Ida Ekblad: – For meg er maleriet et komplett språk
Ida Ekblad
Ida Ekblad maler med store strøk, både i livet og på atelieret. Nå er Oslo-kunstneren aktuell med utstilling og sitt hittil største verk på Kunstnernes Hus.
Det er en strålende fredag i mars, i et sømmelig villaområde utenfor Oslo, der hvitmalte hus står tett, og EL-suvene suser rolig forbi. Plutselig, i en liten bjørkeskog langs veien, kommer en grønn, blanklakkert metallstang til syne. Den stikker opp av en handlevogn sammen med andre forvridde deler, biter av sprayet betong, vaiere og annet rusk og rask. Det ser ut som en forsømt hageflekk, en ujevnhet i de ellers plettfrie fasadene her ute.
– Haha, ikke ta bilde av dette, ler en kjent, hes stemme inne fra bygget bak vogna – som viser seg være et massivt atelier i en skråning, felt inn i landskapet.
Innenfor står kunstneren Ida Ekblad iført mørkeblå arbeidsbukser, en revnet Polo-collegegenser som gjennom et stort hull i fronten avslører en leopardmønstret og blåblondet BH. Hun har karamellbrune lokker og et stort, nesten gigantisk smil, joggesko med turkise lisser på, kommer litt kastvis mot meg mellom de store fargerike verkene som står lent mot veggen, ligger på gulvet, er lent opp mot bordben, på staffeli eller over gelenderet på mezzaninen. Vi kjenner hverandre godt, likevel er det første gang jeg er her ute. Det brenner i flater av smørblomstgul, dyp purpur, skimrende sølv, neongrønt, tyggegummirosa, dyphavsblått, flatt gull, depresjonssvart og 80-talls- rødt. Følelsen av å være teleportert er påfallende – ut av en norsk, homogen hverdag og inn i selve «heksebryggeriet» som fotografen kaller det.
Dette er Ekblads rike, et rom og en verden så egenartet og hemningsløs at det som alt annet i 2021 praktisk talt smitter – en får lyst til å kaste alle konvensjoner på båten, lene seg inn i det, omfavne hva nå det enn er. En lengter etter å få dra på på samme vis, male med store strøk, la det stå til, alt hva remmer og tøy kan holde. Er det å føle seg fri?
– Jeg føler kunsten fanger essensen av virkeligheten, sier hun.
– Det er selve livet for meg – det jeg stadig leter etter og er sugen på. Jeg føler kunsten maler et sannere bilde av tilværelsen, gir den flere fasetter.
Foto: Jacqueline Landvik
Kunstneren er tilstede
Ekblad er i dag blant Norges aller største kunstnere, med store utstillinger på løpende bånd, og en produksjon som spenner over flere medier og perioder i en allerede omfangsrik karriere. Fra å være en ung, gryende stjerne på en norsk og internasjonal himmel, har hun de senere årene tatt steget opp dit hvor navn blir allemannseie; hun dukker opp på Skavlan og i motemagasiner, så vel som på kunstmesser og institusjoner. Verkene hennes er å finne i flere av verdens viktigste samlinger som Centre Pompidou, Louisiana eller Moderna Museet i Stockholm, og de siste årene har hun hatt separatutstillinger hos tungtvektere som Museo Tamayo i Mexico City og ærverdige Kunsthalle Zürich. Hjemme i Oslo har hun begynt et tett samarbeid med stjernegalleriet Peder Lund på Tjuvholmen – som eneste norske kunstner.
Gjennom tidlige graffitinspirerte gesamtkunstverk, konseptuelle sprell og vill poesi, til dagens monumentale malerier og skulpturer, har populærkultur, visuelle formspråk, litterære gester, fragmenter og farger fått en ekbladsk behandling, som deler av et mangslungent, heseblesende univers. Nå står Kunstnernes Hus for tur med en stor soloutstilling som åpner 4. juni, bestående av et tjuetalls nye verk.
Kunsten hennes har blitt kalt «alien» – ukategoriserbar og frem- medartet. Den spenner opp andre former og bevisstheter, halvt figurative, delvis abstrakte, som på en fremmed tunge.
– For meg er maleriet et komplett språk – mitt morsmål på en måte, sier hun, bøyd over et halvferdig lerret på gulvet.
Den kameravante kunstneren glir lett inn i rollen som en kunstverdens postergirl; vant til å bli fotografert, men likevel selvbevisst på å bli iakttatt mens hun gjør det.
– Bra kunst for meg er noe som gir meg en ekstrem og suggererende rar følelse. Et avtrykk av noe noen vil dele akkurat der og da. Det er besnærende å få være så tett innpå et annet menneske.
Ekblad har også denne driften etter å bli sett, et indre «trøkk», men ikke uten en slags blyghet rundt egen person som veksler hele tiden når man er nær henne. Karakteren Ida Ekblad får hvile, og virker som den forsvinner fullstendig når hun med ett setter penselen på lerretet. Det er som om hun lander i seg selv, noe faller til ro.
Foto: Jacqueline Landvik
Å være eller ikke være
Hun vokste opp i Oslo, på Kjelsås, med mamma og storesøster, og hos pappa på Høybråten med lillesøster og stesøsken. Moren ga Ida og søsteren Stine en sans for det ekstra – om det var å lage god mat, tegne, eller ha fine ritualer, sommerdager på hytta i Oslofjorden. Faren var mer rasjonell, «veldig nedpå» og jordnær. Barndommen i en «ordinær og traust virkelighet» i Oslo på 80-tallet skapte en tilstand og en flukt som fortsatt er med henne, og som inspirerer den i dag.
– Jeg hadde en venninne som jeg delte flukten med, og vi skapte de mest utrolige fantasiverdener sammen, fullstendig lekorama, forteller hun.
– Vi lekte i skogholtet og kledde oss ut med gamle mamelukker, og dro det helt ut i det ekstreme. Vi fantaserte oss til Bloksberg og videre.
Hun malte graffiti, breaket med jente-crewet Female Force på Årvoll-klubben, og jobbet deltid i klesbutikken Strawberry Loonies i Strøget-passasjen; omtrent der Angst Bar ligger i dag.
Det var på denne tiden jeg selv aller først la merke til den særegne Ida Ekblad. Jeg jobbet på Den Siste Planeten; en annen mote-institusjon i det sene 90-talls Oslo – på Arkaden et steinkast unna; men det var på en visning jeg først la merke til jenta med det smittende smilet. Hun gikk modell for Miss Sixty, og jeg ble slått av energien, hennes moves, glimtet i øyet. Jeg var bergtatt. Og kanskje litt misunnelig? For hvem kan bevege seg gjennom verden så selvsagt, så tilsynelatende suverent?
– Jeg er utadvendt, men egentlig også ganske sjenert. Jeg tror stil og klær både er et forstørrelsesglass for personligheten, men også et panser. En versjon av meg er besatt av stilbevissthet, på grensen til dåsete jåleri, en annen versjon reker rundt på atelieret som en bag-lady, innsmurt i plastisol, spindelvev og hybelkaniner.
Lenge var hun en ball av kreative påfunn, klær, stil og energi; men det var ikke før hun fant kunsten at hun klarte å kanalisere alt i samme retning.
– Når skjønte du at det var kunstner du skulle bli?
– Jeg deklamerte små-pompøst utenfor Kunstakademiet til pappa at jeg skulle bli kunstner da jeg var 13, men trodde kanskje ikke på det helt selv, sier hun. Men han tok et bilde av meg i situasjonen.
– Jeg kom jo ikke fra noen bakgrunn med kunst. Jeg gikk allmenn med kunsthistorie og vurderte å studere psykologi, men da jeg innrømmet for meg selv at jeg ville bli kunstner, var det som at alt falt på plass, den siste puslespillbrikken ble satt inn.
Hun smiler:
– Det var en helt konkret opplevelse, en varme som bredte seg i hele kroppen – og jeg har aldri sett meg tilbake.
Foto: Jacqueline Landvik
Les resten av intervjuet med Ida Ekblad i ELLE Limited Edition Green Issue – i butikk nå! Du kan også kjøpe magasinet her.
