Forhold: Hva kan vi lære av tilbakelagte, mislykka forhold? ELLEs journalist gikk i parterapi – alene – for å finne det ut.
ELSKER, ELSKER IKKE ...
Da jeg runda 30, hadde jeg hatt noen forhold med flere fine menn, men det hadde ikke blitt noe mer med noen av dem. Siden disse mennene hadde vært så bra, begynte jeg å lure på om det var jeg som var problemet. Av natur er jeg både impulsiv og engstelig – en kombinasjon av to sterke, motstridende karaktertrekk som ikke alltid er optimalt i et forhold.
Og så var det denne håpløsheten ...
Et par måneder før det siste bruddet, det bruddet som fikk meg til å ta beslutningen om å kontakte en terapeut, hadde jeg vært overstadig beruset på en fest som tok helt av, og dagen derpå var jeg helt lammet av angst.
Jeg kjente på denne ekstreme fortvilelsen, og det føltes som om jeg hadde et stort svart hull inni meg. Et svart tomrom fylt med dansende demoner.
Etter noen dager gikk det opp for meg at dette var noe som ikke ville gå over.
Det roet seg jo, men jeg forstod at dette hullet inni meg egentlig var der hele tiden.
«Så ...» sa han, og fant fram notisboka. «Hvorfor er du her?»
«Jeg ... Jeg ...» Munnen min åpnet og lukket seg som en fisk på land.
«I e-posten din skrev du at du gjør ting, men i ettertid er du ikke sikker på hvorfor du gjorde dem.»
«Ja,» sa jeg. «Forholdene mine funker ikke, og de tar slutt. Jeg tror det er jeg som er problemet.»
«Ok,» sa han. «Forell meg om forholdene dine.»
«Kjærlighetssorgen er alltid grusom, også om du selv har tatt initiativ til bruddet. For meg
ble det mest smertefulle å måtte konfrontere meg selv med hvem jeg var uten den andre personen.»
MIN FØRSTE KJÆRLIGHET ...
Jeg møtte den første kjæresten min på en fest da jeg var 15. Du kjenner den følelsen av å være så besatt av noen at du vil være nær og røre ved han hele tiden?
Så sterkt at du har lyst til å putte fingrene dine i munnen hans så du kan berøre ganen? Så besatt?
Ting jeg husker om dette forholdet: Lukten på soverommet hans, den smale senga, kliningen, festinga, at vi holdt hender.
Han var seks måneder yngre enn meg og veldig rampete.
Mens jeg hele tiden var full av bekymringer (jeg var for feit, jeg gjorde det ikke bra nok på skolen, jeg kunne ikke få råd til egen bolig, jeg hadde for få venner og for mye kroppshår), var han populær og morsom og levde 100 prosent i øyeblikket – som om det ikke fantes en bekymring i verden.
Jeg mista møydommen min under et kjapt knull en juni-ettermiddag to måneder før jeg fylte 16.
Etterpå følte jeg at vi burde gjøre det en gang til – for å være helt sikker på at det var gjort.
Og så ... Det var som om den nå forsvunne jomfruhinna også tok med seg siste rest av min evne til å tenke rasjonelt.
Hele min verden dreide seg om han. Istedenfor å være sammen med venninnene mine i friminuttene, loket jeg rundt i skolegården og så etter ham.
Jeg sendte ham triste meldinger som jeg alltid lengselsfullt avslutta med «tmt» (tekst meg tilbake).
I helgene var den smale senga hans hele min verden. Det var ikke bare på grunn av ham – det var hele boblen; lukten av hodebunn, av sæd ... Jeg levde inni meg selv og i øyeblikket.
Det ble en åpenbaring.
Men det ble ikke mye tid til overs for venninnene mine. Jeg var så opptatt med å leve ut meg selv i forholdet. En kveld sendte bestevenninna mi meg en melding.
Bare noen få måneder tidligere hadde vi snakka så lenge sammen på telefonen at faren hennes hadde kobla fra fasttelefonen.
«Hei! Kan du snakke nå?» Jeg var i min helt egen verden, og bestemte meg for å ringe henne senere. Det gjorde jeg aldri.
Han og jeg var veldig forelska, men den slags brennende lidenskap har det med å slukne.
Vi krangla så å si hele tiden. Så, en fredag ettermiddag, 18 måneder inn i forholdet og etter nok en runde med skriking og spetakkel, ba han meg om å sette meg ned.
Så sa han, på en veldig voksen måte, «Alex, dette funker ikke».
Jeg ble rysta av de ordene.
«Er det mora di som har bedt deg om å si dette?» spurte jeg.
«Ja,» sa han med et skuldertrekk.
Jeg rev til meg tingene mine og strøyk på dør. På veien mot togstasjonen følte jeg meg helt tom.
Jeg stod rett opp og ned der på fortauet i 10 minutter. Jeg visste at om jeg gikk på det toget og reiste hjem, så ville det være slutten på forholdet.
Nå som jeg hadde opplevd kjærlighet, hvordan skulle jeg kunne leve uten?
Nærværet hans hadde hatt en trygg og beroligende virkning på meg, så hvordan skulle jeg greie å gå tilbake til å være alene?
ET NYTT FORHOLD ...
Jeg begynte å ligge med en eldre mann (vel, jeg var 16 og han var 23, noe som virka steingammelt den gangen).
Han hadde sin egen leilighet og bil. Sammen med ham kom jeg inn på klubber, selv om jeg var mindreårig, og dette var en god kompensasjon for mangelen på kjærlighet.
Ting jeg husker om dette forholdet: Morgensola gjennom Ikea-persiennene, lyden av det bankende hjertet hans, indie-musikk og et bilkrasj (bokstavelig og emosjonelt).
Jeg var et levende mareritt.
Jeg brukte ham til å lindre kjærlighetssorgen min, men jeg ga ham aldri noe tilbake.
Uten noen form for entusiasme lå jeg i senga hans og deltok passivt i sexen, og jeg slutta å spise.
Jeg takka nei til alt han tilbød av mat, jeg gikk ned i vekt – og for første gang i livet mitt var det lett å slanke seg.
Jeg var overbevist om at jeg aldri kom til å bli lykkelig igjen, men i det minste var jeg tynn – og han kjørte meg rundt dit jeg ville i bilen sin.
Vi slo opp etter seks måneder.
Jeg hadde sagt ifra om at jeg trengte litt tid for meg selv, men han dukka opp på døra allikevel.
Det ledet til en kjempekrangel som endte med at jeg slo opp, med foreldrene mine som tilskuere.
«Se hvordan han behandler meg,» skrek jeg til dem idet han gikk.
I bakgrunnen ljomet Cash In The Attic ut av høyttalerne. Foreldrene mine var lamslåtte.
«Nå har det gått en uke ...» stod det i meldingen som poppet opp på den rosa Motorola-telefonen min.
«En uke siden hva da?» tekstet jeg tilbake.
«Siden du slo opp med meg,» svarte han 10 minutter senere.
Jeg tenkte på at han, en morgen vi lå i senga hans, hadde sagt at han elsket meg.
Jeg latet som om jeg sov – fordi jeg ikke kunne si det samme til ham.
Jeg elsket ham ikke. Kjærlighetssorgen hans var vond også for meg, men jeg var altfor feig til å svare ham.
Neste gang jeg så ham, så han bare rett igjennom meg – som om jeg ikke var der.
Jeg bestemte meg for å være mer medfølende neste gang.
I bunn og grunn følte jeg meg takknemlig; noen hadde tross alt elsket meg uten at jeg var blitt påført noen følelsesmessige skrammer.
Det var litt godt. Jeg var egentlig verken ensom eller trengende. Å ha det konstatert, var også godt. Jeg kunne være alene og allikevel ha det helt greit. Godt å vite.
Senere traff jeg på ham, helt tilfeldig, noen ganger.
Sist jeg møtte ham, fortalte han at han hadde giftet seg og fått barn.
«Du ser bra ut, Alex,» sa han. «Og jeg er så glad for at du har fått det livet du alltid har ønsket deg.»
I betydning av at jeg er en skribent, som jeg alltid har hatt lyst til å bli. Jeg smilte og nikket.
HAN JEG SKULLE GIFTE MEG MED ...
På universitetet møtte jeg en mann som jeg ville gifte meg med.
Han var vanvittig flott å se på og veldig snill.
Forholdet vårt var ALT: godt, dårlig, sunt, ødeleggende, fylt med fortvilelse og fylt av undring.
Vi var sammen i 10 år, vi ble voksne sammen – og så slo vi opp.
Ting jeg husker om dette forholdet: Følelsen av tilhørighet, den vonde ferien i Egeerhavet, lukten av nystrøkne klær, at vi dansa i Serbia klokka sju om morgenen, de endeløse samtalene.
Nedtegna på papiret, svart på hvitt, så ser jeg at dette bruddet aldri burde ha skjedd.
Men det som står på papiret og det som foregår i hodet mitt er to helt forskjellige ting.
Stabiliteten i forholdet var berusende, men kanskje ikke distraherende nok.
I løpet av tjueåra mine begynte indre, tidvis dansende, demoner å bli enda mer rastløse.
De var lettere å ignorere mens jeg var i forholdet, men jeg kunne ikke holde dem helt rolige, da heller.
Jeg utvikla pussige vaner som overspising, overdrikking, pornoavhengighet og en flørt med andre rusmidler. Det var noe som ikke stemte med meg, men hva?
I stedet for å ta tak i problemene – fordi «hva i h ... er det som skjer med meg?» er et stort spørsmål – lot jeg det går utover forholdet.
Jeg oppførte meg virkelig, virkelig ille. Hele det siste året vi var sammen, var jeg sur og slem. Jeg krangla om absolutt alt, og vi hadde det vondt, begge to. Nå skammer jeg meg over oppførselen min den gangen.
Da det nærmet seg slutten, utbrøt han irritert:
«All denne usikkerheten er så vond at det er bedre å bare ta en beslutning og stå for den.»
Da det omsider var slutt, så angret jeg bittert.
Jeg hadde angstfylte drømmer om nettene, der jeg drømte at jeg drepte småbarn.
Når jeg våkna etter en sånn natt, kunne jeg tenke: Nå når det er slutt, vil de barna vi planla å få sammen aldri bli født.
Kjærlighetssorgen er alltid grusom, også om du selv har tatt initiativ til bruddet.
For meg ble det mest smertefulle å måtte konfrontere meg selv med hvem jeg var uten den andre personen.
Det førte til så mange bekymringer og til uhorvelige mengder med frykt.
Å være sammen med en person så lenge, med en som var så solid og positiv, hadde gjort meg sterkere.
Men nå ... Nå revnet det for meg.
Etter hvert mente han at vi måtte kutte all kontakt, siden det å snakkes innimellom verken gjorde ham eller meg godt.
Selv om jeg, ut ifra et logisk perspektiv, var enig, så hatet jeg det.
Da jeg ble helt alene, trodde jeg at jeg skulle eksplodere av lengsel.
Jeg satt og stirra på hans sist sett på WhatsApp: 11.29, 12.02, påkoblet, 12.50, 13.04.
Når vi møtte på hverandre i venners bursdager, følte jeg meg helt desperat.
«Jeg har ikke følelser for deg lenger,» sa han en gang.
Og jeg trodde hjertet mitt skulle briste.
Nå er han i et nytt forhold, et sunnere ett.
Jeg er glad for å kunne kalle ham vennen min, og kjæresten hans er også blitt en god venninne.
«Jeg kunne ha hjulpet deg,» sa han et år etter at vi hadde avsluttet forholdet.
«Jeg kunne foreslått parterapi.»
Men jeg måtte gjøre den biten på egen hånd. Jeg var ikke klar den gangen.
DET EKSPERIMENTELLE FORHOLDET
I kjølvannet av katastrofen kasta jeg meg inn i en ny type forhold. Et ikke-monogamt ett.
Og det var fantastisk! Han var fantastisk! Han var støttende og morsom, og vi spiste god mat, lo masse og hadde veldig god sex. Demonene mine skjøv jeg under teppet.
Ting jeg husker om dette forholdet: Roma, New York, Miami, New Orleans, dessert etter middag hver dag og at jeg gråt så mye at han til slutt ikke orka å se på meg lenger.
Polygami er et noe udefinerbart konsept. For oss starta det som en spøk.
I praksis skulle det innebære at vi begge kunne ha sex med andre et par ganger. Og det var greit.
Mer enn noe ønsket vi frihet i forholdet, begge to, men det finnes som kjent ingen generell bruksanvisning som passer alle.
Til sjuende og sist slo vi opp fordi vi ikke fikk det til å fungere.
Vi kommuniserte ekstremt dårlig, og hver eneste samtale kulminerte i drama og spetakkel.
Jeg syntes han var kritisk og sta, han mente jeg var uberegnelig og latterlig.
Begge deler er helt riktig om både ham og meg. Men igjen ... Da øksa falt, kunne jeg nok en gang ikke slippe taket.
Til tross for at jeg der og da var i besittelse av venner, fine folk, sånne som hadde vært mangelvare i tenårene, og med dem mengder av varme og medfølelse, og en så vidt gryende selvinnsikt, var jeg overhodet ikke i stand til å konfrontere egoet mitt.
Jeg kjempa og kjempa for å redde forholdet, mens han bare ble mer og mer lei og sliten av maset.
Til slutt slo vi opp i en park. Jeg satt og studerte de fine linjene på bladene på trærne og den blå himmelen.
Det var sent på sommeren, men allikevel vårlig i lufta; en vårfølelse som en frisk start, liksom ... Tenkte jeg. Jeg spurte ham om han tenkte det samme. Det gjorde han ikke.
«Forhold kan fungere som en støttebandasje. De kan benyttes til å skjule gamle arr – og å lindre smerten i korte eller lengre perioder – men de kan ikke helbrede deg.»
EN ANNEN TYPE KJÆRLIGHET ...
Jeg ble født i 1988 mens kommunismens siste kalde pust sveipet over Romania.
Vi bodde i en høyblokk i en industriby midt i fjellkjeden Karpatene.
Mitt livs første kjærlighet forsvant ut av livet mitt da jeg var fire år gammel.
Forholdet til faren min var kort og vanskelig.
Jeg ville så gjerne ha ham der, men jeg var også, av ulike grunner, veldig redd ham.
Frykt, desperasjon, kjærlighet, lengsel; hvordan er det mulig å forene disse enormt store følelsene når man er så ung? Det går ikke.
Du bare vokser opp imellom og blant dem – og rundt deg vokser det et knallhardt syregrønt skall.
«Hva har forholdet til faren din lært deg om menn?»
Terapeuten så på meg mens han venta på svaret.
«At menn er grusomme og voldelige, og at de forlater deg?»
Vi satt og grunnet over påstanden, begge to.
«Det er ikke sånn jeg føler det i forhold til menn,» protesterte jeg.
«Jeg liker menn. Jeg har hatt fine forhold med gode menn.»
Han påpekte at i henhold til det jeg hadde fortalt, hadde forholdene mine vært preget av frykt, desperasjon, kjærlighet og lengsel.
Om forholdene hadde manglet noen av disse ingrediensene, hadde jeg enten prøvd å tilføye dem – eller jeg hadde gått.
«Vi mennesker slutter aldri å ønske oss det vi ikke fikk i ung alder.»
Terapien i fjor sommer lærte meg at forhold kan fungere som en støttebandasje.
De kan benyttes til å skjule gamle arr – og å lindre smerten i korte eller lengre perioder – men de kan ikke helbrede deg.
Gjennom hele livet mitt har følelsene mine vært eksplosive – både de gode og vonde, av frykt og kjærlighet.
Men de eneste gangene jeg virkelig hadde konfrontert dem, var i de tilfellende der jeg lå i senga, alene og med et knust hjerte.
Sex var alltid bra for meg; sexen la en demper på det angstfylte tankespinnet.
Å la være å spise føltes godt; det ga meg en følelse av å ha kontroll.
Stabilitet ga meg en pause i følelseskaoset, og å lage drama tok fokuset bort fra selvgranskning.
Men helt alene, uten distraksjoner, vendte de vonde minnene tilbake.
Og disse følelsene lot seg ikke ignorere.
Nå er jeg alene, og jeg har det bra. Jeg er heldig som har vært i flotte forhold med menn som har behandlet meg bra. Jeg har gjort mine feil, men jeg er fortsatt venner med alle eks-kjærestene mine, og jeg tenker at det sier litt ...
Faren min har jeg ikke noe forhold til, og frykten for å bli forlatt vil nok alltid være i meg.
Terapien har lært meg at man i et forhold kan lære mer om sitt eget potensial; om hvem du er i stand til å være, hvor vid horisonten din kan bli og hvor mye du er i stand til å utvikle deg.
Det jeg også forstod, er at du lærer mye av kjærlighet, men på langt nær like mye som du lærer av et knust hjerte.
Les også:
Stjernetegnene som passer bra sammen
