22. mars i år var det vanskelig å høre sin egen stemme på Eidsvolls plass utenfor Stortinget i Oslo. «Hvor er Erna,» gjallet det mellom murhusene i Karl Johan, og bråket blandet seg med vårluften og seg inn i de formiddagstrøtte stortingsskontorene, satt seg i veggene og kommer aldri til å forsvinne derfra.

Ungdommene har allerede forandret noe i Norge. Klimaet har blitt generasjonskamp, makthavere blir stilt til ansvar av sine egne barn, politikere kan når som helst bli sanksjonert av titusener av skolebarn og nye umelodiske brøl i landets paradegater. Dette er styrken i å være mange.

Det er lenge siden det ble «in» å være litt grønn

I flere år har vi fått «eco inspiration» i monitor på sosiale medier: Vegetarbloggere, etiske moteforbilder, zero waste-misjonærer og pene jenter med gjenbruksbare fruktposer kan alle fortelle oss hvordan vi skal leve kjemikaliefritt og naturlig.

Det er selvfølgelig bra, mye av det de gjør. Tiden er likevel inne for å erkjenne at den grønne livsstilsmoten ikke har utløst noen vesentlige samfunnsendringer. Utslippene går opp, naturen raseres og vi kjøper, bruker og kaster mer enn vi noensinne har gjort. Det trengs sterkere lut for å snu denne skuta.

Jeg bruker ikke menskopp. Jeg har ikke engang prøvd. Jeg er for lat. Jeg er for lat for mange andre ting også, for eksempel å være veganer. Jeg har både flyturer, McDonalds-turer og uoverlagte shoppingturer på rullebladet. Jeg føler meg helt utilstrekkelig i møte med klimakrisa, jeg føler meg dårlig når jeg ser smilende livsstilsguruer drikke grønn smoothie etter trening og jeg er generelt vanskelig å mobilisere til endringer i egen livsstil. Folk som meg trenger ikke inspo, vi trenger hjelp.

Den brutale sannheten er at den grønne omstillingen ikke bare kan være lystbetont og individuell. Den må være kompromissløs og strukturell. En skikkelig saftig klimaavgift har veldig mye større klimaeffekt enn om den én prosent mest dedikerte andelen av befolkningen går til innkjøp av voksmatpakkepapir.

Grunnen til at jeg ikke begynte med menskopp er at ingen pusha meg til det da jeg var fjorten og flau på helsesøsters kontor. Hvis det var menskopper og ikke tamponger som ble delt ut gratis hos helsesøster, ville den historien mest sannsynlig blitt en annen. Hvis grønnsaker var billigere, ville flere droppet biffen til middag, hvis toget gikk raskere ville flere valgt det framfor flyet. Små og store systemendringer kan gjøre det kjipt å velge miljøfiendtlig og digg og lett å velge grønt, også for den late majoriteten av oss.

Ansvar

Jeg mener ikke å bagatellisere individuelle klimatiltak – alle monner drar, det er umoralsk å forurense når vi kan la være, og personlige initiativer kan dessuten være et springbrett for videre samfunnsengasjement. Men vi kan ikke sitte og redde klimaet på hver vår økologiske og helveganske tue. Klimabevegelsen blir kraftfull når vi er mange, sammen, som organiserer oss og stiller krav til makthaverne. Det er ikke Greta Thunberg alene som har ropt så høyt og krevd så mye at verdensledere sitter pent og lytter til henne. Det er Greta Thunberg og millioner av andre barn og unge.

Makthavere trenger ikke bare å være politikere. Næringslivsledere, kjendiser, journalister og redaktører er eksempler på andre med stor makt. Vi som velgere, forbrukere, følgere og lesere bør stille krav til dem, kanskje til og med før vi stiller krav til oss selv. Motebransjen er ofte blant de første til å snakke pent om bærekraft og grønne løsninger, samtidig som de er driveren bak mye av den kullsvarte forbruksveksten vår. Elle er et eksempel på en institusjon som er så mektig at redaksjonen bør ha gode svar på hvordan de skal forvalte makten sin ansvarlig i klimakrisas tid.

Klimakamp

Som enkeltmenneske er det lett å bli lammet i møte med verdensproblemer. Særlig i møte med Verdensproblemet™️, klimakrisa, som er abstrakt, gjennomgripende og irreversibel. Som ung og uutdanna har jeg ofte blitt grepet av motløshet i kampen mot voksne med erfaring, makt og penger, som likevel virker ute av stand til å reagere på hastverket. Klimakampen er en pervertert versjon av David mot Goliat, hvor kids med plakater har havnet i basketak med verdens sterkeste interesser – statsledere og selskaper som vil sikre seg fortjenesten ved enda mer fossildrevet vekst.

Grunnen til at kidsa kommer til å vinne er at vi er mange og organiserte. Og vi er ikke bare kids. I klimabevegelsen fins det alle slags mennesker: Mødre, besteforeldre, middelaldrende menn i dress, unge voksne. De er togentusiaster og folk som flyr, veggiser og kjøttetere, loppemarkedsgjengere og jenter med Michael Kors-veske. Det er den dype, allmenne folkebevegelsen for klimaet som kommer til å drive frem samfunnsendringene vi trenger. Tofuscramble er digg, men kom deg på klimademo.