– Jeg er nok ikke den eneste artisten som har sett det lyse i øynene på dem jeg jobber med når jeg forteller at det har blitt slutt med en fyr

Astrid S tar oss med tilbake til bygda, på det som bokstavelig talt er en nostalgitrip, gjennom sitt nye album Joyride. Og kanskje har hun også funnet oppskriften på hvordan man får “the best of both worlds” – et sted midt mellom Berkåk, et piano på løkka og den store verden. For det er trygt å si at hennes publikum offisielt har passert 200 mennesker … For lengst.

Dette intervjuet var opprinnelig på trykk i ELLEs juniutgave. 

Realisten

– Jeg husker at jeg hadde en stor drøm om å bli popstjerne da jeg var veldig liten. Egentlig fra så ung alder at jeg nesten vil si at jeg har drømt om det «siden jeg ble født», og det varte fram til jeg var sånn åtte eller ni – i den alderen er man jo fortsatt litt delusional. Og jeg husker at jeg hadde en plakat av Hannah Montana hengende på døra på soverommet mitt, strategisk plassert slik at den var det første jeg så hver morgen når jeg våknet, og det siste jeg så før jeg sovnet om kvelden. Men én kveld, mens jeg så på denne denne plakaten, fikk jeg en stor åpenbaring, og realiteten slo plutselig inn. Jeg innså at det var lite sannsynlig at jeg kom til å bli popstjerne, fordi det maks var 200 mennesker i hele verden som visste at jeg eksisterte.

Det er en ganske stor ting å ta innover seg i en alder av åtte–ni år?

– Ja, det var en liten sorgprosess … Men det varte i kanskje to dager. Likevel husker jeg veldig godt den følelsen av at «bobla» sprakk. Og etter det la jeg hele drømmen på hylla, egentlig fram til jeg ramla inn på Idol-audition som 16-åring.

Men hvem var du i mellomtiden der? Etter sorgen over popstjerne-drømmen traff deg, men før Idol. Hva handlet musikken om da?

– Jeg ble nok tidlig stempla som en sånn… syngejente. Forståelig nok. Jeg var med i noen band, deltok på UKM, spilte i korps og lignende, også etter denne “åpenbaringen”. Jeg vet ikke om bitter er riktig ord …

Hun stopper opp og tenker seg litt om.

– … Men jeg husker at mange tok det for gitt at jeg skulle søke musikklinja på videregående, noe jeg da valgte å ikke gjøre fordi jeg var overbevist om at det ikke lå noen framtidig karriere foran meg i musikken, så det var ikke noe poeng uansett. Og jeg tenkte at jeg hadde forstått noe de andre ikke forsto, at jeg var realisten. Og jeg kunne nesten bli litt irritert når de snakket om det som en selvfølge, at jeg skulle holde på med musikk. Jeg tok også litt avstand fra det i perioder, og hørte lite på musikk, ville ikke opptre, fordi det ble litt sårt. Så når jeg tenker over det nå, så varte nok den «sorgprosessen» i ganske mye lengre tid enn to dager … Jeg innser det nå.

Hun ler.

– Men musikkgleden har alltid vært der. En ting er å være musikalsk – men musikkglede er noe annet. Det er nesten noe kjemisk som skjer inni meg i møte med musikk. Jeg tipper at dersom noen hadde scannet hjernen min mens jeg sang eller jobbet med musikk, så hadde det sikkert vært funn av et høyt nivå av dopamin. Så jeg er glad for at jeg har landa her … i musikken.

«Gjett hva jeg har gjort i dag?»

Så hva gjorde at du som en over gjennomsnittet «virkelighetsorientert» 15-åring som hadde gitt opp drømmen, likevel valgte å gå på audition til Idol?

– Det var en reklame på TV om at det var påmelding til 10-årsjubileums- sesong av Idol … Jeg har veldig sterke minner av at jeg satt sammen med med familien min og så Kurt Nilsen på World Idol … Da var jeg sikkert 5 eller 6 år … og sa til mamma at jeg skulle bli som han, men da svarte hun at det kunne hende at Idol ikke lenger fantes når jeg ble gammel nok til å melde meg på. Og det ble jo faktisk tatt av skjermen en stund, men så kom det tilbake. Så da jeg så den reklamen for jubileumssesongen 10 år senere, og endelig var gammel nok …

Hun drar litt på det.

Nesten så man kan kalle det skjebnen?

– Ja, men det som var så rart var at … Selv om jeg sikkert alltid bar på artistdrømmen … sånn innerst inne, så skjedde Idol på et tidspunkt der jeg egentlig hadde lagt det helt fra meg. Så jeg hadde ganske lave skuldre da jeg gikk inn i konkurransen, noe som sikkert var bra. Men det var kult å ringe mamma etter audition og si «gjett hva jeg har gjort i dag?».

For du sa det ikke til noen at du skulle på audition?

– Nei …

Men etter Idol … Da var du klar for å gi drømmen en ny sjanse?

– Ja, det ga meg veldig blod på tann. Jeg gikk ett år på videregående etter Idol, men så fikk jeg lov til å droppe ut, noe som egentlig er helt sykt å tenke på nå. Jeg følte meg veldig voksen da, men nå skjønner jeg ikke at jeg fikk lov. Jeg husker at jeg var veldig rastløs etter Idol, og veldig klar for å komme i gang. Men så gikk ting mye tregere enn jeg hadde sett for meg at de skulle gjøre … Da ble jeg redd og gikk jeg litt i kjelleren, som jeg kjenner at jeg blir flau av å si, men jeg tenkte da at «nå skjer det ikke likevel».

– Det fikk meg til å forstå hvor lite jeg har snakket med andre kvinner om slike ting i vår bransje

Siden deltakelsen i Idol har Astrid S’ publikum åpenbart vokst langt forbi 200 mennesker – både her hjemme, men også internasjonalt. I 2020 kom debutalbumet Leave it Beautiful.

Du har også sluppet musikk med andre artister, som blant annet Matoma, Viktor Leksell, Benjamin Ingrosso, og ikke minst Dagny – fortell om det …

– Jeg vil si at spesielt samarbeidet med Dagny har betydd mye for meg. Av dem jeg har samarbeidet med, så er Dagny den jeg har kunnet relatere meg mest til, også fordi vi er to kvinnelige artister i samme segment. Det å ha noen å sparre med, men som samtidig kan dra deg ut av din egen boble.

Hvordan ble det samarbeidet til?

– Vi hadde noen dager sammen i studio. Jeg kan ikke snakke for Dagny her, men jeg var veldig nervøs. Jeg har vært fan av Dagny i mange år, og på det tidspunktet kjente vi ikke hverandre så godt, så det var litt skummelt. Og så følte jeg litt på stemninga i studio at alle rundt oss også hadde veldig lyst til at det skulle bli noe sjukt bra. Det spente nok litt bein på oss, for det ble noen litt heseblesende dager. Men jeg tror vi laget rundt ti skisser på tre dager, og så ble den ene av dem pitchet inn til Netflix-filmen The Hating Game, så da gikk vi tilbake i studio og fullførte skissen, og spilte inn det som ble Pretty.

– Det er jo en veldig mannsdominert bransje, med mange menn som jobber «bak» … i plateselskapene, som produsenter … Og dette ser jeg på som en utelukkende positiv ting, men disse mennene er jo flinke til å prate sammen, og det var en eye opening-opplevelse for meg da jeg fikk jobbe med Dagny – at jeg fikk tilbringe tid med en kvinnelig kollega, som gjorde det samme som jeg, og som jeg også kunne sparre med.

Om hva da?

– Alt mulig rart, fra praktiske til kreative ting. Hvordan man løser mange av de samme type utfordringene på ulike måter, og alt vi kunne lære av å høre om hverandres prosesser. Det fikk meg til å forstå hvor lite jeg har snakket med andre kvinner om slike ting i vår bransje. Det var rett og slett berikende.

Nostalgitrip

I slutten av mai slapp Astrid S sitt andre album – Joyride – der hun gjennom musikken tar oss med tilbake i tid. Tilbake til Berkåk og Rennebu, til utallige bilturer med faren, og musikken som preget dem.

– Jeg tror den prosessen egentlig begynte for noen år siden gjennom et slags forsøk på å finne tilbake til opphavet for min egen musikkglede. Hvilke store musikalske opplevelser jeg har hatt i løpet av livet. Først tenkte jeg at det sikkert ville komme tilbake til en eller annen konsert, men jeg kom liksom alltid tilbake til bilturer i barndommen med pappa, og musikken vi hørte på da. Vi kunne ha kranglet rett før vi satt oss i bilen, eller stemninga kunne ha vært dårlig i utgangspunktet, men akkurat i det øyeblikket, da vi satt der og hørte på musikk, så var det liksom en egen liten «lomme» i livet … helt på siden av alt annet. Men hvordan dette liksom ble et helt album …

Hun stopper opp og tenker litt.

– De siste årene har jeg laget mye elektronisk pop, og kanskje også ting jeg har trodd at folk vil ha fra meg, litt underbevisst. Men i arbeidet med dette albumet fokuserte jeg mest på hva jeg selv ville lage, hva jeg selv likte – og musikken jeg vokste opp med. Så skrev jeg låta Joyride, og da falt alt på plass. Jeg var i London og jobbet i studio, og på vei hjem den kvelden begynte jeg å lage et moodboard på Pinterest – noe jeg ofte gjør etter hver låt jeg skriver for å lage ideer – og alt falt bare på plass med den låta. Det var et helt univers som bare utfoldet seg, bestående av gamle minner, bygda, bilturer med pappa, det faktum at jeg ikke har lappen … Og det med bygda er nok en del av meg som jeg har lagt litt bort etter at jeg flytta til Oslo. 

– Jeg skulle liksom bli byjente, og gikk all in på det … Men de siste årene har jeg kjent på et savn og en hjemlengsel for bygda. Jeg har blitt mer sentimental rundt det, så det føltes meningsfylt å lage et album med bygda og oppvekst som bakteppe. Men jeg har forsåvidt ikke sagt det til pappa enda, at jeg har laget et helt album som er en hyllest til ham.

Nei? Er det sant? Han kommer til å bli så glad!

– Jeg vet ikke om jeg kommer til å si det.

Tror du ikke det? Men det kommer kanskje fram i et intervju her og der? Her, for eksempel – om han leser ELLE.

– Ja, kanskje han leser det, men vi kommer sikkert ikke til å prate om det.

For disse bilturene var ikke både dype samtaler og musikk?

– Nei, det var for det meste stille.

Sang du, da? Eller han? Dere?

– Nei, eller han synger ikke. Jeg sang vel sånn lavt vendt ut mot vinduet.

Les også: Astrid S x CAIA: – Det har gitt meg et lite innblikk i hvordan det er å være Bianca Ingrosso

– Jeg er nok ikke den eneste artisten som har sett det lyse i øynene på dem jeg jobber med når jeg forteller at det har blitt slutt med en fyr 

Jeg opplever deg som veldig produktiv. Stemmer det?

– Men det er jeg nok … Som sikkert handler om at jeg er redd for at jeg skal «miste det jeg har» … Så jeg er nok i stor grad drevet av frykt. Ikke i stor grad, men produktiviteten drives nok av en slags frykt. 

At du skal sjekke om du fortsatt «har det»?

– Ja …

Men har du en slags oppskrift på hvordan du jobber best?

– Nei, jeg blir aldri helt klok på det, selv om jeg har skrevet låter profesjonelt i ti år, så knekker jeg aldri koden helt. Men det jeg kan kjenne på er at som artist så er det mye «greier» rundt deg hele tiden – det handler ikke bare om å lage musikk. Det er mye som skal skje på sosiale medier, intervjuer og andre greier som også tar fokus. Så jeg kan drømme om å «slå av» alt, og bare være i studio, helt uforstyrret. Det er bra du stiller spørsmålet, for jeg vil jo egentlig finne svaret på det …

– Men det å skrive låter vil alltid være kjernen i det jeg gjør, og når det går bra, kjenner jeg på en ekstrem form for mestring. Da har jeg det bedre i alle aspekter av livet. Og det kan sikkert mange kjenne seg igjen i, at når ting går dårlig på en eller annen arena i livet – det kan være jobb, et forhold – så kan det gå hardt utover selvfølelsen, at man rett og slett kan føle seg mindre verdt. Og det er sikkert derfor det betyr så mye også.

Det er også en del artister som har uttrykt at de blir mer produktive når livet ikke går så bra – hvordan er du der?

– Det hjelper nok å være i det sentimentale hjørnet, det kan være både gode og vonde følelser, men det handler om en tilstand der jeg er i kontakt med meg selv. Og jeg er nok ikke den eneste artisten som har sett det lyse i øynene på dem jeg jobber med når jeg forteller at det har blitt slutt med en fyr … At de tenker at nå får de «the good stuff». Men selv mener jeg at det i bunn og grunn handler om å være i kontakt med følelser, og i arbeidet med Joyride har låtene kommet i kontekst av gode minner og følelser knyttet opp mot det – den gode klumpen i magen.

– Det var første gang jeg klarte å stå der uten å føle at jeg var til bry

Men hvordan føles det å skulle ta Joyride ut på veien og spille festivaler nå i sommer?

– Jeg er dritnervøs … men det er jeg hvert år. Det musikalske uttrykket er et helt annet på dette albumet, og jeg vet enda ikke hvordan mottakelsen blir, men jeg er klar for å brette opp ermene. Det verste som kan skje er at det flopper, og så står jeg der med masse låter ingen bryr seg om – men de er jo viktige for meg.

Men blir du nervøs?

– Ja, absolutt. Men jeg prøver å kanalisere det til gode nerver. Ellers kan det ta litt over … Men før pandemien hadde jeg litt sceneangst, akkurat som om alvoret slo meg etter mange år med autopilot. Og så fikk jeg et panikkanfall før en konsert en gang, som igjen utløste en slags angst for angsten, men heldigvis fikk jeg god hjelp, og da jeg var tilbake på scenen etter pandemien var det første gang jeg klarte å stå der uten å føle at jeg var til bry.

Har du vært redd for å være til bry?

– Sikkert ikke noe mer enn andre, men som artist blir man utfordret mye mer på det, i større grad enn gjennom andre yrker, fordi det er en del av jobben din å ta plass.

Flymodus og piano

Kan jeg spørre deg om Spellemann? Eller er du dritt lei av å prate om det?

– Nei, men alle andre er vel dritt lei av å høre meg prate om det …

I 2018 mottok Astrid S prisen for Årets Spellemann, og i ettertid kom det kritikk av juryens beslutning og hvorvidt hun var riktig vinner eller ei, blant annet ble Susanne Sundfør trukket fram som en potensiell vinnerkandidat.

Men opplever du at noe har endret seg i etterkant av det?

– Min opplevelse har vært at det er mye støtte å hente fra andre artister, blant annet fikk jeg en veldig hyggelig melding av Susanne (journ.anm. Sundfør) i etterkant av Spellemann, men det konstrueres kanskje ofte en slags konkurranse rundt oss.

–  Festivalene, for eksempel … Hvert år kommer det en sak som handler om at det bookes for få kvinnelige artister til festivaler, så det kan jo bidra til å skape en eller annen form for “konkurranse”, om det er reelt eller ikke er en annen diskusjon, men det kan i alle fall føre til en idé om at «da var de plassene tatt» … Eller at undersøkelser viser at menn hører mest musikk av andre menn, og kvinner hører også mest musikk av menn, så det kan skape en slags kamp om plassen, men …

Hun stopper seg selv midt i resonnementet.

– Men jeg føler at hver gang jeg snakker om disse tingene, så tenker jeg på mannlige kolleger som himler med øynene og tenker at «herregud, må du snakke om det der igjen», så det er ukomfortabelt å prate om det.

– Og dette går egentlig tilbake til den opplevelsen jeg hadde da jeg jobbet med Dagny og oppdaget verdien av å dele erfaringer fra denne bransjen med en kvinnelig kollega. Menn er flinkere til å prate sammen om jobb … Økonomi, for eksempel, er et tema som fortsatt er tabu, og der tror jeg menn stiller sterkere i forhandlinger, blant annet fordi de prater sammen – og det er bra, og det bør vi – kvinner – bli bedre på. Der fikk jeg selv mange åpenbaringer på rent praktiske ting gjennom å prate med Dagny. Egentlig savner jeg en arena der kvinner kan møtes og prate mer om sånne ting …

Apropos arena … Hva gjør du for å skape et godt kreativt rom for deg selv? Hva er «bilturene» i livet ditt nå?

– Flymodus. Det er kanskje et kjedelig svar?

Hun tenker seg om … fram til ansiktet plutselig sprekker opp i ren åpenbaring.

– Jeg har kjøpt meg piano! Jeg har flyttet hvert halvannet år de siste årene ... Fra kollektiv til samboer, tilbake i kollektiv, ny samboer, så da det kom på plass i leiligheten min, landet jeg litt.

Foto: Stephanie Sikkes/Hest Agenturer
Styling: Caroline Skjelbred
Makeup og hår: Linn Linnea/Gevir/Style Management