Jeg lever for deg nå!

Søndag 18. februar 2024 blir livet mitt snudd på hodet for alltid. Det som skulle være den lykkeligste dagen i mitt liv, blir til et levende mareritt. Det som ikke skal skje noen, det man sier til seg selv at aldri kommer til å skje, det skjer med meg. I uke 39 av svangerskapet slutter plutselig hjertet til babyen min å slå. Mens jeg forbereder meg på å bli mamma igjen, og vi alle gleder oss over at Vienna skal bli storesøster, dør babyen inni magen min – uten at jeg merker noen ting. 

Vannet går tidlig søndag morgen, men ettersom jeg ikke har særlig hyppige veer stresser vi ikke med å dra til sykehuset. Jeg husker så innmari godt den gleden kjæresten min og jeg delte på vei til sykehuset – vi visste hva vi hadde i vente, og jeg så faktisk fram til å føde. Jeg fantes ikke redd, og var så mentalt styrket for oppgaven som ventet meg.

Beskjeden som møter oss på sykehuset, kommer bokstavelig talt som et slag i magen. Lillebror er død. De finner ingen hjertelyd. Nå står jeg overfor den tøffeste og mest krevende jobben hittil i mitt liv – å føde et dødt barn. Tretten timer med aktiv fødsel, vel vitende om at jeg på den andre siden skal møte vår døde baby. Etter sjokkbeskjeden går kroppen min inn i overlevelsesmodus. Jeg blir helt kald og følelsesløs, og jeg feller ikke en eneste tåre før dagen etterpå. Jeg tenker at jeg må være sterk for babyen min, og ikke minst kjæresten min, som hele tiden sitter hjelpesløs og i sjokk ved siden av meg.

Lillebror er død. De finner ingen hjertelyd.

Mandag 19. februar kl 00.18 ble en vakker engel med de nydeligste bollekinnene født. En engel som aldri fikk se livets lys, men som fra det øyeblikket av ble mitt lys. En del av meg døde den dagen, men heldigvis ble også en mye sterkere, klokere og varmere versjon av meg selv født på ny. Man kan vel på sett og vis si at jeg så lyset i møte med døden den februarnatten, og at det har formet meg til å ville bli en mye bedre versjon av meg selv – en person som så innmari vil leve.

Å holde sin døde baby i armene og å måtte si farvel til det lille mennesket som du har sett for deg å tilbringe resten av livet ditt med, er på samme tid det vakreste og det vondeste jeg har opplevd. En enorm glede over å endelig få møte vårt elskede barn, men også en enorm sorg over det faktum at når vi sier farvel, så er det for alltid. Fra nå av skal vi leve livene våre uten ham. 

Ukene etter fødselen ser jeg tilbake på som et kaldt og tungt mørke. Meg som sørgende mamma, med sprengte pupper og dvask kropp … En hatende vindustilskuer, tittende ned på alle de tusenvis av passerende barne-vognene, og de frustrerte, slitne og tilsynelatende misfornøyde mammaene som – for meg – ikke virket det dugg lykkelige over situasjonen sin. Det gjorde meg direkte kvalm. Hva hadde ikke jeg gjort for å kunne være i stand til å trille rundt på en sprell levende baby sånn som dem? I mine mørkeste øyeblikk drømte jeg om et luftgevær …

Hva hadde ikke jeg gjort for å kunne være i stand til å trille rundt på en sprell levende baby sånn som dem? 

Og så den evige skyldfølelsen. Hva om jeg bare hadde insistert på en ekstra sjekk på sykehuset? Eller om jeg vært enda mer påpasselig med å kjenne etter liv i magen? Og hvor lenge hadde Lillebror ligget død i magen min? Det har ingen kunnet gi meg svaret på. Jeg har fått vite nå hvorfor han døde. En bakterie som satte seg i morkaka. Ifølge legene er det uvanlig, men det skjer (oftere enn det bør, spør du meg). De sier jeg ikke kunne gjort noe. Jeg føler jeg burde gjort alt. Jeg føler det var kroppen min som drepte ham. Samtidig så vet jeg at jeg virkelig hadde gjort alt for ham. Hadde jeg bare visst. 

Det har blitt et kveldsrituale for meg å titte ut av kjøkkenvinduet, bort dit Lillebror nå ligger gravlagt. I gåavstand fra oss – familien hans. Når jeg ser opp på himmelen, føles han så nær. Og når jeg oppdager en fugl sveve over meg, tenker jeg at det er ham. Det blir flere og flere bra dager, men savnet kan slå meg raskt og helt plutselig over ende. Tanken på at jeg aldri skal få se babyen min igjen, at jeg aldri skal få se ham vokse opp, eller få muligheten til å bli kjent med ham, er helt uutholdelig. Jeg lurer så veldig på hvem han ville blitt, og hvordan øynene hans ville sett ut. Jeg vet han sover godt nå, og at han vil at mammaen hans skal ha det bra. Jeg har lovet meg selv (og ham – vi har fine samtaler, han og jeg) at jeg skal leve resten av livet mitt for to. Jeg skal leve til det fulle – for dagen i dag den kan bli vår beste dag. Erik Bye sine sanger har blitt vår greie. Så lenge skuta kan gå, så lenge hjertet kan slå, var strofene jeg hørte inni meg da jeg fødte. Og jeg er sikker på jeg hadde engler ved min side, som hjalp meg gjennom det: Bestefar, som hadde bursdag samme dag som Lillebror hadde termin, og farmor, som hadde bursdag samme dag som storesøster Vienna.

Det blir flere og flere bra dager, men savnet kan slå meg raskt og helt plutselig over ende.

Selv om den dypeste sorgen ikke er fullt så smertefull lenger, gjør det fremdeles vondt å se alle andre så utad lykkelige og tilsynelatende uvitende om hvor vondt livet faktisk kan være. Og det gjør vondt å være den som alle er så ufattelig glad for at de selv ikke er. Men det er nok derfor jeg også har blitt så sterk oppi alt dette, for jeg vil ikke være den som alle synes synd på. Dessuten har du ikke noe valg når du står oppi noe så traumatisk. Du kan legge deg ned og gråte, men på et eller annet tidspunkt må du reise deg opp igjen, og etter hvert blir det din styrke å stå oppreist. Sterk fordi du må, og fordi du vil fortsette å leve. Det er enormt slitsomt å konstant befinne seg i en boble jeg aldri kommer ut av, samtidig har det gitt meg styrke som person. Jeg er mer selvsikker, jeg klarer å leve mer i nuet og jeg nyter selv de minste små ting ved livet mye mer enn før.

Det som er med sorg, er at når den først slipper litt taket i deg og du får puste igjen, da kjenner du på en enorm glede. Du begynner å drømme om ting du vil gjøre og oppleve. Jeg føler virkelig at jeg har fått livet i gave. En ny sjanse. Som om jeg endelig har funnet enda en mening med livet. Jeg ser klarere nå. Alt det vakre livet har å by på. Jeg tror jeg er i stand til å gjøre ting nå som jeg ikke turte før. Jeg har fått en vilje av stål, nettopp fordi jeg har kjent på noe av det aller verste et menneske kan oppleve. Kanskje vi mennesker ikke er i stand til å se lyset i enden av tunnelen, før vi virkelig har kjent på mørket. Jeg har bestemt meg for å gjøre denne vonde opplevelsen til noe fint og tørre å snakke høyt om det. Å dele mine tanker rundt sorgen har hjulpet meg masse. Kanskje det kan hjelpe noen andre også? Kanskje er det en mening med dette, at jeg skal snakke ut, at jeg skal prate om ting som ikke alle tør eller orker å sette ord på. Livet er på ingen måte lett. Men livet er så vakkert, det, om du bare løfter blikket og ser deg rundt. Livet er hva du selv gjør ut av det, og det livet du lever, det kan du bare leve én gang.

Jeg har fått en vilje av stål, nettopp fordi jeg har kjent på noe av det aller verste et menneske kan oppleve.

Jeg kjenner kroppen min så mye bedre nå enn før, og har merket meg et mønster. Er jeg sliten og i ubalanse innvendig, blir dagene mye verre. Derfor er det viktig for meg å prioritere å ha overskudd og energi. Sove godt, spise bra, men også finne på ting som er gøy. Og iblant er det lov å ta seg en fest eller skeie ut litt. Jeg lever for «toppene», og prøver å lære meg hvordan jeg skal komme meg gjennom «bunnene». Skulle jeg blir gravid igjen, orker jeg å gå igjennom alt et svangerskap innebærer en gang til? Den konstante uroen jeg ville følt for at noe skulle kunne gå galt ... Svaret er ja, for det å være mamma for Vienna synes jeg er noe av det fineste i verden. Jeg gleder meg til den dagen jeg ser ned på min nyfødte baby og tenker at «hadde det ikke vært for Lillebror, så hadde ikke du vært her nå». 

Livet er fint, det. Livet er magisk. Livet er også så skjørt og så brutalt. Gjør meg en tjeneste og ta godt vare på det livet du har. Plutselig kan det være over. En slik traumatisk opplevelse som jeg har vært igjennom gjør virkelig noe med deg som menneske, og det er den styrken jeg har fått ved å jobbe meg gjennom det jeg nå har bestemt meg for at jeg skal bygge livet mitt videre på. Om det å være åpen om min historie på noen måte kan bidra til at færre barn dør ved fødsel, eller at mine tanker rundt sorg kan hjelpe andre til å sette mer pris på livet, da blir det hele litt mer verdt det. 

Til minne om Lillebror <3 Jeg lever for deg nå! 

Les også: Sorgen kraft – å snakke om døden kan være en kuriøs, livsomfavnende øvelse.