Jane Birkin er død – 76 år gammel

I dag, søndag 16. juli, ble det kjent at moteikonet og legenden Jane Birkin er død. ELLE fikk æren av å intervjue henne tidligere i år. Les vårt siste intevju med henne under her.

Jane Birkin – et evig moteikon

 Hun er stemmen bak århundrets kanskje mest sexy låt, "Je t’aime... moi non plus" – som ironisk nok kom ut i 1969. Og i sin tid skapte låten, som var en duett med hennes daværende kjæreste – det avdøde franske ikonet, Serge Gainsbourg – en skandale, men i dag er den å regne som et viktig stykke musikkhistorie.

Hun har også lånt navnet sitt til en av verdens mest ettertraktede vesker – Hermès’ Birkin bag. En veske hun selv skisset ned på en serviett et sted mellom London og Paris ombord på en AirFrance-flight, hvor hun møtte husets tidligere kreative leder, Jean-Louis Dumas, idet hun prøvde å trykke inn sin ikoniske stråkurv inn i hattehylla. Og selv om hun er britiskfødt, er hun selve opphavet til alt vi i dag beskriver som fransk chic.

Jane Birkin er en britisk musiker, tekstforfatter og skuespiller – og ja, et levende ikon.

Hennes karriere begynte for alvor da hun spilte i musikalen "Passion Flower Hotel", hvor hun også møtte sin første mann, komponisten John Barry, som blant annet står bak musikken til flere av James Bond-filmene. Barry og Birkin møttes da hun var på audition til musikalen, og de giftet seg da Birkin var 19 år gammel.

– Jeg var ganske keitete og kunne ikke synge, så de endret på rollen slik at den skulle kle mitt noe uvørne uttrykk bedre. John hadde allerede stor suksess og hadde vunnet Oscar for sin musikk i "Goldfinger" og "Dr. No". Og da jeg forelsket meg i han sa alle at jeg skulle holde meg unna fordi han allerede hadde vært gift to ganger før, hvor det siste ekteskapet endte med at han stakk av med au pairen og fikk barn med henne.

– Men jeg var veldig bestemt, så jeg gikk mot alle, inkludert faren min, og giftet meg med ham likevel. I dag kan jeg si at det eneste positive som kom ut av det ekteskapet var min datter, Kate, og som forventet så forlot han meg også til fordel for en av mine venninner. Men egentlig var dette bare positivt, fordi da han dro ble jeg tvunget til å forsørge både meg og Kate på egen hånd, noe som førte til at jeg bestemte meg for å dra på en audition for en film i Paris.

Auditionen hun refererer til var for filmen "Slogan", og det var her hun møtte Serge Gainsbourg, som skulle vise seg å forandre livet hennes for alltid.

– Jeg forelsket meg i Serge nesten umiddelbart, og han visket ut alle vonde minner jeg hadde fra mitt tidligere forhold. Han var fantastisk med Kate, og etter hvert fikk vi også Charlotte sammen.

Det tok ikke lang tid før Gainsbourg og Birkin var paret alle pratet om, og sammen skapte de skandale med låta "Je t’aime... moi non plus" i 1969.

– Det var vel The Guardian som skrev at det var tidenes mest sexy låt, og jeg kan vel si meg enig, spesielt fordi den ikke ble skrevet til meg, men til Brigitte Bardot som skulle synge den med Serge. Jeg husker blant annet at Paven la ned forbud mot å spille den. Jeg vet ikke om det ville skjedd i dag, men på den tiden herjet fascismen i Spania og Sør-Amerika, og da den kom ut ble den ansett om en frihetserklæring, og i dag kan man vel se på det som noe av det som var virkelig betydningsfullt ved "Je t’aime ... moi non plus". Det at den var så sjokkerende for mange, er mest morsomt. Jeg vet ikke om folk forsto teksten helt, men ...

– De forsto poenget og ... stemningen?

– Nettopp.

Hun svarer med en lett latter.

– Men ja, den ble opprinnelig skrevet for Brigitte Bardot?

– Jeg var veldig forelsket i Serge på den tiden, så da han spurte meg om jeg ville spille inn sangen med han, kunne jeg ikke annet enn å si ja, fordi jeg ikke tålte tanken på at han og Bardot skulle stå sammen i et innspillingsstudio på størrelse med en telefonkiosk og synge den sangen.

Alle som har hørt "Je t’aime... moi non plus" kan sikkert forstå hvorfor ...

– Jeg sang den en oktav høyere enn Bardot også, som gjorde at jeg hørtes ut som en liten korgutt, men Serge likte det.

– Hvordan vil du si at Serge Gainsbourg har påvirket din musikk?

– Jeg hadde den store ære av å kjenne en av de største franske poetene gjennom tidene, og dette er ikke bare mine ord. Jeg var svært heldig som fikk samarbeide med han, og som fikk synge alle de vakre tekstene han skrev for meg. Han skrev musikk til meg fra jeg var 20 år, og helt frem til han døde, hvor det siste han skrev var "Amour Des Feintes". Jeg fikk det aller beste av Serge, det er det ingen tvil om.

– Men hvis jeg skal være ærlig, så opplever jeg egentlig ikke at min musikalske karriere tok av før etter jeg fylte 40. Da gjorde jeg stykket "La Fausse Suivante" med regissør Patrice Chéreau – et stykke der en ung kvinne kler seg ut som en mann for å avsløre en annen manns bedrageri. Det inspirerte meg. Jeg klippet håret kort, begynte å kle meg i herreklær og holdt konserter på Bataclan i Paris, hvor jeg sang Serges’ sanger. Det ble en stor suksess. Kort tid etter gjorde jeg også to nye filmer, og det var da karrieren min virkelig begynte å få fart på seg.

– Hvorfor akkurat da? Hva forandret seg?

– Alt ble mer interessant. Jeg fikk ikke lenger roller utelukkende basert på utseendet mitt, eller fordi jeg kledde av meg. Det var først etter at folk hadde sett meg på konsert iført herreklær og med kortklipt hår at de begynte å lytte til hva jeg hadde å si. Og jeg sluttet med sminke, leppestift og alt jeg tidligere hadde gjort for å være vakker. Jeg elsket rollene jeg endelig fikk spille, og det var helt andre type roller enn de jeg tidligere hadde fått tilbud om. Jeg var ikke lenger «den unge kjæresten». Og misforstå meg rett, jeg er takknemlig for rollene jeg gjorde da jeg var ung også, men det kjedet meg etter hvert. Og jeg vet ikke om det handlet om at jeg fikk mer komplekse roller fordi jeg ble eldre, eller om det at jeg forsto livet på en annen måte gjorde at de mer komplekse og tyngre rollene tiltrakk meg mer ...

– Mitt forhold til musikk ble også dypere og det å spille konserter ble viktigere for meg. Serge skrev også noe av sin aller vakreste musikk til meg i denne perioden, fordi har var så ulykkelig. Vi hadde gått fra hverandre, og han hadde dyp kjærlighetssorg. Det var ikke lenger bare søt musikk ...

– Kan jeg spørre om hvorfor dere gikk fra hverandre?

– Jeg møtte Jacques Doillon (red.anm. fransk regissør og manusforfatter), og på dette tidspunktet var jeg nok allerede på vei ut av forholdet med Serge. Serge hadde møtt meg i ung alder, på et tidspunkt der jeg var veldig åpen for alle hans råd og veiledning, nesten som en farsfigur. Men etter hvert som jeg ble eldre og mer selvsikker var jeg ikke lenger like mottakelig for alle hans råd, eller andres råd for den saks skyld. Så det ble slutt, og jeg gikk videre med en ny og annen type kjærlighet.

– Men da Jacques og jeg fikk vår datter, Lou, ringte jeg Serge og fortalte han nyheten, hvorpå han svarte at han ønsket å være gudfar. Og på denne måten kom han tilbake i livet mitt på den vakrest tenkelige måten og ble Lous gudfar, noe som betydde alt for meg, fordi jeg ikke ville miste han. Dette ble også begynnelsen på vårt vennskap, da vi tidligere ikke hadde vært venner på denne måten, kun elskere.

Men Jane Birkin er kjent som langt mer enn Serge Gainsbourgs kjæreste, blant annet som et av vår tids største moteikon. På mange måter er hun selve personifiseringen og moderskipet for det vi omtaler som såkalt "french girl-style".

–Jeg forholder meg ikke så mye til dette med å være et såkalt moteikon, men datteren min, Lou, har fortalt at det ofte dukker opp bilder av meg på Instagram.

– Men hvordan oppsto egentlig denne «looken»?

– Jeg har jo ikke alltid vært sett på som fasjonabel ... Da jeg var veldig ung, rundt 15 år, så bodde jeg en periode hos en fransk grevinne. Vi var rundt åtte britiske jenter, og vi bodde i den øverste etasjen av leiligheten hennes. Hver dag tok vi metroen på vei til skolen, og folk lo alltid av oss fordi vi kledde oss så dårlig, mens alle de franske jentene så pene, pyntelige og nærmest identiske ut. De var vakre, med glansfullt hår, brede hårbånd i velour, perleøredobber, lange rutete skjørt og hvite strømper. Og der sto vi og holdt oss fast i håndtakene som hang ned fra taket, mens vi ramlet rundt på dårlige sko. Skjørtene var ofte av denim og lignende, og matchet aldri med toppen. Vi så ikke ut, mente de da.

– Men så endret alt seg, et par år senere, med Twiggy, Jean Shrimpton og «Swingin’ London» og plutselig var det vi som var på moten og ikke de franske, pene jentene. De var som paradehester, skinnende og vakre, og de gjorde en enorm innsats for utseendet sitt. Men jentene på forsidene av magasiner var Twiggy og Jean Shrimpton, så vi fikk på mange måter vår revansj til slutt.

– Da jeg vokste opp var mote noe for kvinner i 40-årene som fikk pelskåper av mennene sine, men på sekstitallet gikk vi med T-skjorter uten noe under og miniskjørt, og du gikk med disse klærne uansett hvilken størrelse du var. Jeg husker hvordan søsteren min, blant annet, spaserte nedover Kings Road uten sko. Det var mote for tenåringer, og et ganske annet marked. I dag er dette helt annerledes, og de store motehusene er mer spennende og kontemporære.

– Har du en slags uniform i dag, da? Noe du ofte går med?

– Jeg går mye i cargo-bukser, og jeg har alltid kjøpt dem i et par størrelser for store, slik at de kan henge på hoftene. Og jeg elsker alle lommene! Jeg får vondt i skulderen av å bære vesker, så jeg bruker heller lommene på buksene mine til å oppbevare ting. Jeg er også veldig glad i kordfløyelsbukser og T-skjorter, som gjerne er litt lange, og kasjmirgensere. Det er nok uniformen min. Den er veldig komfortabel.

– Hva har du alltid med deg i lommene da, når du forlater hjemmet?

– I den ene lommen har jeg bankkort, sedler og mynter. Det er så mange som bor på gata i Paris, så du føler deg slem om du ikke gir dem penger, dersom du har. Så jeg har alltid med meg litt kontanter. I en annen lomme har jeg litt pot-pourri fra Santa Maria Novella, slik at jeg skal lukte godt. Ellers er det kjedelige ting som kleenex. Jeg går ofte med hunden, så jeg har med poser med til henne, og mer enn det trenger du ikke. Jo! En leppepenn i tilfelle du møter på noen og plutselig får behov for en vakker munn.

– Ja, apropos sminke og skjønnhet – jeg er nysgjerrig på ditt perspektiv her ...

– Da jeg var gift med John Barry, så sov jeg alltid med sminken på. Og jeg hadde alltid sminke under puta, i tilfelle han skulle våkne opp og oppdage at jeg ikke hadde så store øyne som det så ut som da jeg var sminket. Det var mye sminke på den tiden, og øynene skulle se ut som prestekrager av uendelige lag med maskara. Det var en evig frykt for at noen skulle se ditt egentlige ansikt og ikke lenger synes at du var pen. Jeg vil si at jentene i dag er mer seg selv enn hva vi var på den tiden, vi lignet bare på kopier av hverandre. Jeg prøvde å se ut som Jean Shrimpton, men endte opp med å se ut som en dårlig kopi med alt for mye sminke – veldig lite originalt. Vi var alt for bevisste på den tiden.

– Når jeg ser på meg selv i La Piscine (red.anm. film fra 1969), så tenker jeg at det er synd at de ikke tok av meg sminken, eller kledde meg i en kjole som faktisk så ut som noe en jente fra boarding school (red.anm. Birkins karakter i filmen) ville gått med. Istedenfor gikk jeg med de samme miniskjørtene jeg gikk med hele tiden uansett. Når det er sagt så trenger man nok litt oppmuntring for å våge å være seg selv, for det turte jeg virkelig ikke den gangen.

–Da jeg var gift med John var jeg konstant redd for at det å være meg selv ikke ville være like attraktivt, og at han ville gå fra meg. Så alt var kunstig – brystene, vippene, hårfargen – alt. Jeg farget til og med håret mitt blondt fordi jeg så et bilde av au pairen John hadde forlatt sin forrige kone for, og hun hadde blondt hår, så da farget jeg mitt også. Og det var helt grusomt! Det ble først oransje, og så prøvde jeg å korrigere det, og da ble det grønt. Jeg prøvde å være den ideelle kvinnen for han, noe som var dumt, fordi han forlot meg uansett.

– Det er vanskelig å finne selvtilliten til å være seg selv, spesielt når alle andre gir deg føringer på hvordan du bør være. Men jeg jeg var ung var det mye fokus på mote, og heldigvis ser jeg tydelig at dagens unge stoler mer på sin egen stil. Og der har franskmenn noe å lære av engelskmenn, for i London kan du gå ned Kings Road i de mest utrolige kreasjoner, og ingen så mye som løfter et øyenbryn. Det er noe av magien med England ... bare det at søsteren min pleide å gå barfot – hun brydde seg virkelig ikke om hva andre synes. Og ingen sa heller noe. Men i Frankrike er de langt mer konvensjonelle.

– Hva er det beste rådet du selv har fått?

– Min mor pleide alltid å si at «i morgen er en ny dag» som Scarlett O’Hara i "Gone With The Wind". Og det er fint å tenke på når alt virker mørkt, at dersom du bare kommer deg gjennom denne dagen og natten, som noen ganger kan være tungt nok i seg selv, så vil det komme en ny dag i morgen. Og hun pleide å si at «smil, så smiler verden med deg. Gråt, og du vil gråte alene» – noe som er et godt eksempel på viktigheten av ikke å klage. Det er kun kjedelige mennesker som klager hele tiden. Det vil alltid være noen som har det verre enn deg.

– Det er nok noe av det som er fint med England. Franskmenn klager hele tiden, men engelskmenn klager ikke. De er alltid høflige. Om det så bare handler om bussjåføren som sier «take care love, watch you step». Det er dette kameratskapet som er så fint. I Frankrike er det mer «hver mann for seg selv». Men jeg elsker hvordan franskmenn sitter på café hele dagen og prater ut om alt, slikt gjør ikke engelskmenn på samme måte. Jeg føler at jeg har fått det beste av begge verdener.

– Hva er det beste med å bo i Paris?

– Jeg elsker Paris, og kan aldri se for meg å bo noe annet sted! Og det handler om de enkle tingene; det å sitte på en kafé, vandre gatelangs uten mål og mening. Du trenger liksom ikke gjøre så mye.

– Dersom du er i New York, for eksempel, føler du deg i veien dersom du ikke gjør noe. Og selv i England handler mye om penger, men i Frankrike er folk mer avslappet. Det er et lite land, hvor du enkelt kan reise fra by til by. Det er et vakkert land. Jeg vil også si at menneskene blir bedre. Før var de mer gretne, men nå er de bedre. Du kan fint sitte alene på kafé her, selv som kvinne. Jeg gjør ofte det på morgenen, tar en kaffe og en croissant alene på kafé, og bare ser på folk. Og dersom du kan tegne, så kan du jo tegne dem.

– Det er også herlig å ha hund i Paris, jeg har selv en bulldog, Bella, og hun er velkommen på restauranter og matbutikker, men i England er ikke hunder velkommen noen steder. De sier at de elsker hunder, men de er ikke velkomne noen steder. Hun er ikke spesielt pen, men det er derfor hun har fått navnet «Bella».

– Men føler du deg mest britisk eller fransk?

– Jeg tenker ikke så mye på det, men jeg har bodd i Frankrike i 50 år, så nå har jeg bodd her lenger enn hva jeg har bodd England. Det er fint å være en «foreigner». Det gjør at man setter pris på og legger merke til ulikhetene med sitt eget hjemland på en helt annen måte.

– Når føler du deg mest som deg selv?

– Når jeg holder Lous' baby, Laszlo, som bare er noen måneder gammel. Da føler jeg meg mest hjemme og lykkelig. Og når ingen ser på oss, for med en gang noen ser på oss begynner jeg å bekymre meg for at han skal begynne å gråte, at jeg holder han feil, eller at noen ser rart på meg fordi jeg snakker babyspråk med ham. Men det tar meg tilbake til barndommen, og da føler jeg meg trygg.

– Han er nok mitt livs kjærlighet akkurat nå. Det er ingen annen, dessverre. For det hadde vært fint å ha en å diskutere ting med, det er det jeg savner mest. Om du for eksempel ser noe bra på TV eller hører en spennende podkast, så vil jeg ha noen å diskutere det med. Derfor elsker jeg å ha besøk av min venninne, Gabrielle. Når hun kommer over ser vi på Netflix, for jeg ser aldri på Netflix alene – det er bare trist. Da ser jeg heller på nyhetene.

– Ditt seneste album fra 2020, "Oh! Pardon tu dormais ...", er svært personlig og har en ganske spesiell historie – det var opprinnelig en teaterstykke som du skrev på 90-tallet?

– Ja, det handler om en jente som ikke får sove og vekker sin sovende kjæreste midt på natten fordi hun trenger å høre at han elsker henne og alltid vil gjøre det, noe han ikke vil si, fordi det er midt på natten og han er irritert. Så det begynner som en komedie, men ender som et drama. Det er blant annet inspirert av mine egne dagboknotater fra ekteskapet med John Barry.

I 2013 fikk Birkin oppleve alle mødres verste mareritt, da hennes eldste datter, Kate Barry, falt ut av et vindu hjemme i sin egen leilighet og døde. Hennes gode venn og det franske pop-ikonet, Étienne Daho, hadde tidligere uttrykt at han mente at "Oh! Pardon tu dormais ..." hadde et uforløst potensiale som musikk, og i lys av denne tragedien fikk rastløse våkenetter en ny betydning. Arbeidet med å adaptere manuskriptet til musikk ble en del av Birkins’ sorgprosess.

– Jeg skrev også to nye tekster til albumet, to sanger om Kate – "Cigarettes" og "Catch Me If You Can". Da jeg skrev manuskriptet for over 20 år siden, var den smerten og ensomheten jeg kjente den gangen noe av det sterkeste jeg hadde opplevd, men etter å ha mistet Kate opplevde jeg en dypere smerte og en sorg som fikk den forrige til å blekne. Men tematikken er fortsatt den samme som manuskriptet, det handler om sorgen over å ikke nå eller kunne være med den du elsker.

– Hva betyr musikk for deg?

– Jeg føler meg veldig heldig når jeg får gjøre konserter, som er en helt spesiell måte å formidle musikk og være med publikum på, én til én. Som skuespiller har du gjerne en motspiller, så det involverer ikke publikum på samme måte, og med film har du et helt team bak kamera. Men på scenen, spesielt når du synger dine egne sanger, så synger du direkte til disse menneskene, og du ser hvordan de ler eller gråter – en veldig ærlig utveksling fra begge parter.

– Helt til slutt ... Hva er soundtracket til livet ditt?

– Selv om John Barry kanskje ikke var spesielt snill mot meg, så ville jeg likevel inkludert hans musikk, fordi han var virkelig en fantastisk musiker. Så kanskje musikken fra en film han gjorde med Marlon Brando – "The Chase" (1966). Og Serges’ musikk, naturligvis ... han gjorde et album ved navn "Melody Nelson" (1971), som jeg ville hatt med, og et annet ved navn "L’Homme à tête de chou" (1976), som betyr «mannen med kålhodet» – som har kanskje de mest sexy og erotiske tekstene jeg noen gang har hørt. Jeg vet ikke om jeg hadde inkludert noe av mitt eget, eller kanskje "Winters Children" (2008), som handler om min barndom med min bror og søster, og en magisk tid som jeg tror jeg aldri vil oppleve maken til. Alt er kanskje ikke sant, slik jeg husker det – men kanskje det er noe av sjarmen.