Saken stod på trykk i ELLE i februar.
Madeleine Holth er motejournalist og fast bidragsyter i ELLE.
Jeg har aldri lagt skjul på at jeg har vært med på influenser-toget.
Det er vanskelig å ikke være det når man når et visst antall klikk og følgere på sosiale medier.
Personlig har jeg mottatt gaver, tatt bilder av gaver og delt dette med menneskene som har trykket «følg» på mine kanaler.
Som ung journalistspire tenkte jeg ikke over konsekvensene av dette med å nettopp dele for mye, nærmere sagt, dele alt mellom himmel og jord.
Det var ikke før kjæresten min fortalte meg at «journalister kan ikke være influensere», at jeg forstod alvoret i det jeg hadde gjort.
Journalister kan faktisk ikke legge ut sponsede innlegg i kanalene sine, eller formes til å mene noe annet enn de selv vil, takket være Vær Varsom-plakaten.
Influensa & influensere
Jeg har gjort stunt-kampanjer for drikkevarer jeg sjeldent drikker, jeg har vist hudpleieprodukter som jeg aldri hadde anbefalt noen, og jeg har mottatt en hel rekke klær som dessverre kun ble brukt for ett bilde.
Har jeg følt meg skyldig?
Skyldig i å dele feilaktig informasjon og meninger om produkter og varer jeg aldri hadde brukt penger på selv?
Så absolutt.
Kan jeg ta det tilbake?
Nei.
Selv om jeg nå har slettet alle bilder og nekter å legge ut sponsede innlegg på sosiale medier, så finnes fortsatt bevisene i en eller annen sky, på en eller annen server, eller i en eller annen søppelbøtte av slettede Instagram-poster.
Som du sikkert har forstått ønsker jeg i denne månedens spalte å gå dypere inn i nettopp dette med influensere, og kredibiliteten til disse unge og ofte glossy menneskene som deler livet sitt i sosiale medier.
#ad #spons #invitert #gave
I fjor slapp InfluencerDB en rapport som viste at kredibiliteten til influenserne har sunket drastisk. Folk trykker faktisk mindre på like-knappen enn tidligere, noe som gjør at engasjementet framstår som mindre ekte, eller rett og slett forfalsket.
Rapporten viste at sponsede innlegg på Instagram hadde falt fra 4 prosent til 2,4 prosent, mens de ikke-sponsede innleggene hadde falt fra 4,5 prosent til 1,9 prosent.
For å ikke snakke om at Instagram har skrudd av likes på bilder og video.
Hvor skal dette ende?
Flere i min vennekrets har spekulert i at Instagram fjernet likes for å rette fokuset mot sponset innhold som genereres av Instagram selv, for å kunne tjene mer på det kommersielle som selges til Instagram og Facebook, men dette er igjen bare spekulasjoner.
Hva er det egentlig som skjer i sosiale medier?
Når likes bestemmer lønnen din og gjennomsnittsantallet ditt med likes går ned, eller blir fjernet som det nå har blitt, får man da den samme følelsen som menn i dress på Oslo Børs får ved et fall? Følelsen av at nå kan skipet synke? At nå må vi ta i et tak og redde bedriften?
I så fall – hva gjør man? Hvordan kan en influenser «redde» seg selv fra det som ser ut til å være et synkende skip lastet med informasjon, innhold, #ad #spons?
Er det egentlig kred å være influenser?
Jeg har tenkt mye på det å være influenser, det som har blitt en legitim arbeidstittel og et yrke for flere. Det er en jobb som skattes og momses som hvilken som helst annen bedrift, og de i toppsjiktet tjener langt bedre enn gjennomsnittsnordmannen.
Så hvorfor synes en journalist som meg at influensere er en bra ting?
Fordi de gjør en sinnssyk jobb.
De legger masser av både tid og penger i jobben sin, de står på som bare det for å jevnlig dele engasjerende innhold som inspirerer oss følgere. Som gjør at vi tar skjermbilder og spør i kommentarfeltet hvor noe er fra.
Influensere gir oss inspirasjon, åpner øynene våre for nye produkter og, i hvert fall for meg personlig, så gjør influensere bussturen hjem fra jobb litt mer spennende når jeg scroller ned Instagrams uendelige strøm.
Jeg er ganske sikker på at alle som leser denne spalten har sett noe på sosiale medier som de lurer på om kan passe for dem, og har undersøkt hvor noe kommer fra enten i kommentarfeltet eller ved å trykke på bildet for å se etter tags. Det skal faktisk ikke mer enn det til før du har blitt bitt av influensaen.
Skal influensere og deres arbeid respekteres?
Så absolutt.
Er det en stemme som konkurrerer mot en journalistisk penn?
Det kan jeg komme tilbake til senere.
Alle bærer evnen til å være en influenser, om det så er gaming, tech, mat eller sport som er din greie. Evnen til å uttrykke oss og dele meninger ligger i oss alle – dog, gjør noen det bedre enn andre.
Feilaktig informasjon og «hit må du bare reise», «denne må du bare prøve»-replikkene har blitt for enkle og oppbrukte, og vi ser ofte gjennom dem.
Reglementet for influensere har også blitt strengere, noe som gjør at vi lettere kan skille ut og identifisere ren reklame fra genuint innhold.
De gamle og de nye
Når jeg tenker på den originale «rat packen» av influensere, tenker jeg på Susie Bubble, Elin Kling og Bryanboy.
Tre vidt forskjellige mennesker som startet sin karriere i bloggosfæren for mange, mange år siden.
Det finnes selvfølgelig flere å nevne, men jeg føler at disse tre godt beskriver hvordan en influensers karriere kan endre seg over tid og bli et bærekraftig yrke.
Morsinstinktet i meg tar ofte over når jeg tenker på mennesker som har jobber som er ekstremt tidssensitive, som for eksempel modeller, bloggere og influensere. Jeg har ofte tenkt «hva skal du gjøre du når du ikke kan leve av Instagram eller blogg lenger?», «Hva har du å falle tilbake på?»
Svaret er grunnen til at jeg nevnte nettopp disse tre «originale» influenserne. For det handler ikke om hva du kan falle tilbake på, men mer om hvordan du utvikler influenser-jobben til en bærekraftig, ny arbeidstittel.
Elin Kling startet klesmerket Totême, som nå selges i it-butikker over hele verden.
Susie Bubble gikk journalist-veien og satset mer og mer på å skrive artikler for prestisjetunge magasiner, fordi hun gjennom bloggingen fikk vist fram sine skriveferdigheter, mens Bryanboy har holdt influenser-gamet gående siden dag én.
Internett er i konstant forandring; ingen besøker MySpace lenger, færre og færre bruker Facebook, og Vine ble lagt ned. Så det er ingen tvil om at Instagram og blogger vil bli mindre populært og mindre besøkt i nærmeste framtid, og at et nytt medium kommer og tar tiden og gigabytene våre.
Dette betyr imidlertid ikke at alle influensere vil bli arbeidsledige.
De smarteste kommer til å finne nye veier inn i arbeidslivet med nye merker, samarbeider, kolleksjoner og produkter.
Historien er allerede skrevet av Elin Kling, Bryanboy og Susie Bubble – nå venter jeg bare på en ny bølge av influensere som utvikler seg selv og sin merkevare fra tittelen innholdsprodusent til noe nytt og spennende.
Influensaens framtid
Vi har alle mottatt gaver som kanskje ikke falt helt i smak. Gaver som gjerne får responsen «Herregud, sååå fin! Tusen takk, jeg liker den skikkelig godt.» Influenserne har gjort det samme en årrekke og det er takket være strengere reglement og engasjement fra lesere, at vi nå ser et nytt landskap hvor innhold og reklame blir skilt godt fra hverandre.
Framtiden til influensere er ikke så dyster som kanskje mange tror.
Dette er ikke dumme jenter i pene klær, det er businesskvinner som forhandler avtaler på lik linje som menn i dress, som gjør regnskap som en revisor, og vet hva som selger og til hvem.
Problemet ligger i influenser-bølgen og ikke i influenserne, mener jeg.
Det er så utrolig mange som tror de har det som trengs for å kunne bli en influenser, og at dette er en enkel måte å tjene penger på.
Dette er så feil.
Min jobb involverer mange eventer og pressemøter og jeg ser hvordan influensere kommer og går, mens journalistene og redaktørene består.
Jeg mener at man simpelthen ikke kan være influenser hele livet, og at journalist- og redaktøryrket er bærekraftig nok til å overgå influenser-bølgen for alltid.
Framtiden til influensaen er jeg skeptisk til. Nå som reklamen blir ekstra godt merket er det lettere å scrolle forbi, enn å bli sugd inn i reklameplakaten på Retina-skjermen.
Jeg tror dog at disse menneskene som deler alt, deler for mye eller kanskje for lite, vil bli mer varsomme på hva de deler. Fordi det har konsekvenser og har ledet til heftige debatter ved flere anledninger.
Vi vil alltid ha influensere, vi må bare skille de gode fra de dårlige, og ikke minst må vi skille dem fra journalister og redaktører.
