvis du trenger en påminnelse om at du er sterk, og flink, og at du hele tiden vokser som menneske, ja, da er det ingenting som slår det å gå inn på et treningsstudio og bevise det for deg selv flere ganger i uka.

Fellesskap

Og så liker jeg å føle meg som en del av et fellesskap av kvinner som løfter – fra kvinnene på treningssenteret som knuser mine personlige rekorder mens de varmer opp, til dem jeg følger på sosiale medier. De virker så selvsikre og målbevisste, og så villige til å prøve tøffe ting. Jeg prøver å være mer som dem.

Noen ganger føles det litt tullete. Jeg tenker på formødrene og forfedrene mine, som sannsynligvis bevarte sin muskelmasse gjennom edle, verdige aktiviteter som smed eller bonde, og lurer litt på hva jeg egentlig driver med i et rom dedikert til å flytte rundt på spesialproduserte metalldingser.

Men en fredag da jeg befant meg på treningssenteret rundt lunsjtider og sjekka telefonen mellom settene, leste jeg nyhetene om at den konstitusjonelle retten til trygg og lovlig abort var fjerna i 22 delstater i USA. Med tårene rennende la jeg meg tilbake på benken med en hantel i hver hånd, og begynte å telle ned repetisjonene. Ironien i at jeg ligger på andre siden av kloden og prøver å styrke kroppen min mens andre kvinner mister retten til selv å bestemme hva som skjer med deres … Det er vanskelig å ikke tenke på makt og kontroll, og på hva det vil si å besitte kontrollen over seg selv. Mens jeg lå der flytta jeg metall gjennom lufta. Det var tungt, men det skjedde. En, to, tre, fire. Jeg er i kroppen min, og jeg kan kjenne musklene mine bevege seg. De gjør det jeg ber dem om; de gjør det de kan. Fem, seks, sju, åtte. Jeg kan føle meg trist og sint, men jeg vet at jeg ikke kommer til å mislykkes med dette settet – fordi jeg overhodet ikke føler meg svak. Ni, ti, elleve, tolv.

Jeg setter meg opp, tørker øynene og tar en pause. Kun en liten én. Så kjører vi på igjen.