Kvinnehelsegapet

Kvinner lever 25 % av livene sine i mer sykdom enn menn. I Norge er kvinner 70 % mer sykmeldte enn menn. Kvinner utgjør halvparten av verdens befolkning og tar 80 % av familiens helseavgjørelser, likevel er det kun 2 % av investorpenger innen helse som er øremerket kvinnehelse. Kvinner har nesten to ganger så høy risiko for bivirkninger av medisiner enn menn, fordi medisiner ikke er testet godt nok på kvinner. Det tar cirka 4 år lenger for kvinner å få en diagnose enn menn, viser en studie fra USA på 770 sykdommer. Det er 5 ganger så mye forskning på ereksjonsforstyrrelser enn på PMS, selv om bare 19 % av menn opplever dette og 90 % av kvinner har symptomer på PMS.*

Til tross for økende bevissthet rundt helse, finnes det fortsatt store ulikheter i hvordan kvinners helse blir behandlet sammenlignet med menns. «Kvinnehelsegapet» refererer til de systematiske forskjellene i hvordan kvinner og menn får tilgang til helsetjenester, samt hvordan deres spesifikke helseproblemer blir forsket på og diagnostisert. Dette gapet er sannsynligvis både et resultat av historisk neglisjering og nåværende strukturelle utfordringer, og det påvirker kvinner på flere nivåer – fra behandling av kroniske sykdommer til mental helse og reproduktiv helse. 

Hvorfor er det sånn at det i 2025 fortsatt er mange kvinner som lider i stillhet? Og hvem har egentlig ansvaret for å sette en stopper for det, og gi kvinner et godt behandlingstilbud? 

Gynekolog Madeleine Engen har viet mange år til å øke bevisstheten rundt kvinnehelse og arbeide for at flere kvinner får tilgang til den hjelpen de trenger. Hennes personlige historie er bakgrunnen for at hun i dag er gründer og medeier av CMedical, Nordens mest komplette kvinnehelsekjede med blant annet private kvinnehelsesykehus i Stockholm og Oslo – i tillegg til mindre kvinneklinikker i Uppsala i Sverige og på Bekkestua i Bærum. 

– Jeg opplevde selv at jeg hadde smerter og vondter uten å få noe hjelp. Jeg tror jeg var innom ti ulike gynekologer fra jeg var 17 til jeg var 25 år, men ingen fant noen ting, og jeg fikk til og med feil behandlinger som gjorde ting verre, inntil jeg kom til noen med rett kompetanse. Med riktig diagnose og behandling ble jeg bra igjen på et halvt år. Da hadde åtte år av livet mitt gått ... Jeg var så skamfull, opplevde at jeg ikke ble trodd, jeg var redd for framtiden. Likevel begynte jeg å prate om det, bunnen var uansett nådd, og da ble jeg tilfeldigvis tipset om en svensk gynekolog som hadde jobbet mye med min problemstilling. 

«Tilfeldigvis» er her et nøkkelord. Med CMedical ville hun skape et sted hvor kvinner er sikre på at de har kommet til den riktige kompetansen med én gang – uten at det er overlatt til tilfeldighetene – og hvor det tilbys et komplett kvinnehelsekonsept, som ikke bare dekker det medisinske med for eksempel kirurgi eller fertilitetsbehandling, men det helhetlige med blant annet psykolog, sexolog, osteopat og ernæringsfysiolog.

– Hvis man har vært kronisk syk over lang tid, så er ikke alltid bare den medisinske behandlingen nok, da er det flere perspektiver, sier Engen.

Klinikkene i Norge og Sverige er i all hovedsak styrt av kvinner, og er finansiert av private investorer. Gründer Engen er nest største eier i selskapet, og har god støtte i norgessjefen Anne Flo, i tillegg til flere teamledere som blant annet er helsesekretærer og sykepleiere. 

– Vi har også en veldig fin ledergruppe, som jeg er kjempestolt av. Det er en gjeng med sterke damer som har mye personlig erfaring, og som er skikkelig gira på å løfte dette her. Vi er jo flest kvinner nå, bortsett fra CFO, og Louise Mohn har også gått inn som en stor investor, som jeg er så stolt av å ha med meg. Det betyr mye å ha sterke kvinner og forbilder som Louise i ryggen, hun har viktige innspill og gir enda mer «power» til prosjektet.

Å lide i stillhet

I Norge har det i mange år vært et sterkt offentlig helsevesen som sikrer helsetjenester til befolkningen, men det finnes fortsatt mange områder der det offentlige tilbudet er utilstrekkelig. Mange kvinner opplever lange ventetider for behandlinger knyttet opp mot reproduktiv helse, gynekologiske undersøkelser, og mental helse, noe som kan ha alvorlige konsekvenser for deres livskvalitet. Ifølge Engen gjelder dette kvinner i absolutt alle aldre, fra menstruasjonsalder til overgangsalder – og helt fram til 90-årsalderen. 

Det er en stor -kompetansebrist på kvinnelidelser. Både i forhold til det som er normalt og ikke, og i forhold til hvilken hjelp som finnes og hvor god den er.

– Det er en stor kompetansebrist på kvinnelidelser. Både i forhold til det som er normalt og ikke, og i forhold til hvilken hjelp som finnes og hvor god den er. Etter fødsel er det én tredjedel som får urinlekkasje, og lekker når de løper eller når de er ute og tar et glass vin med venninnene og får latterkrampe. Flere får prolapser som gjerne kommer av fødsel, som kan gi mange forskjellige symptomer som mange har vanskeligheter med å skjønne hva er. Mange tisser ofte, har en bulk eller har en konstant «tampongfølelse» i underlivet. Noen har vanskeligheter med å tømme seg for avføring, og noen føler de må inn med en finger i skjeden for å støtte. Noen opplever sjenerende lyder når de gjør yogaen sin. Cirka 10 % av kvinner lever med vanvittige smerter, som går utover allmenntilstanden. Noen har fibromyalgi og ME, som kan komme av at de har store betennelsestilstander i kroppen. Endometriose har jo blitt totalt neglisjert inntil veldig nylig, men har heldigvis fått mer oppmerksomhet de siste årene. Så kommer man etter hvert i overgangsalderen, og der håper jeg at jenter tar litt tak og begynner å forebygge tidligere. Det er jo veldig variasjon fra kvinne til kvinne, men dette å reagere på at eggstokkene begynner å svikte og vi får mindre progesteron, østrogen og testosteron, det kan hos noen begynne hele ti år før de mister menstruasjonen, mens hos andre bare noen måneder før. Det er tragisk at kvinner i førtiårene får søvntabletter, angstdempende eller antidepressiva når de kanskje kun hadde trengt å få hormoner og livsstilsendring. Det er en skremmende lav kompetanse på kvinners hormonelle liv.

Mange kvinner opplever trolig helseplager som en naturlig del av hverdagen, og godtar at de har vondt uten å stille noe særlig spørsmål ved det. Dette kan kanskje skyldes samfunnets normer, der kvinners smerter og helseplager bagatelliseres eller ikke tas på alvor. Ifølge Engen handler det på ingen måte om at kvinner ikke er like «robuste» som menn, fra biologiens side. Snarere tvert imot ... 

– Jeg tror ikke samfunnet er like tilpasset til oss. Det viser seg ved at det mangler både forskning og kompetanse blant helsepersonell på flere områder innen kvinnehelse. Jeg tror heller det er der problemene ligger. Jeg tror absolutt at noen trenger mer hvile og ro når de er gravide eller har et lite barn. Det kan være ulikt fra person til person. Men nei, jeg vil ikke skylde på biologien vår. Jeg vil heller skylde på tilpasninger. Jeg mener jo selv, som har vært opptatt av å tilby et godt kvinnehelsetilbud, at det finnes hjelp. Jeg har erfart det selv, og jeg har gode eksempler på kvinner som har fått det så mye bedre etter at de har fått god hjelp. Så jeg står fast på dette med behandlingstilbud. Det er ikke godt nok, ferdig snakka. Der har menn det bedre, og det mener jeg påvirker dette med sykmeldingsgrad og arbeidsprestasjon. Vi kvinner må få et bedre behandlingstilbud. Slik at vi kan leve friskere og gladere, og det vil spare samfunnet for milliarder. 80 milliarder i norsk økonomi innen 2040 med rette tiltak, og 1 trillion på verdensbasis.

Det er sannsynligvis en slags forventning om at kvinner skal være sterke og håndtere ubehag uten å klage, noe som kan føre til at de ikke søker hjelp, eller at de ikke blir tatt på alvor når de gjør det. Mange kvinner velger derfor å bare leve med smertene. Å bryte denne normens stillhet er viktig for å sørge for at kvinner får den oppmerksomheten og behandlingen de fortjener, og at deres helse ikke blir nedprioritert eller oversett. 

– Det viktigste jeg vil si er at du ikke skal godta at du blør så mye at du ikke kan gå på skolen, eller at du har så mye smerter at du ikke kan gå på jobb. Du skal i 2025 heller ikke bare fortsette å knipe når du har urinlekkasje eller prolaps i underlivet «bare fordi du har født».Og hvis du plages etter at du har oppsøkt hjelp, så har du ikke fått god nok hjelp. Jeg mener egentlig at det finnes veldig god hjelp og gode behandlingstilbud i dag, men det er så lite kjent. Hovedbudskapet mitt er at du ikke må godta det. Ikke blødningene, smertene, urinlekkasjen eller en fødselsskade …

Hvem har ansvaret?

Stadig dukker det opp artikler og nyhetsoverskrifter om at kvinnehelsegapet utgjør et stort samfunnsproblem. Det er åpenbart at ansvaret for å lukke kvinnehelsegapet ligger på flere nivåer, og er et svært komplekst område av samfunnsdebatten. Her må alt fra myndigheter og helsevesen til utdannings- og forskningsinstitusjoner og arbeidsgivere ta ansvar, samtidig som enkeltindivider må ta sin del av ansvaret for å bryte ned stigma og fremme åpenhet rundt kvinnehelse. Det krever rett og slett en samlet innsats, og ifølge Engen bør det starte allerede på skolebenken. 

– På legestudiet var det jo absolutt ingenting om overgangsalder, for eksempel. Og det er ingen hensyn i utdanningen i forhold til ulik kjemi på kvinner og menn. Bare tenk det at to tredjedeler av alle bivirkninger som meldes inn er av kvinner, og det er jo fordi legemidlene ikke er forsket på for oss. Det er jo ikke rart at det da er bivirkninger. Jeg tror man må begynne i utdanningen, kanskje helt ned til naturfagstimene. Og spesielt inn i de helseorienterte fagene. 

Ifølge Engen kan også samarbeid mellom private aktører og det offentlige helsevesenet spille en viktig rolle for kvinnehelsetilbudet, da private klinikker kan tilby raskere tilgang til behandlinger og tjenester som ikke nødvendigvis er fullt ut dekket av offentlige helsetjenester. 

– Jeg skulle ønske det var et mye større offentlig og privat samarbeid. Det er jo på trynet når vi vet at vi kvinner er 25 % sykere enn menn, og mye av årsaken er at det er for dårlige behandlingstilbud og for lange helsekøer. Det skuffer meg. Vi vet for eksempel at vi som privat klinikk drifter såpass effektivt at skattepengene ville bli godt ivaretatt, om ikke bedre, så det burde være mye viktigere å gi kvinner rask hjelp slik at de kan komme fortere tilbake i arbeid. Det finnes for eksempel bare tre offentlige vulva-klinikker i Norge, der kvinner som for eksempel føler at underlivet «tidvis brenner opp», må vente opptil 1,5 år på behandling. Vi har et komplett tilbud på disse sykdommene og kan ta imot flere hundre allerede neste uke.

Hovedbudskapet mitt er at du ikke må godta det. Ikke blødningene, smertene, urinlekkasjen eller en fødselsskade …

Mange mener – Engen inkludert – at det private kan fylle gapet der det offentlige helsetilbudet er overbelastet, og gi kvinner muligheten til å få riktig og tilstrekkelig behandling uten unødvendige forsinkelser. I Kantars årlige helsepolitiske undersøkelse, kalt Helsebarometeret, kom det i 2024 fram at 80 % av nordmenn ønsker seg bedre samarbeid mellom offentlig og privat helsetjeneste og 24 % av befolkningen hadde benyttet seg av private legetjenester det siste året. Mange bekymrer seg for at denne utviklingen vil føre til ulikhet i tilgang, og dermed forsterke eksisterende sosiale forskjeller. Derfor er det viktig at samarbeidet mellom offentlig og privat blir riktig implementert, slik at det kan sikre raskere tilgang til behandling uten å forsterke ulikheten mellom kvinner med ulik økonomi. 

– Det er dyrt å få hjelp privat. Samtidig så er det omtrent like dyrt å gå til frisøren. Det er jo noe mange gjør kanskje 3–4 ganger i året, mens en gynekolog ville det holdt å gå til kanskje bare én gang. Mye kan vi jo også ta på telefonen. Jeg er veldig opptatt av at vi skal utvikle billigere løsninger som går digitalt, og at vi på den måten kan hjelpe flere. Men jeg håper først og fremst på et skifte i politikken. Det er jo det vi jobber aktivt for nå. Egentlig så har jo [Jan Christian] Vestre lovet det i år, men jeg ser ikke noe tegn til at det skjer. Vi må se på dette med nye øyne, fordi mange er redde for privatisering og kapitalisering. Her er det en gjeng med leger som ikke gjør dette for å bli rike, men fordi vi mener at noe mangler. Og det gjør det, det viser alle rapporter. Så kanskje det er helt riktig at det offentlige skal være helt fantastisk på kreft og fødselshjelp, for eksempel, og så kan mer av det som blir litt «kimset» av i det offentlige ligge hos de private. For dette er vi nødt til å gjøre sammen, og vi må ta det like mye på alvor som det grønne skiftet!

Til tross for et systemisk kvinnehelsegap, er det viktig at kvinner tar et ansvar for egen helse. Informasjon er mer tilgjengelig enn noen gang, og hjelpen finnes – men ofte krever det egen innsats å finne den (og enn så lenge egen lommebok). Å stille spørsmål, søke second opinions og gjøre grundig research kan være avgjørende for å få riktig diagnose og behandling. Systemet har sine mangler, men ved å være en aktiv deltaker i egen helse kan kvinner øke sjansene for å få den hjelpen de trenger og fortjener. 

Derfor bør du logge syklusen din!