Helsesista: – Skjevheten mellom behandling av fysisk og psykisk sykdom må rettes opp
Hele Norges Helsesista, Tale Maria Krohn Engvik, mottar daglig meldinger fra barn og unge som trenger noen å prate med, og under pandemien har behovet eksplodert.
Tale Maria Krohn Engvik (41) jobbet som helsesøster på fire videregående skoler i Oslo, da hun i januar 2017 kom på ideen om å starte Snapchat-kontoen @helsesista, hvor hun kunne oppdatere elevene på når hun var til stede eller minne dem om å «teste seg for klamma».
Elevene satte tydeligvis pris på innholdet Tale delte, og plutselig hadde kontoen spredd seg til andre skoler og andre ungdommer. I dag driver hun bedriften Helsesista AS. Hun har to ansatte, har skrevet bok og laget TV- program.
Og over 200 000 mennesker titter innom snappene, Facebook- og Instagram-postene hun deler – barn, ungdommer og voksne.
Hele Norges Helsesista
– Det gikk så fort. Fra jeg starta Snap-kontoen i januar 2017 skjønte jeg allerede i mai at dette var noe jeg ville vie mer tid til. Da ba jeg om et år permisjon fra jobben og planla å leve av 400 000 kroner, som jeg hadde tjent på leilighetssalg etter et samlivsbrudd.
I den perioden var jeg også i møter med byråder i Oslo kommune som ønsket å opprette en egen stilling til meg i kommunen for å drive med Snapchat, men det følte jeg at ikke var fritt nok, så jeg takka nei.
Jeg tenkte på at det ville vært trygt å ha en fast inntekt og jobb, men viktigere var det at jeg fikk være akkurat den Helsesista jeg ønsket. Jeg hadde allerede kjent på at det alltid var noen som skulle mene noe om hva jeg sa eller gjorde da jeg jobbet på skoler under kommunen.
I motsetning til andre som er store på sosiale medier, vil ikke Tale gjøre kommersielle samarbeid med merkevarer eller produkter – selv ikke de som kan regnes som relevante for kanalen hennes, som bind eller kondomer. Det er foredrag som er hovedinntektskilden hennes. Men selv om det går mye tid til dette, er det – som det alltid har vært – ungdommene som er det viktigste for henne.
– Jeg har lyst til å være der for alle, og prøver å være så inkluderende jeg kan. Noe som også kan være utfordrende. For noen uker siden snakka jeg om at en stiv pikk ikke nødvendigvis betyr at gutten er kåt, men at det kan være en kroppslig reaksjon.
Da fikk jeg kritikk fra noen som var trans fordi jeg ikke var inkluderende nok i språket mitt. Det finnes jo mange gutter som ikke har noen pikk, noe som kan være en enorm sorg i livene deres. Så da lærte jeg at jeg heller bør si biologisk kjønna gutt.
Nå har jeg vært Helsesista i tre år, men jeg har fortsatt mye å lære, jeg også. Og jeg er glad for at følgerne mine gjør meg oppmerksom på det. Jeg tenker på jobben jeg gjør på sosiale medier som en informasjonsjobb.
Jeg har masse kunnskap, både faglig og som menneske. Jeg har opplevd ting som gjør at jeg forstår mange av problemstillingene til dem som følger meg, og det tror jeg er en stor styrke i jobben min. Jeg føler at følgerne mine og jeg er likeverdige. De lærer meg like mye som jeg lærer dem.
På Helsesistas Snapchat-konto vil du ofte se anonymiserte meldinger fra ungdommer og samtaler Tale har med dem. Hun er opptatt av at ved å dele disse (med tillatelse, så klart), kan hun vise andre at det kanskje er flere som har akkurat de samme tankene og problemene som dem selv.
– Det er fint å kunne gi andre mulighet til å få stemmen sin ut der, og føle at det de tenkte eller sa var viktig og kanskje kan være til hjelp for andre.
I tillegg er det en fin måte å vise de voksne følgerne mine – og dem begynner det å bli en del av – hvordan jeg snakker med barn og unge. Hvordan jeg ordlegger meg og møter dem. Det er viktig å være varm, lyttende, aksepterende og forståelsesfull. Og å ha humor – selv rundt alvorlige temaer. Det skal være trygt å fortelle meg ting.
Jeg tror det er viktig å ikke lage så mye styr. Voksne er flinke til å lage styr og bli stressa i vanskelige eller uvante situasjoner.
Helsesista, også for voksne
– Selv om det i all hovedsak er unge jeg snakker med og til, hender det også at voksne tar kontakt. En gang fikk jeg en melding av en voksen som tente seksuelt på barn, og lurte på om jeg hadde råd til hvordan vedkommende kunne få hjelp.
Hen følte at samfunnet så på sånne som hen som monstre, og var redd for å bli dømt. Det er veldig fint at folk føler de kan snakke med meg om alt, og skjønner at det ikke er farlig. Og jeg vil uansett bare peke ut veien videre.
Jeg ser på meg selv som en trampoline ut mot de hjelperne som er fysisk rundt dem på skolen, hjemme, på chattetjenester eller i helsevesenet.
Får meldinger hele døgnet
Føler du ofte på at det er vondt å ikke ha mulighet til å svare eller hjelpe alle?
– Jeg kjenner på det noen ganger, spesielt i jula og ferier når jeg vet at mange har det ekstra vanskelig. I starten satt jeg ofte oppe til langt på natt og snakket med alle og svarte på alt.
Det gikk utover privatlivet mitt, og endte med at jeg droppa alt av middager, bursdager og venneavtaler. Jeg var mamma for en 7-åring og en 10-åring og jeg jobba, og det var det. Men i år klarte jeg å koble ordentlig av, og for første gang på lenge ta en skikkelig ferie.
Jeg kjøpte meg en seilbåt i sommer uten å kunne seile, så jeg har brukt mye tid på den. Det er noe av det fineste jeg har gjort for meg selv på mange, mange år.
Jeg er også tydelig med meg selv og følgerne mine om at det rett og slett er umulig å svare alle. Jeg er bare en og de er 200 000, og det kommer nye snapper hele døgnet. Når jeg går inn dit for å jobbe, begynner jeg bare på toppen av meldingslista, og det er helt tilfeldig hvem som ligger der.
Jeg fokuserer heller på det jeg får gjort enn det jeg ikke får gjort. Og jeg vet at jeg har gjort og fortsatt gjør mye bra for mange – selv om jeg ikke får svart alle – og det får være nok.
– Noen ganger skriver ungdommer en lang tekst til meg og avslutter med at «du kommer sikkert ikke til å se dette eller ha tid til å svare, men det gjør ikke noe. Jeg trengte bare å få det ut.»
Hva vil du si er det mest utfordrende med jobben din?
– Det er nok de gangene jeg snakker med folk det er veldig vanskelig å klare å hjelpe. Mennesker som for eksempel ikke vil leve lenger og ikke får hjelp i det offentlige. For jeg kan jo ikke hjelpe dem på den måten. Jeg kan bare peke på hjelpa, og når den hjelpa ikke er der for de som trenger den, er det veldig vanskelig.
Når ungdom som har forsøkt å ta livet sitt, blir skrevet ut neste dag fordi det ikke er plass til dem ...
– Jeg trenger alle kollegaene mine veldig. Jeg trenger at lærere får tid til å se hver enkelt elev, at det er helsesykepleiere på skolene helst hver dag, at skolepsykologer er lett tilgjengelig for elevene.
Man må skape en relasjon som er så trygg at de tør å åpne seg. Og for å klare det trenger de voksne mer tid, og kanskje må noen også velge å prioritere annerledes.
Jeg har snakket mye om det i det siste, at selv om det er bra at vi snakker mer om vanskelige ting og at det er mer åpenhet rundt psykisk helse, så må det også investeres mer penger i det. Mer penger betyr flere ressurser, som gir bedre tid til at hver enkelt kan involvere seg mer og hjelpe mer.
– Når man sliter psykisk, er ikke den samme hjelpa der.
– Jeg fikk en melding fra en mamma her om dagen, som fortalte at hun for to år siden hadde kontaktet meg i desperasjon fordi hun hadde en tenåringssønn som gjentatte ganger hadde forsøkt å ta livet sitt, og hjelpen var ikke der. Hun måtte ta seg fri fra jobben for å kunne passe på sønnen sin døgnet rundt.
Hadde han blitt påkjørt av trikken, ville hjelpen vært der umiddelbart. Han ville blitt operert, fått plass på et senter for rehabilitering og den beste hjelpa et menneske kunne fått – Norge har jo verdens beste helsevesen. Men når man sliter psykisk, er ikke den samme hjelpa der.
Nå går han heldigvis på skolen igjen, har det fint og livet ser helt annerledes ut, men det er dessverre ikke alltid det ender så godt. Det er ingen tvil om at skjevheten mellom behandling av fysisk og psykisk sykdom må rettes opp.
Teorien om at sosiale medier kan være med på å gjøre at unge sliter mer psykisk i dag, er noe Tale har inntrykk av at stemmer. Hun husker selv hvordan hun trente roing sju dager i uka i ungdommen – men da for å imponere han kjekke gutten på laget, ikke for å bli tynnere eller mer muskuløs.
Tanken om at hun måtte se sånn eller sånn ut for at han skulle like henne, slo henne aldri den gangen. I dag ville det kanskje vært annerledes ...
– Allerede i 6. og 7. klasse trener noen for å få mer sprett i rompa eller sixpack. De får så mye mer input overalt i dag. Til og med vi som er voksne, blir jo påvirka av sosiale medier og kjenner på kropps- og utseendepress, selv om vi er veldig klar over hvordan det egentlig er – at bilder tas i spesielle vinkler eller retusjeres, og ikke minst at utseende absolutt ikke er det viktigste ved et menneske.
Men det vet ikke barn og unge på samme måte, og jeg har hørt om ungdommer som har tatt livet sitt fordi de følte at de ikke var fine eller flinke nok, og tenkte at da var de ikke verdt noe. Det er nok veldig mye tøffere for dem i dag.
Huset man bor i
Hvordan tenker du at vi voksne kan bidra til at barn og ungdommer forstår at kropp og utseende ikke er det som er viktigst?
– Selv tenker jeg mye på hva slags forbilde jeg er og vil være. En ting er at det er mange som ser opp til meg og følger meg, og at jeg derfor har et ansvar sånn sett, men vi er alle forbilder for dem vi har rundt oss og er med på å påvirke dem.
Det er viktig å være bevisst på hva man tenker om seg selv foran speilet. Hva man sier høyt. «Herregud nå har jeg lagt på meg, jeg kan ikke bruke den buksa eller den bikinien.» Hvordan påvirker det familien at du ikke spiser den samme middagen som de andre fordi du går på diett? At du snakker med venner om at du er misfornøyd med kroppen din?
Alt vi tenker, sier og skriver påvirker alle vi har rundt oss hele tiden. Om det er hjemme, på skolen, på jobb, i garderoben eller med venninnegjengen. Det å lære seg å være glad i seg selv og kroppen sin, som jeg kaller huset man bor i, er en livslang prosess fordi den alltid er i forandring.
Jeg tenker at bare ved å være til stede og gode forbilder, påvirker vi barna våre på en bra måte. De må faktisk lære seg å stå i det samfunnet som er nå. Vi kan ikke bare skru av og slette alt. Jeg har skrevet om det med selvfølelse og kropp i boka mi. At det viktigste er å ha den solide bærebjelken i oss selv, som jeg tenker er selvfølelsen. Å vite at man er verdt noe bare i kraft av å være den man er.
Det å ha den tryggheten og den selvfølelsen er selve bærebjelken i huset man bor i. Hvis du ikke har den, tåler du veldig lite – uansett hvor pen og nymalt utsiden er.
Hva er det beste med jobben din?
– Grunnen til at jeg påtok meg denne jobben, var at jeg så at jeg hadde muligheten til å nå så mange, hver eneste dag, med budskap jeg mener er viktig. Men samtidig er det ikke antallet som betyr noe.
Jeg aner ikke hvor mange som så TV-serien min eller hvor mange eksemplarer boka mi har solgt. Selv om jeg når så mange nå, så har jeg hatt den samme motivasjonen hele veien. Den handler om at hvis jeg kan nå ett menneske, inspirere ett menneske eller gjøre en forskjell for bare ett menneske med det jeg gjør, så er alt verdt det.
Så hvis én person leser dette intervjuet og får noe ut av det, da er jeg fornøyd. Den tankegangen gjør det lettere å gjøre jobben. Da får jeg mindre stress inni meg og mindre prestasjonspress. Det å ha fokus på bare det ene mennesket som kanskje trenger å høre det jeg sier, hjelper også meg veldig.
Du kan også følge @helsesista på Instagram her.
Fikk du med deg denne utgaven av ELLE?
