Heksas store comeback

– Jeg anser meg selv absolutt som en heks nå, sier Kathryn Hahn (51) med et smil.

Hun spiller tittelrollen i Agatha All Along, en ny serie om den utspekulerte heksa Agatha Harkness. Figuren ble først introdusert for seerne i Marvels store TV-hit WandaVision fra 2021, og siden har Hahn følt et slektskap til sitt alter ego. I arbeidet med miniserien har hun gjort mye research på heksefenomenet. Hahn mener appellen til denne mytologiske skikkelsen er langt mer sammensatt enn forkjærligheten vi har til andre eventyrfigurer vi har vokst opp med. Blant annet påpeker hun at hekser, til tross for at de er allemannseie, nok likevel har en spesiell plass i kvinners hjerte.

– Og det gjelder kanskje særlig kvinner som føler seg litt utenfor. De ser på dette søsterfellesskapet av hekser som et fristed, hvor man kan være seg selv og være annerledes samtidig. Jeg tror også kvinner setter pris på at hekser heller ikke trenger menn for å klare seg eller få til ting. Hekser er ikke redde for å være høylytte, snakke rett fra levra eller ta stor plass. Jeg tror mange av oss beundrer den styrken de besitter, sier hun.

Når seerne møter Agatha denne gangen, har hun mistet de magiske kreftene sine. I håp om å få dem tilbake, rekrutterer hun fem andre hekser i tillegg til en ung tenåringsgutt, og legger ut på en farlig reise i en overnaturlig verden. Serien har høstet glimrende kritikker og har vært en overraskende hit for Disney +. For til tross for at Agatha hører hjemme i det populære Marvel-universet, var det ingen selvfølge at serien ville ha bredt nedslagsfelt. I Hollywood anses det fremdeles som risikosport å lansere TV-underholdning med et persongalleri som nesten utelukkende består av kvinner over 40.

– Så det er utrolig gledelig for oss at seertallene er langt -høyere enn vi hadde turt å håpe på, sier Hahn når ELLE treffer henne i Los Angeles.

Suksessen til Agatha fører seg inn i rekken av populær hekseunderholdning som har inntatt kinoene og TV-skjermene de siste årene. Netflix-serien Sabrina og skrekkfilmen The Witch er to eksempler. Det er også mer i vente. Denne høsten har for eksempel storfilmen Wicked premiere. Disney har også annonsert at Maleficent 3 er på trappene, og TV-serien Mayfair Witches har fått grønt lys for en ny sesong. Dagens popkulturelle hekser skiller seg likevel fra det vi forbinder med den tradisjonelle varianten. Det er det flere grunner til. 

Tidløs og moderne

Hvis du lukker øynene og tenker «heks», er det gode sjanser for at du ser for deg en kaklende kvinne med sort, spiss hatt og sopelime. Men heksa er så mye mer enn det, og figurens bakgrunnshistorie er på mange måter en studie i både kvinnehat og kvinnefrigjøring. – Heksa, hvis vi definerer henne som kvinne med magiske evner, er en mytologisk skikkelse som har figurert i fortellinger og eventyr i flere tusen år, forteller religionshistoriker Sissel Undheim ved Universitetet i Bergen.

Gjennom historien var den fiktive heksa ofte en figur til skrekk og advarsel, en ondskapsfull kvinneskikkelse man burde frykte.

– Den mest kjente stereotypen er kanskje den gamle, stygge kona som hevner seg på helten eller heltinnen i fortellingen. En annen klisjé er vampen som bruker skjønnhet for å manipulere menn – og i ytterste konsekvens lure dem i døden. Hun ble også brukt til å skremme barn fra å gjøre farlige ting, som for eksempel å vandre inn i skogen alene, forklarer Undheim.

Historiene om disse farlige trollkvinnene speilet også på mange måter fortidens misogyni. Heksa – som ofte var en allegori for uregjerlige kvinner som ikke lot seg kue – ble i første omgang ansett som en trussel mot patriarkalsk makt og senere majoritetsreligionen kristendom. Det skulle få dødelige konsekvenser. På 1500- og 1600-tallet satte hekseprosessene sitt preg på både Europa og Nord-Amerika. Ved å skylde på hekser for alt fra dårlige avlinger til barnedødelighet, ble storsamfunnet kvitt en rekke «brysomme» kvinner. Ifølge Store Norske Leksikon anslår man at i underkant av 60 000 personer ble dømt til døden for trolldom i denne perioden. Om lag 75 prosent av disse var kvinner.

– Offisielt sett var hekseprosessene en praksis ment for å beskytte samfunnet, men det er liten tvil om at de egentlig var et resultat av presteskapets behov for kontroll, forklarer Undheim.

Massedrapene på mennesker dømt for hekseri hadde imidlertid liten innvirkning på plassen heksa hadde i fortellertradisjoner verden over. Hun fortsatte å være en trofast del av eventyr, sagn og tok også mye plass i litteraturen. Shakespeare, Keats og Robert Lewis Stevenson er noen eksempler på litterære legender som innlemmet hekser i sine verk. Det var likevel en viss tegnefilmskaper som sørget for at hun tok steget inn i populærkulturen for alvor.

Et rivjern blir til

Jula 1937 hadde verdens første helaftens tegnefilm premiere. Snøhvit og de syv dvergene ble en umiddelbar kassasuksess, og slik ble Disney-prinsessen født. Men filmen introduserte også datiden for en hekseskikkelse som brant seg inn i den kollektive, popkulturelle bevisstheten. Stemoren til Snøhvit ble på mange måter personifiseringen av klisjéheksa. Gammel, stygg og ond. To år senere fikk hun selskap av den grønne skumlingen The Wicked Witch of the West fra The Wizard of Oz. Eventyrfilmen introduserte også publikum for den gode heksa Glinda. 

I samme tidsrom lanserte Hollywood heksefilmene I Married a Witch (1942) og Bell, Book and Candle (1958) med henholdsvis Veronica Lake og Kim Novak i hovedrollene. Her hadde heksa satt fra seg sopelimen, og blitt en forførerisk fristerinne i stedet. Disse stereotype framstillingene av heksa – enten som ondskapsfull kaklende skurk, godhjertet engel, eller seksualisert femme fatale – fortsatte å prege popkulturen i mange år framover. Men politiske strømninger og samfunnsutviklingen var også med på å forme henne.

– Et av de viktigste vendepunktene for synet på hekseskikkelsen, var grunnleggingen av naturreligionen Wicca på 50-tallet, forklarer Undheim.

Wicca er en sammensatt trosretning, men kan beskrives som en blanding av metafysikk og paganisme, hvor hekseri, ritualer og trolldom er viktige elementer. Innenfor denne religionen var ikke heksa lenger en trussel. I stedet ble hun dyrket som en metafor for kvinnelig styrke.

– Da begynte romantiseringen av heksa for alvor, sier Undheim.

Det var ikke bare Wicca-tilhengerne som så heksa i et nytt lys. Hun ble også adoptert av 60-tallets new age-entusiaster og hippiebevegelse, som var dypt feministiske. De anså heksa som et symbol på den indre gudinnen, morskraft og «the feminine divine». Det var også på dette tidspunktet heksa begynte å dukke opp på TV som noe annet enn skurk.

Fra Bewitched til American Horror Story

I 1964 ble USA introdusert for en magisk husmor, som ble en overraskende heltinne for kvinnebevegelsen. Heksa Samantha Stephens (Elizabeth Montgomery) fra TV-serien Bewitched, var en driftig dame som forsøkte å balansere livet som hjemmeværende kone og kvinne med spesielle evner. På mange måter illustrerte hun utfordringene til datidens kvinner som gikk ut i arbeidslivet for første gang. Flere påpekte at rollefigurens utfordringer også symboliserte mange av de fortrengte drømmene til damene som aldri kom lengre enn til kjøkkenbenken. Det er verdt å merke seg at 60-tallet var en brytningstid i det amerikanske samfunnet, for hekser og opprørskultur har hatt en tendens til å gå hånd i hånd. 

Hennes neste storhetstid var på 90-tallet, et annet tiår preget av motkultur og ikke minst «girl power». Kultfilmen The Craft (1996), Disneyfavoritten Hocus Pocus (1993) og de uhyre populære TV-seriene Charmed (1998) og Sabrina – The Teenage Witch (1996) var fire eksempler på hvordan hekseri satte sitt preg på popkulturen. 

90-tallets hekser var som regel unge og vakre, gjerne tenåringer, som både hadde handlekraft og pågangsmot. De var likevel ikke spesielt dype kvinneskikkelser, men heller rimelig endimensjonale heltinner (med unntak av noen av de mer egoistiske og skurkete tenåringsjentene i The Craft som fikk seg en lærepenge). De hadde også svært kompliserte kjærlighetsliv, og jakten på drømmemannen eller romantiske forviklinger var ofte en stor del av plottet. Men det er 30 år siden nå, og verden har gått videre.

– Det var ikke et alternativ å servere slike hekser til det moderne TV-publikummet. Vi har på en måte vokst fra dem, sier Jac Schaeffer til ELLE.

Hun er serieskaperen bak Agatha All Along og WandaVision. Sistnevnte handler om Wanda Maximoff alias The Scarlet Witch, en annen heks fra Marvel-universet. Maximoff påfører omgivelsene sine store lidelser, men ikke nødvendigvis fordi hun er ond. I stedet er det traumer og sorg som ligger bak. I så måte er hun et godt eksempel på at den popkulturelle heksa er blitt langt mer kompleks. 

Moderne serier som American Horror Story: Coven, Sabrina, The Mayfair Witches og filmer som Maleficent og The Witch tar heksa på alvor og har feministiske undertoner. I tillegg har man altså tatt et langt skritt vekk fra tanken om at hun enten er snill eller slem.

– En skurk som bare er en skurk er kjedelig. Du er nødt til å skape langt mer intrikate karakterer for å holde på interessen til moderne seere. 

– En skurk som bare er en skurk er kjedelig. Du er nødt til å skape langt mer intrikate karakterer for å holde på interessen til moderne seere. Vi er også kommet til et punkt i popkulturen hvor vi setter spørsmålstegn ved alle stereotype framstillinger, og jakter på nyansene i stedet, forklarer serieskaperen.

Witchtok og klisjeer

Schaeffer ønsket likevel ikke å finne opp hjulet på nytt, da hun skulle blåse liv i moderne hekseskikkelser. I arbeidet med både WandaVision og Agatha brukte hun i stedet mye tid på å analysere de typiske hekseklisjeene, og merket seg hva som kjennetegnet fortidens trollkvinner fra film og TV. Tanken bak var å både ha respekt for, og til en viss grad hylle, den tradisjonelle framstillingen av heksa.

– Samtidig ville vi også leke oss med disse stereotypene og snu dem på hodet. Agatha er for eksempel ingen gammel kjerring med vorte på nesa, men hun har vilt, svart hår, en typisk hekselatter og er både skummel og mektig. Så hun har absolutt en del av de klassiske hekseelementene i seg, samtidig som hun er moderne og original, forklarer Schaeffer.

På spørsmål om hun anser heksa for å være et feministisk ikon nå, drar hun litt på det.

Våre hekser ville kanskje ikke identifisert seg som feminister i ord, men de er det absolutt i handling.

– Både ja og nei, i hvert fall hvis vi bruker heksene fra vår serie som eksempel. Noe av det vi utforsker i Agatha er at disse karakterene er motivert av egeninteresser, men de er også del av et fellesskap. Så det er en konstant drakamp mellom ønsket de har om å løse egne problemer og være ensomme ulver, og det udiskutable faktum at de står sterkere samlet. Jeg tenker derfor at våre hekser kanskje ikke ville identifisert seg som feminister i ord, men de er det absolutt i handling, sier hun.

Det er heller ikke bare på TV-skjermen og i kinomørket heksa har fått en ny vår. Også på sosiale medier har interessen rundt hekseri tatt av. Særlig på TikTok har det vokst fram et miljø av unge mennesker, med en overvekt av kvinner, som deler videoer og tips om trylledrikker, røkelse, krystaller, forbannelser og generell hverdagsmagi. Det er spiritualitet og feminisme i skjønn forening. Videoer med hashtaggen #witchtok har over 30 milliarder visninger. Medier som BBC News, USA Today og New York Times har dekket trenden, og fastslår at heksas popularitet er økende. Schaeffer tror det blant annet skyldes et ønske om å finne og omfavne indre styrke.

– Det gjelder særlig den kvinnelige indre styrken, som mange unge jenter anser som nærmest en spirituell kraft, sier hun.

Schaeffer lot seg inspirere av dette da hun skrev Agatha.

– Noe av hovedbudskapet til serien er at det bor handlekraft og mot i oss alle, forklarer hun.

Religionsprofessor Undheim mener Agatha på den måten tar skildringen av den moderne heksa et skritt videre. Hun påpeker at vi ikke lenger bare skal la oss underholde av dem.

– I stedet er gjerne poenget å skape hekser som vi heier på og kjenner oss igjen i. Eller så blir de i det minste skildret på en slik måte at det er enkelt å ha empati med dem og forståelse for hvorfor de gjør det de gjør, sier hun.

Undheim tror heksas popularitet vil vedvare, og at vi kommer til å se mange ulike typer kvinner med magiske evner i popkulturen framover.

– For heksa har den fordelen at hun er en tilpasningsdyktig figur, og kan brukes i mange forskjellige sjangre og fortellinger. Så jeg tror vi trygt kan fastslå at vi nok ikke kommer til å gå lei av henne med det første, avslutter forskeren. 

Dette er seriene vi strømmer nå!