Hvorfor virker 'slow living' så uoppnåelig?

«Langsomt føles herlig. Det føles smertefullt. Det føles umulig. Det føles mirakuløst.»

Det skriver Rachel Schwartzmann i et av flere korte essays fra sakprosasamlingen, Slowing, en guide til såkalt 'slow living'. Jeg tror på gleden Schwartzmann beskriver, men da vi møtes over Zoom tidligere i år, innrømmer jeg at jeg sitter fast ved det 'umulige'. 

For meg har konseptet 'slow living' vært tiltalende, men vanskelig å gjennomføre i praksis. 'Slow living'—en livsstilsbevegelse like viktig og (ofte) vag som 'selvpleie'—handler om å operere med hensikt, balanse og refleksjon i et fellesskap, like mye som det handler om å søke ro, fred og hvile. Tid kan ikke jages; den kan bare verdsettes. Men det finnes ingen enkel løsning på hvordan den verdsettelsen bør eller kan manifestere seg.

For Schwartzmann kom verdsettelsen (og den påfølgende langsomheten) først etter at hun hadde lagt ned virksomheten hun hadde brukt nesten et tiår på å bygge opp. Som student i 2011, lanserte hun en blogg på Tumblr kalt The Style Line – et prosjekt hun startet som et triks for å imponere opptakskontorene ved høyskolene. Men nettstedet vokste raskt utover sine opprinnelige ambisjoner.

Snart hadde Schwartzmann – som fortsatt var tenåring – utilsiktet blitt med i en av de tidligste klassene av innholdsskapere. Hun ble ønsket velkommen på Tumblrs kontorer og akkreditert som selskapets korrespondent under New York Fashion Week. Før hun hadde nådd sitt tredje år på FIT, hadde The Style Line vokst så mye at Schwartzmann droppet ut av college og relanserte bloggen som et 'boutique innholdsselskap'.

Les også: 7 enkle grep for en varig livsendring. 

Men i 2018 nærmet hun seg allerede utbrenthet. 

– Jeg lurte på om noen andre som hadde vært så mye på nett som jeg hadde, følte seg virkelig utmattet, sier Schwartzmann. 

Hun bestemte seg for å legge ned The Style Line i mai 2020, og i stedet lanserte hun en podcast kalt Slow Stories, hvor hun intervjuet kreative mennesker om hva det egentlig betydde å 'bremse ned'—i håp om at det kunne lede henne mot sin egen vei til 'slow living'. Senere samme år sendte hun inn en bokforslag for det som skulle bli Slowing. Begge prosjektene var like mye for hennes egen selvoppdagelse som for hennes fremtidige publikum.

Slowing, kr 259 hos Ark Bokhandel. 

– Jeg tror, i lang tid, at jeg hadde forvekslet innhold med historiefortelling, sier Schwartzmann. 

– Jeg følte meg klar til å gå inn i min evne som forfatter og virkelig begynne å forstå håndverket. 

Slowing – en bok som forsøker å sette ord på en abstrakt følelse – kombinerer memoarer, intervjuer og instruksjoner for et volum som føles mer som en invitasjon enn en guide. Schwartzmann følte det var viktig at boken ikke føltes forskriftsmessig. Det er ikke en selvhjelpsbok, og hun er ikke en guru. Hun ønsket bare å oppmuntre leserne sine til å gjenkjenne langsomhet som noe essensielt, kraftig og transformativt – litt som tid selv.

Nedenfor diskuterer Schwartzmann sitt svar på hvorfor 'langsommelighet' kan føles så uoppnåelig; hennes tanker om 'slow living' som estetisk fascinasjon; og hvorfor hun føler historiefortelling er det første steget til ekte balanse.

Jeg tror 'slow living' har handlet om ideen om at du kanskje må flytte ut av byen og bo på landet. 

– Hvordan vil du definere 'langsomhet'? Jeg tror det er et konsept vi alle kanskje forstår, men det er vanskelig å sette en faktisk definisjon.

– Langsomhet, jeg har kommet til å forstå det som synonymt med selvbevissthet og refleksjon. Fordi jeg vet ikke om det er nok å bare si til folk at de skal 'bremse ned'. Det er vanskelig i disse dager, og vi har alle et ansvar, og jeg tror 'slow living' har handlet om ideen om at du kanskje må flytte ut av byen og bo på landet. Jeg ønsker heller ikke å redusere 'langsommelighet' til det.

Jeg vet ikke om det er så stort som vi har gjort det til. Jeg tror det er veldig individuelt for personen og deres omstendigheter, som slike bevegelser pleier å være. For meg er historiefortelling velvære og 'langsommelighet'. Jeg føler meg mest langsom, engasjert eller tilstede når jeg er opptatt av en historie og en fortelling, enten jeg snakker med noen om deres eller forteller min egen eller leser.

– Fortell meg om prosessen med å sette sammen essays og intervjuer til denne boken. Hvordan bestemte du hva som skulle inkluderes, hvem du skulle kontakte og hvilke historier som passet best?

– Boken var opprinnelig ment å være en samling intervjuer. Det tok meg helt til jeg fant forlaget mitt og redaktøren min å innse at jeg også kunne snakke om dette emnet. Jeg tror ikke jeg var klar til å gå inn i skrivingen min ennå. Jeg hadde litt bedragersyndrom.

Jeg begynner med essayene: De var virkelig en mulighet for meg til å stille de spørsmålene jeg hadde stilt mine intervjuobjekter [i årevis] til meg selv og virkelig reflektere. Jeg tok gjentagende spørsmål fra podkasten, eller ting jeg snakket om i samtaler, og lot det være et utgangspunkt. 

Jeg ønsket å skrive om vanlige ting. Jeg hadde levd et liv som handlet mye om det ekstraordinære og glamorøse, og jeg følte meg så frakoblet fra det vakre i hverdagen. Å ha et rom til å skrive om det, feire det, bremse ned og gi det sin fortjente oppmerksomhet, var virkelig viktig for meg.

Når det gjelder intervjuobjektene, var jeg så heldig at nesten alle jeg kontaktet var villige til å delta. Jeg ønsket å snakke med folk som hadde noe å si om å bremse ned, men som kanskje ikke hadde snakket om det tidligere. Vi kjente dem for noe annet. Det jeg har lært som intervjuer, er at folk ofte føler at de bare kan snakke om én ting – eller at de bare vil bli respektert for å snakke om én ting. Jeg ønsket at disse intervjuene skulle være et rom for å snakke om ting de ikke alltid får muligheten til å snakke om.

Jeg ga dem en ramme: «Jeg vil snakke med deg om en begynnelse, en midt og en slutt, og hvordan du definerer disse tingene.» Etterpå fortalte folk meg at det ofte føltes som terapi.

– Jeg tenkte på konseptet med "å sakke ned" — sakte liv, sakte historiefortelling  – i mitt eget liv. Og jeg innså at min umiddelbare reaksjon på ideen er at hvis jeg gjør det, vil jeg bli straffet for det. Enten personlig, profesjonelt, økonomisk, sosialt osv. Hva er ditt svar på den bekymringen? Når folk uttrykker den frykten, hva sier du?

– Samfunnsmessig har vi kommet til et punkt hvor folk kommer til å snakke og ha meninger om alt. Jeg har kommet til et punkt hvor, hvis det jeg gjør opprører noen, men det ikke har noe med dem å gjøre, så er det deres sak. Det involverer ikke meg.

Med å 'sakke ned' tror jeg det nå er litt mer rom i samtalen: Folk er mer åpne for det, spesielt på arbeidsfronten. Vi ser alle disse bevegelsene kulminere; folk vil gjøre store systemiske endringer.

Alle vil ha en annen respons på noens endring i tempo. Men jeg har virkelig lært at det å sakke ned er en privat ting. Jeg vet ikke om du skylder noen en forklaring på hva du tenker om tempo. Og det er vanskelig, fordi i dette landskapet er alt tilgjengelig, spesielt hvis du deler online eller er knyttet til det rommet på noen måte.

Bare fordi jeg la ned The Style Line, betyr ikke det at jeg ikke fortsatt engasjerer meg i mote og stil. Bare fordi jeg vil sakke ned, betyr ikke det at jeg skal forlate New York. Noen kan se på det og si: "Vel, du gjør det ikke riktig." For meg er det å sakke ned noe som starter i praksis, snarere enn i prestasjon. Det er ikke en lineær ting. Det vil gå opp og ned. Jeg kan ikke være treg hele tiden, og jeg tror ikke det er sunt. Men jeg tror det å komme til et punkt hvor du kan gjenkjenne at du sakker ned, og at det føles greit, er et så stort skifte – det gir deg en følelse av makt over egen kropp som jeg tror mange andre deler av livet ikke gir.

– Dette kommer til å høres ut som et grunnleggende spørsmål, men jeg er nysgjerrig på ditt svar. Hva er fordelen med å sakke ned? Hva har du opplevd i ditt eget liv etter å ha "sakket ned"?

Takknemlighet, kreativitet, bedre forbindelse med kroppen min. Noen ganger, når du er i den tilstanden, er det positivt, men du innser det ikke ennå. Du kan føle deg veldig ukomfortabel. Selv i de øyeblikkene er jeg takknemlig for dem, fordi jeg innser at en endring er i ferd med å skje.

Så snart jeg signerte bokavtalen for dette og kom i gang, kulminerte det i en slags mental helsekrise for meg. Dette var [våren] 2022; jeg hadde ikke helt bearbeidet effektene av pandemien, eller virkeligheten av å legge ned The Style Line, og jeg håndterte noen rare helseproblemer. Det er greit nå, men de var tilfeldige og uventede. Noe slo meg så snart jeg begynte å skrive: "Ok, jeg må være treg. Jeg skriver om treghet, men det kommer til å gjøre vondt en stund."

Boken var virkelig et anker. Så, jeg antar, fordelen med å sakke ned er at det kommer til å vise deg ting du kanskje ikke ville merket, men som du til slutt trenger å 'face'. Det er vanskelig, men jeg tror det er nødvendig arbeid.

– Jeg vil spørre om det estetiske ved noe som "å sakke ned". Når det blir et estetisk konsept – et som inspirerer TikTok-videoer og moodboards – er det en bekymring for at bevegelsen blir mer om utseendet enn om praksisen? Er det en trend? Hvordan holder du "å sakke ned" fra å bli nok en -core?

– Jeg vet ikke om vi kan det, og jeg tror ikke det er poenget. Jeg tror all tiden og energien som brukes på å prøve å bevise at det ikke blir en trend, distraherer oss fra å faktisk gjøre endringer.

– Interessant.

– Jeg har en estetikk, og jeg liker skjønnhet, og jeg reagerer positivt på disse tingene. Jeg vet også at mye av tidsånden er utenfor min kontroll, og noen ganger lever disse trendene et eget liv. Det virker uunngåelig for meg, på mange måter, i vår digitale tidsalder.

Der hvor tregheten kommer inn, er å være nøye med hva du ser, og hvordan det gjelder ditt eget liv, og kanskje ikke føle presset til å tilpasse deg den "estetikken" eller la det distrahere deg fra å sakke ned på en måte som passer din livsstil. «Å sakke ned» kan bli en estetikk, men du vil vite når det er mer enn det. Du vil føle det.

– La oss si at noen er interessert i konseptet med å sakke ned, er forpliktet til å ta stegene for å gjøre det, men ikke er sikker på hvor de skal begynne. Hva slags råd vil du gi dem?

– Les Slowing. [Ler.] Nei. Få en oversikt over din egen historie og hvor du er, enten det er å skrive det ned, ta bilder, tegne. Når du får en sterk forståelse av hvor du er og hvordan du definerer visse kapitlene i livet ditt, gjør det det litt – jeg vil ikke si lettere, men mer tilgjengelig å tenke på å sakke ned.

Jeg tror ofte tendensen er å gå tilbake til tidslinjene som har blitt hamret inn i hodene våre. "Du må være gift innen denne alderen, få barn innen denne alderen." Avlære noe av det. Når du forteller din egen historie til deg selv, kan du se hvor mye du har overvunnet og hvor mye du har gjort, og hvor mye rom du har til å gjøre endringer. Bare fortell din historie til deg selv: Hva er din historie, og hvordan har den fått deg til dette punktet?

Saken er hentet fra ELLE.com.