Bak muren

Fredagjenta: Denne uken reflekterer fredagsjenta rundt hvor mye hun egentlig deler av seg selv.

I forrige ukes fredagsjenta slapp jeg nyheten om at Sebastian og jeg kommer med podcast. Denne uken gikk podden live. Som person er jeg egentlig ganske lite stresset, men dagen podden skulle publiserer ble jeg så nervøs og fikk kalde føtter!

Jeg deler jo alt – eller?

Hvorfor nå? tenkte jeg. Så lenge jeg kan huske har jeg likt oppmerksomhet, og i de siste årene har jeg vist ærlige, intime og personlige øyeblikk fra livets oppturer og nedturer uten at det har skapt noen reaksjoner hos meg.

Som person er jeg ekstrovert og på personlighetstesten “The Big 5” skåret jeg helt i øverste sjiktet på dette personlighetstrekket. Energien min henter jeg fra omverdenen og jeg “lader” rundt mennesker, det er ikke noe problem for meg å ta plass og jeg prater mye. Dette er alle underdimensjoner av ekstroversjon.

Både familie og venner ville nok beskrevet meg som ganske åpen, noe jeg også er. Det er lett å lese følelsene mine til enhver tid og jeg har ikke vanskelig for å vise verken latter eller tårer. Jeg er ingen hissigpropp, og er sjeldent langsur, og aller helst vil jeg unngå konflikter (her er nok Sebastian fullstendig uenig med meg, hehe). De gangene jeg blir irritert er det likevel ikke vanskelig å se det på meg.

Jeg har alltid sett på meg selv som en helt åpen bok med alle følelsene utenpå kroppen.

– Da betyr plutselig tårene noe

De siste årene har jeg oppdaget at dette faktisk ikke stemmer helt. For ja, jeg er både åpen, og jeg deler mye til venner og familie og jeg er glad i oppmerksomhet. Likevel, uten å helt legge merke til det selv er det mange ting jeg konsekvent ikke deler eller snakker om. Helt instinktivt finter jeg meg unna visse temaer. Jeg har veldig lett for å sette opp en mur og slenge på et smil om jeg syns noe er for ubehagelig å snakke om.

For å sette det på spissen kan jeg gråte og bli sint over å få en parkeringsbot, og fortelle dette til venner mens jeg ler og gråter om hverandre. Om mormoren min skulle blitt alvorlig syk, ville jeg ikke orket å ta dette opp i frykt for å begynne å gråte. Da betyr plutselig tårene noe.

Det var først Sebastian som gjorde meg oppmerksom på dette. Jeg kjente meg overhodet ikke igjen da han sa jeg var dårlig på å snakke om følelsene mine. Jeg kunne ikke begripe hva han snakket om.

Jeg som gråter av små reklamefilmer på TV, og som forteller han til ethvert tidspunkt hva som foregår inni hodet mitt. Så mye at jeg til tider ser at han ikke får med seg halvparten av hva jeg sier til han. Da blir jeg selvsagt enten sint, eller lei meg for at han ikke hører etter. Han som får se meg på mitt aller verste, han som tørker tårene mine, er sint med meg og som jeg ler sammen med. Hvordan kunne han mene at jeg ikke er god på å snakke om følelser?

Å bli bedre kjent med seg selv

Han mente det som ligger helt innerst. Bak murene, smilet og de mange følelsene som er utenpå kroppen. Helt inn dit slipper jeg nesten ingen inn, nesten ikke meg selv engang.

En kombinasjon av å ha blitt mamma, Corona-pandemien, noen timer hos psykologen, det å bli eldre, og etter en del jobbing med eget hode har gjort meg mer bevisst på mine egne mekanismer, min bagasje, og hvilke styrker og utfordringer det gir meg.

Den personen i livet mitt som er flinkest til å hjelpe meg å rive murene mine ned, er Sebastian, og det er kanskje derfor jeg fikk så kalde føtter i forkant av podcasten. Jeg vet hvordan han får meg til å føle meg trygg nok og til å snakke om ting jeg syns er vanskelig. Målet er selvsagt ikke at jeg skal dele alt personlig og privat med absolutt alle jeg møter, men gud så godt det er å bli bedre kjent med seg selv. Som en bonus håper selvfølgelig at det gjør meg til en bedre kjæreste, mamma, søster, datter og venninne.

Håper alle får en nydelig helg!

Xx Nikoline