ELLE har "møtt" Oslo World-aktuelle Jane Birkin

Denne uka går festivalen Oslo World av stabelen, og på Rockefeller i kveld står ingen ringere enn Jane Birkin – it-girl over alle it-girls.

Oslo World er en av Europas ledende festivaler for musikk fra Latin-Amerika, Afrika, Asia og midtøsten, og oppgaven har vært den samme siden festivalen så dagens lys i 1994: Å bringe verden til Oslo og Oslo til verden.

ELLE fikk muligheten til å "møte" Jane Birkin 2020-style, til en digital prat om musikk, kjærlighet og det som ble vendepunktet i karrieren.

Jane Birkin er stemmen bak århundrets kanskje mest eksplisitt seksuelle låt Je t'aime... moi non plus – som ironisk nok kom ut i 1969. I sin tid skapte låten, som var en duett med hennes daværende kjæreste – det avdøde franske ikonet, Serge Gainsbourg – skandale, men i dag er den å regne som et viktig stykke musikkhistorie.

Hun har også lånt navnet sitt til en av verdens mest ettertraktede vesker – Hermès’ Birkin bag. En veske hun selv skisserte ned på en serviett, et sted mellom London og Paris ombord på en AirFrance flight, hvor hun møtte husets tidligere styreleder og kreativ leder, Jean-Louis Dumas, idet hun prøvde å trykke inn sin ikoniske stråkurv inn i hattehylla. Og selv om hun er britiskfødt, er hun selve opphavet til alt vi i dag beskriver som fransk chic.

Men, tilbake til musikken.

Jane Birkin er en britisk musiker, tekstforfatter og skuespiller – og ja, et levende ikon.

Hennes karriere begynte for alvor da hun spilte i musikalen Passion Flower Hotel, hvor hun også møtte sin første mann, komponisten John Barry, som blant annet har komponert musikken til flere av James Bond-filmene. Barry og Birkin møttes da hun var på audition til musikalen Passion Flower Hotel, og de giftet seg da Birkin var 19 år gammel.

– Jeg var ganske keitete og kunne ikke synge, så de endret på rollen, slik at den skulle kle mitt noe uvørne uttrykk bedre. John hadde allerede stor suksess og hadde vunnet Oscar for sin musikk i Goldfinger og Dr. No. Og da jeg forelsket meg i han sa alle at jeg skulle holde meg unna, fordi han allerede hadde vært gift to ganger før, hvor det siste ekteskapet endte med at han stakk av med au pairen og fikk barn med henne.

– Men jeg var veldig bestemt, så jeg gikk mot alle, inkludert faren min, og giftet meg med han likevel. I dag kan jeg si at det eneste positive som kom ut av det ekteskapet var min datter, Kate, og som forventet, så forlot han meg også, til fordel for en av mine venninner. Men egentlig var dette bare positivt, fordi da han dro ble jeg tvunget til å forsørge både meg og Kate på egen hånd, noe som førte til at jeg bestemte meg for å dra på en audition for en film i Paris.

Karrierens vendepunkt

Auditionen hun refererer til, var for filmen Slogan, og det er her hun møter Serge Gainsbourg som skulle vise seg å forandre livet hennes for alltid.

– Jeg forelsket meg i Serge, og han visket ut alle vonde minner jeg hadde fra mitt tidligere forhold. Han var fantastisk med Kate, og etter hvert fikk vi også Charlotte sammen.

Da Jane Birkin fikk rollen i den franske filmen Slogan, kunne hun ikke fransk. Men nok en gang ble løsningen av den kreative sorten, og hun fikk tildelt en båndopptaker med alle sine replikker, som hun kunne øve med.

– Serge lærte meg også masse, men det meste var slang, noe som gjorde at jeg tidvis gjorde at jeg hørtes litt rar ut da jeg pratet. Så det tok noen år før jeg ble flytende på den mer skolerte måten.

– Jeg opplever at min musikalske karriere tok av før etter jeg fylte 40. Jeg gjorde stykket La Fausse Suivante med regissør Patrice Chéreau, et stykke der en ung kvinner kler seg ut som en mann for å avsløre en annen manns bedrageri. Etter dette gjorde jeg mine første konserter på Bataclan i Paris, og jeg klippet håret kort og begynte å kle meg i herreklær og sang Serges’ sanger. Det ble en stor suksess. Kort tid etter gjorde jeg også to nye filmer, og det var da karrieren min virkelig begynte å få fart på seg.

Hvorfor akkurat da? Hva forandret seg?

– Alt ble mer interessant. Jeg fikk ikke lenger roller utelukkende basert på utseendet mitt, eller fordi jeg kledde av meg. Det var først etter folk hadde sett meg på konsert iført herreklær og med kortklipt hår at de begynte å lytte til hva jeg hadde å si. Og jeg sluttet med sminke, leppestift og alt jeg tidligere hadde gjort for å være vakker. Jeg elsket rollene jeg fikk endelig fikk spille, og det var helt andre type roller enn de jeg tidligere hadde fått tilbud om. Jeg var ikke lenger "den unge kjæresten".

Mitt forhold til musikk ble også dypere og det å spille konserter ble viktigere for meg. Serge skrev også noe av sin aller vakreste musikk til meg i denne perioden, fordi har var så ulykkelig. Det var ikke lenger bare søt musikk han skrev til meg...

Det er verdt å nevne at denne perioden også var etter bruddet mellom Serge Gainsbourg og Jane Birkin, og at den noe melankolske musikken Gainsbourg skrev, muligens skyldes kjærlighetssorgen over Birkin.

– Og misforstå meg rett, jeg er takknemlig for rollene jeg gjorde da jeg var ung også, men det kjedet meg etter hvert. Og jeg vet ikke om det handlet om at jeg fikk mer komplekse roller fordi jeg ble eldre, eller om det at jeg forsto livet på en annen måte gjorde at de mer komplekse og tyngre rollene tiltrakk meg mer...

Je t'aime... moi non plus

Men la oss skru tiden litt tilbake ... Om det var kompleks eller ei, lett og lyst eller mørkt, så skapte du om ikke annet en debatt, da “Je t'aime... moi non plus” kom ut i 1969. Tror du fortsatt musikk kan skape debatt og sjokkere på den måten?

– Det var vel The Guardian som skrev at det var tidenes mest sexy låt, og jeg kan vel si meg enig, spesielt fordi den ikke ble skrevet til meg, men til Brigitte Bardot, som skulle synge den med Serge. Men jeg husker at Paven la ned forbud mot å spille den. Jeg vet ikke om det ville skjedd i dag, men på den tiden var det fascisme i Spania og Sør-Amerika, og da den kom ut ble den ansett om en frihetserklæring, og det er jo noe av det betydningsfulle ved Je t'aime ... moi non plus.

Det at den var så sjokkerende for mange er mest morsomt. Jeg vet ikke om folk forsto teksten helt, men ...

De forsto poenget og stemningen ... Men ja, den ble skrevet for Brigitte Bardot?

– Jeg var veldig forelsket i Serge på den tiden, så da han spurte meg om jeg ville spille inn sangen med han, kunne jeg ikke annet enn å si ja, fordi jeg ikke tålte tanken på at han og Bardot skulle stå sammen i et innspillingsstudio på størrelse med en telefonkiosk og synge den sangen.

Alle som har hørt “Je t'aime... moi non plus” kan sikkert forstå hvorfor ...

– Jeg sang den en oktav høyere enn Bardot også, som gjorde at jeg hørtes ut som en liten korgutt, men Serge likte det.

Oh! Pardon tu dormais…

Hvordan vil du si at Serge Gainsbourg har påvirket din musikk og ditt kreative virke?

– Jeg hadde den store ære av å kjenne en av de største franske poetene gjennom tidene, og dette er ikke bare mine ord. Jeg var svært heldig som fikk samarbeide med han, og fikk synge alle de vakre tekstene han skrev for meg. Han skrev musikk til meg fra jeg var 20 år, og helt frem til han døde, hvor det siste han skrev var Amour Des Feintes. Jeg fikk det aller beste av Serge, det er det ingen tvil om.

Ditt seneste album fra 2020, Oh! Pardon tu dormais…, er svært personlig og har en ganske spesiell historie – det var opprinnelig en teaterstykke som du skrev på 90-tallet?

– Ja, det handler om en jente som ikke får sove og vekker sin sovende kjæreste midt på natten fordi hun trenger å høre at han elsker henne og alltid vil gjøre det, noe han ikke vil si, fordi det er midt på natten. Så det begynner som en komedie, men ender som et drama. Det er blant annet inspirert av mine egne dagboknotater fra ekteskapet med John Barry.

I 2013 opplever Jane Birkin alle mødres verste mareritt, da hennes eldste datter, Kate Barry, faller ut av et vindu hjemme i sin egen leilighet og dør. Hennes gode venn og det franske pop-ikonet, Étienne Daho, hadde tidligere uttrykt at han mente at Oh! Pardon tu dormais … hadde et uforløst potensiale som musikk, og i lys av denne tragedien, fikk rastløse våkenetter en ny betydning, og arbeidet med å adaptere manuskriptet til musikk ble en del av Birkins’ sorgprosess.

– Jeg skrev også to nye tekster til albumet, to sanger om Kate – Cigarettes og Catch Me If You Can. Da jeg skrev manuskriptet for over 20 år siden, var den smerten og ensomheten noe av det sterkeste jeg hadde opplevd, men etter å ha mistet Kate opplevde jeg en dypere smerte og en sorg som fikk den forrige til å blekne. Men tematikken er fortsatt den samme som manuskriptet, det handler om sorgen over å ikke nå eller kunne være med den du elsker.

En ærlig utveksling

Hva betyr musikk for deg?

– Jeg har vært veldig heldig og fått gjøre konserter, som er en helt spesiell måte å formidle musikk og være med publikum, én til én. Som skuespiller har du gjerne en motspiller, så det involverer ikke publikum på samme måte, og med film har du et helt team bak kamera. Men på scenen, spesielt når du synger mine egne sanger, så synger du direkte til disse menneskene, og du ser hvordan de ler eller gråter – en veldig ærlig utveksling fra begge parter.

Og helt til slutt ... Hva er soundtracket til livet ditt?

– Selv om John Barry kanskje ikke var spesielt snill mot meg, så ville jeg likevel inkludert hans musikk, fordi han var virkelig en fantastisk musiker. Så kanskje musikken fra en film han gjorde med Marlon Brando – The Chase (1966). Og Serges’ musikk, naturligvis ... han gjorde et album ved navn Melody Nelson (1971), som jeg ville hatt med, og et annet ved navn L’Homme à tête de chou (1976), som betyr «mannen med kålhodet» – som har kanskje de mest sexy og erotiske tekstene jeg noen gang har hørt. Jeg vet ikke om jeg hadde inkludert noe av mitt eget, eller kanskje Winters Children (2008), som handler om min barndom med min bror og søster, og en magisk tid som jeg tror jeg aldri vil oppleve maken til. Alt er kanskje ikke sant, slik jeg husker det – men kanskje det er noe av sjarmen.

Les mer om Jane Birkin og Oslo World her.