Hormonella

Hormonella tar over: I går leste jeg en bok for min datter. Det er en bok jeg har lest for henne utallige ganger, snart behøver jeg ikke boken, for jeg kan hele utenat. Det er èn av flere bøker som skal hjelpe og gi barna språk og forståelse rundt følelser.

"Sint"

Favoritten til datteren min er boken “Sint”. Hovedpersonen Selma klikker helt fordi hun ikke får en kjærlighet på tivoli. På siste side stå det “Vi kan ikke få alt vi vil. Neste gang du kjenner at sinnataggen kommer fresende, kan det være lurt å stoppe opp og tenke seg litt om. Det går for eksempel an å lage en ønskeliste. Da vinner du over sinnataggen”.

Jeg har lest den boken så mange ganger at jeg ikke lenger hører hva jeg sier høyt til datteren min. Jeg bare leser på repeat. I går kveld var annerledes. Vi hadde nemlig begge to hatt en episode hvor vi begge ble sinte på hverandre den dagen og jeg tenkte det var fint å kunne lese nettopp “Sint”. Vi fikk snakket sammen om å være sinte og at det ikke betyr at man ikke er glad i hverandre.

Mamma sa alltid til meg da jeg var liten at uansett hvor mye man krangler eller er sinte på hverandre må man alltid fortelle at man er glad i hverandre og gi en nattaklem før man skal legge seg. Den regelen har spart meg for mange klumper i magen og søvnløse netter som tenåring.

Den kvelden ble jeg sittende og tenke litt over hva det faktisk står i boken “Sint”. For selvom om det er bok på sju sider ment for barn, traff budskapet meg denne kvelden.

For i den siste perioden har kanskje lunta mi vært en smule kortere og jeg har hatt sinnataggen på besøk litt oftere.

"Skal bare"

Her om dagen kokte det over da jeg så en mann ta bilde utenfor Hageland. Han tok bilde av en gammel dame på Hageland som brøt smittevernsreglene. Hun skulle ha påskeliljer og prøvde å få handlet ved hjelp av “klikk og hent”. Det fikk hun ikke til, og gikk derfor bort til en av de ansatte for å be om hjelp. Hun unnskyldte seg for å ikke skjønne noe av teknologien og at hun hørte litt dårlig.

Hun var nå nærmere enn 2 meter fra den ansatte og brukte ikke maske. Sett utenfra og med helt firkantede øyne er det brudd på smittevernsreglene, det er vi alle enige om. Jeg hadde stått og observert situasjonen og tenker at her kan vi legge på en stor dose medmenneskelighet. Dama var sikkert 85 år, prøvde så godt hun kunne og forstå teknologi, hun hørte dårlig, og skulle bare ha tak i noen påskeliljer. Jeg vet at vi ikke blir kvitt pandemien om alle leker Albert Åberg og “skal bare”, men kom igjen!

Selv om om jeg kan boken om Selma på rams, stoppet jeg ikke opp, tenkte meg ikke om og skrev ikke en ønskeliste om at alle skulle vise mer medmenneskelighet i denne pandemien. Neida, jeg lot sinnataggen komme på besøk!

Nabokjerringa Vol. 2 – Med rake i den ene hånda, og antibac i den andre

“Unnskyld, tar du bilder?” prøvde jeg meg på. Han latet åpenbart som han ikke hørte hva jeg sa. “Tar du bilder?!” spurte jeg igjen. Han gikk bort og satte seg i bilen sin. Akkurat nå hadde jeg fått raken jeg hadde bestilt på “Klikk og hent” i hendene, men jeg klarte ikke konsentrere meg om noe annet enn han mannen. Med rake i ene hånda, antibac i den andre hånda, gravidekul på magen og kroppen stappfull av hormoner vagget jeg så fort jeg kunne etter han.

Han hadde ikke sett at jeg fikk med meg hele situasjonen og prøvde først og late som ingenting. Litt usikker på om det var hormonene eller raken i hånda som gjorde det, men jeg følte meg plutselig som nabokjerringa fra helvete som bodde skrått over huset jeg er vokste opp i og som jeg alltid var redd for da jeg var liten.

Så der sto jeg; Nabokjerringa vol.2. Samme kjeftete tonen, 40 år yngre enn originalen og med et mye finere outfit! Selv med to meter avstand og munnbind fikk jeg satt han på plass. Enten har han hatt en hormonell og gravid kjæreste selv, eller så følte han seg truffet. Han holdt hvert fall helt kjeft.

Gi hverandre litt slækk

Da jeg satte meg tilbake i bilen igjen braste jeg ut i både latter og tårer. Det eneste jeg ønsket fra mannen var mer medmenneskelighet og forståelse, men hva var det jeg selv nettopp hadde gjort? Selv om jeg oppfattet situasjonen urettferdig, og jeg mener fortsatt at han kunne sagt fra på en ordentlig måte uten og ta bilder, vet jeg ikke om mannen hadde sine grunner til å gjøre som han gjorde.

Kanskje hadde han mistet noen til pandemien og lot seg lettere provosere over brudd på smittevernsregler? Kanskje det siste han trengte var at jeg kom og serverte han litt ekte påskekrim midt på dagen.

Uansett hva som er mest rett eller galt, mener jeg at når vi står i en global pandemi på andre året er vi alle nødt til å gi hverandre litt slækk og være et god medmenneske! Bortsett fra oss gravide selvfølgelig, vi må få lov til å klikke litt av og til.

En liten oppdatering

Forresten! En liten update på skjermtid fra forrige ukes spalte! For meg har det fungert godt å sette på tidsbegrensing. Når man scroller går ofte tiden fort, og når timeglasset plutselig popper opp på skjermen fikk jeg litt samme følelse som når dørvakten på et utested spør “hvordan har du det i kveld, kanskje du skulle tatt deg litt vann?”. Det er en effektiv og klar beskjed. Detox i riktig i retning!

Ha en nydelig påske!

Xx Nikoline